Grågås

Grågås (Anser anser) er en stor gås som finnes over store deler av Eurasia, med introduserte populasjoner i Australia og New Zealand. Arten antas å være forjgengeren til de fleste tamgåsrasene. Den er kjent for sin store og robuste kroppsform og store nebb. Voksne grågjess når vanligvis en kroppslengde på mellom 74 og 84 cm, med et vingespenn på 147 til 180 cm, og kan veie mellom 2,5 til 4,1 kg. Arten kjennetegnes ved en grå fjærdrakt med en lysere underside, rosa ben og et oransje eller rosa nebb. Grågåsen kan skilles fra lignende gåsearter på sin ofte større størrelse, et ensfarget nebb, mangel på ansiktsmarkeringer, og artsspesifikke vokaliseringer.

Grågjess er tilpasningsdyktige fugler som finnes i en rekke habitater, inkludert myrer, elver, innsjøer og jordbruksområder. De er altetende, men livnærer seg primært på gress, røtter, korn, og av og til små vannlevende dyr. De er kjent for å beite på gress og annen vegetasjon i åpne områder, noen som skiller de fra noen andre gåsearter som gjerne foretrekker et mer vannbasert kosthold.

Gråggjess er svært sosiale fugler, kjent for å danne sterke familiebånd og store flokker, spesielt under trekk og overvintring. Disse gjessene er svært vokale, og bruker en rekke lyder for å opprettholde gruppesamhold, advare mot farer, og kommunisere innen familiegruppen. Foreldregjess er særlig oppmerksomme og beskyttende overfor sine unge, leder dem til fôringssteder og lærer dem å søke etter mat.

Under hekkesesongen er grågjess territorielle og kan vise aggressiv atferd for å forsvare hekkeområde fra inntrengere, inkludert andre gjess. Utenfor hekkesesongen er de mer flokkorienterte og kan ses i blandete flokker med andre gåsearter.

Deres sosiale struktur sikrer læring og tilpasning, ettersom yngre gjess lærer trekkruter og fôringsområder fra eldre og mer erfarne medlemmer av flokken. Denne sosiale læringen er avgjørende for overlevelsen til migrerende populasjoner, og sikrer at de kan navigere til egnede habitater gjennom året.

Grågås er en art som viser variable trekkmønstre. Populasjoner i de nordlige delene av utbredelsesområde har en tendens til å migrere sørover om vinteren, mens de som holder til i mildere klima kan forbli i det samme området hele året. Deres migrasjon er avhengig av tilgjengeligheten på mat og hekkeplasser, samt værforhold. I Norge er de fleste grågjess trekkfugler, og forlater landet i perioden august-oktober og kommer tilbake i mars-april. Noen grågjess dukker opp i landet allerede i februar. 

Hekkesesongen for grågås begynner i mars eller april, gjerne med en topp i egglegging i mai. De er monogame og hekker typisk på bakken, ofte på øyer i innsjøer eller i tett vegetasjon for å unngå rovdyr. De legger 4 til 6 egg per kull, som hovedsakelig ruges av hunnen i ca. 27 til 28 dager. Ungene er tidlig utviklet og kan forlate redet innen en dag etter klekking, men de forblir med foreldrene i flere måneder.

Grågås har et vidt utbredelsesområde og en stor populasjon som antas å være økende, også i Norge. Den trives nær menneskelige bosettinger, noe som bidrar til artens suksess. Den er oppført som livskraftig på IUCN’s rødliste. Tap av habitat og jakt kan påvirke noen lokale populasjoner.