Velg Språk
Sørafrikansk Sjiraff @ Western Shores - iSimangaliso Wetland Park, Sør-Afrika. Foto: Håvard Rosenlund

Sjiraff

Sjiraff - Giraffa camelopardalis - UtbredelseSjiraff, eller giraff, (Giraffa camelopardalis) er verdens høyeste landdyr og kan nå en høyde på mellom 5-6 m. En hannsjiraff veier i gjennomsnitt 1.200 kg og en hunnsjiraff 830 kg. Den er lett gjenkjennelig med sin opptil 2 m lange hals. Dette gjør det mulig for sjiraffen å spise fra tretopper og høye grener få andre dyr kan nå. Den har et godt syn, en god hørsel og god luktesans. Mønstrene på kroppen varierer mellom de ulike underartene, men alle sjiraffer har en eller annen form for store brune flekker på en lysere bakgrunn. Graden av mørkhet varierer mellom individer, og mørkebrune til nesten sorte flekker er vanligst å se på eldre hanner av enkelte underarter. Noen sjiraffer er også usedvanlig bleke, noe som kommer av en genetisk mutasjon som gir fravær av pigmenter, og er ikke det samme som albinisme.

Spising og drikking

Når den spiser vil sjiraffen bruke sin opp til 50 cm lange og mørkeblå tunge, samt sin lettbevegelige overleppe. Kombinasjonen av de to gjør det mye enklere for sjiraffen å ta tak i og få av blader fra tornete greiner. Både tungen, leppen og innsiden av munnen er dekket av papiller som beskytter dem mot skader fra skarpe torner på trærne. Når den drikker er sjiraffen på sitt mest sårbare, og vil ikke drikke før den vet at det er helt trygt. Sjiraffer drikker ofte i større grupper eller når det er andre arter i nærheten som holder vakt. For å drikke må sjiraffen stelle seg i en vanskelig posisjon, med begge forbena spredt ut til sidene, mens den senker hodet og nakken for å nå vannet. Spesielle klaffer i halsvenene i nakken gjør at ikke for mye blod kommer til hodet når de drikker.

Sosial atferd og reproduksjon

Sjiraffer lever sosiale liv i grupper uten fast struktur. Det finnes hunngrupper med ungdyr, hanngrupper og blandede grupper. Dynamikken i en gruppe kan endres til enhver tid, da individer fra begge kjønn kan komme til eller gå fra gruppen. Hanner har en tendens til å bli mindre sosiale med alderen. Eldre hanner er normalt mer dominante og vil pare seg med flest hunner. Her er en video av to sørafrikanske sjiraffer som parrer, legg merke til hvor mye større og mørkere hannen er.

Etter en drektighetstid på 400-600 dager blir én kalv født. Tvillingfødsler er svært sjeldne, men det forekommer. En nyfødt sjiraff er allerede 1,8 m høy. Den er veldig sårbar på dette stadiet, men vil lære å stå, gå og til og med løpe i løpet av de første timene med hjelp fra moren. Hunndyr med unger danner ofte grupper sammen for beskyttelse. Noen hunner setter igjen kalvene sine hos en annen hun, en form for barnehage for sjiraffkalver, mens de selv spiser og drikker. En mor vil beskytte sin kalv med aggresjon, og vil forsøke å sparke ethvert rovdyr eller trussel som kommer for nær. Tiden kalven holder seg til moren varierer, og noen ganger holder den seg til moren frem til hun er klar for sin neste kalv. En hunnsjiraff blir kjønnsmoden etter fire år, og hannsjiraffer etter fire til fem år. Gjennomsnittlig levealder er 20-25 år i naturen, og opptil 28 år i fangenskap.

Necking

Hannsjiraffer slåss om dominans og paringsrettigheter ved å utføre det som kalles necking. Necking er en form for slåssing der to hannsjiraffer svinger nakkene sine mot hverandre med kraft, i håp om å påføre skade ved hjelp hornene. Man kan lett skille mellom voksne hann- og hunnindivider ved å se på tilstedeværelsen eller fraværet av hår på toppen av hornene. Hannsjiraffer mister håret og blir “skallet” etter vedvarende slåssing, mens hunnsjiraffer beholder håret gjennom hele livet. Kamper mellom sjiraffhanner kan være ganske voldelige, og den tapende hannen forlater ofte kampen hardt skadd. I noen tilfeller kan det til og med ende med døden. Her er en video av en mindre alvorlig kamp mellom to yngre hannsjiraffer:

Status

Sjiraff som én art er i dag oppført som levedyktigIUCNs rødliste. Sjiraffer er vanlige i mange afrikanske naturreservater, men antallet er dessverre på vei ned, hovedsakelig på grunn av ødeleggelser av leveområder. Sjiraffen har i dag forsvunnet fra flere områder hvor den tidligere var utbredt. Den er i dag en vernet art gjennom hele sitt nåværende utbredelsesområde, og den blir trolig oppgradert til en truet art etter en ny vurdering fra IUCN i 2016.

Underarter

Det er ni underarter av sjiraffen, og noen er mer truet enn andre. Disse ni er:

Somalisk sjiraff (G. c. reticulata) er trolig den sjiraffen som skiller seg mest ut utseendemessig, med store polygonale rødbrune flekker adskilt av tynne lyse linjer. Den kalles også nettsjiraff, da mønsteret kan ligne et nett. Den finnes i Nord-Kenya, Sør-Somalia og Etiopia. Antallet individer er på vei nedover, og det er 4.700 igjen i naturen, men den er ikke oppført som annet en levedyktig.

Masaisjiraff (G. c. tippelskirchi), eller kilimanjarosjiraff, er den vanligste østafrikanske underarten og finnes i det sørlige Kenya og i det meste av Tanzania. 37.000 antas å leve i naturen.

Sørlig savannesjiraff (G. c. angolensis), eller angolasjiraff, er mest sannsynlig utryddet i Angola, men finnes i Namibia, Botswana, Zambia og Zimbabwe, hvor den fortsatt er vanlig. Det antas å være 15.000 ville individer.

Thornicroftsjiraff (G. c. thornicrofti), eller rhodesisk sjiraff, finnes bare i Luanwgadalen i Øst-Zambia. Kun 550 finnes fortsatt i naturen, men den er ikke oppført på IUCNs rødliste. Den lille populasjonen er foreløpig stabil og levedyktig.

Sørafrikansk sjiraff (G. c. giraffa), eller kappsjiraff, er underarten man finner i Sør-Afrika, samt sørlige Botswana, Zimbabwe og Mosambik. 17.000 individer antas å leve vilt i naturen.

Kordofansjiraff (G. c. antiquorum) holder til i Sentral-Afrika, og finnes i Kamerun, Tsjad, DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Det er trolig mindre enn 2.000 individer igjen i naturen.

Det er tre sterkt truede underarter, selv om kun to er oppført som dette på IUCNs rødliste:

Rothchildsjiraff (G. c. rothschildi), eller baringosjiraff, finnes i deler av Uganda og Kenya. Det er mindre enn 1.100 individer igjen.

Nubisk sjiraff (G. c. camelopardalis) finnes i sør-østlige Sør-Sudan og sør-vestlige Etiopia. Den er svært sjelden, og det er trolig mindre enn 650 individer igjen. Denne underarten er fortsatt ikke vurdert og oppført på IUCNs rødliste.

Vestafrikansk sjiraff (G. c. peralta), eller nigeriansk sjiraff, var en gang utbredt fra Nigeria til Senegal, men finnes nå bare i Niger. Detter er den lyseste av alle underartene. Bare rundt 400 individer finnes fortsatt i naturen, noe som gjør dette til den sterkest truede underarten.

Her er et kart som viser utbredelsen til de forskjellige underartene (med tillatelse fra Giraffe Conservation Foundation):

Fotogalleri

Hvordan du kan hjelpe

Her er noen prosjekter og organisasjoner du kan støtte for å redde sjiraffen og dens truede underarter:

Giraffeconservationfoundation

Hovedmål: Å sikre en fremtid for alle sjiraffpopulasjoner og (under)arter i naturen.

giraffealliance

Hovedmål: Dedikert til å sikre at sjiraffen kan fortsette å vandre over den afrikanske savannen.

Hovedmål: Å gjøre viktig forskning på sjiraffpopulasjoner i naturen for å sett opp langsiktige mål for bevaringsprogrammer.

WWF_logo.svg

Giraffe-plush-z1

Utforsk flere arter
Pattedyr
› Afrika
› Nord-Amerika
Fugler
› Afrika
› Europa
› Nord-Amerika
Reptiler
› Afrika
› Nord-Amerika