Rødhalsgås

Rødhalsgås (Branta ruficollis) er en av de minste og mest karakteristiske gjessene. Den blir omtrent 53–56 cm lang og veier rundt 1,0–1,6 kg, og hannene er i gjennomsnitt større enn hunnene.

Hodet, ryggen og buken er svarte, med skarpe hvite ansikts- og flanketegninger og kraftig kastanjebrune kinn, hals og bryst. Det korte nebbet og den kompakte kroppen skiller den fra de nærtstående artene hvitkinngås (Branta leucopsis) og ringgås (Branta bernicla).

Arten hekker på arktisk tundra og langs lave elvedaler på Tajmyr-, Gydan- og Jamalhalvøya i Sibir. Hekkeområdene er åpne og treløse, ofte med elvebredder, skråninger og tørr tundra nær gode næringsområder.

Under trekk og vinter er rødhalsgåsa avhengig av en kombinasjon av åpent jordbruksland og trygge våtmarker. Kystlaguner, innsjøer og magasiner brukes til overnatting, mens omkringliggende gressland og kornåkre gir mye av maten.

Kostholdet er nesten helt plantebasert. I hekkeområdene spiser fuglene tundragress, starr og annen lav vegetasjon, mens trekkende og overvintrende fugler tar gress, blader, skudd, høstkorn og andre jordbruksplanter.

Rødhalsgjess søker hovedsakelig næring ved å beite og nappe blader og skudd fra lav vegetasjon, ofte i tette flokker på gressland og kornåkre. Næringssøket foregår først og fremst om dagen, men fuglene kan fortsette etter at det er blitt mørkt der det er mye forstyrrelse om dagen.

Rødhalsgåsa er en langdistansetrekkfugl. Etter hekkingen i arktiske Sibir trekker fuglene sørover gjennom Russland og Kasakhstan mot Svartehavsregionen, med de viktigste vinterkonsentrasjonene i Sørøst-Europa.

En studie publisert i 2024 med satellittmerkede fugler viste at individene er avhengige av en kjede av rasteområder framfor å fly direkte mellom hekke- og vinterområdene. Rutene og lengden på oppholdene varierer med vær, forstyrrelser og mattilgang, noe som gjør vern i flere land langs trekkruten nødvendig.

Vinterutbredelsen har endret seg betydelig siden 1960-årene. Tidligere overvintret store deler av bestanden ved vestkysten av Kaspihavet, men omfattende endringer i jordbruket ble fulgt av en forskyvning vestover, og i dag ligger hovedtyngden av vinterområdene rundt den vestlige delen av Svartehavet.

Utenom hekkesesongen er rødhalsgåsa svært sosial og danner store flokker, ofte sammen med tundragås og andre beitende vannfugler. Fuglene beveger seg samlet mellom næringsområder og trygge overnattingsplasser og kan bli konsentrert ved et forholdsvis lite antall viktige lokaliteter.

Flokklivet kan bedre vaktholdet og gjøre det lettere å følge andre fugler til gode beiteområder, men betyr også at forstyrrelser eller jaktpress ved én viktig overnattings- eller næringsplass kan påvirke en stor del av bestanden samtidig.

I Arktis hekker rødhalsgjess ofte i små, løse kolonier nær territoriene til store rovfugler som vandrefalk (Falco peregrinus), snøugle (Bubo scandiacus) og fjellvåk (Buteo lagopus). Rovfuglene forsvarer sine egne reir og kan holde fjellrev og andre rovpattedyr på avstand, noe som indirekte gjør området tryggere for gjessene.

Elveøyer kan også brukes som hekkeplasser. En studie publisert i 2003 fant jevnt høy hekkesuksess i kolonier ved klipper med vandrefalk, mens både antall reir og hekkesuksess på elveøyer varierte mer mellom år. Det viser hvor sterkt rødhalsgåsas valg av hekkeplass er knyttet til beskyttelse mot rovpattedyr.

Hunnen legger omtrent tre til åtte egg og ruger i rundt 24–27 dager, mens hannen holder seg i nærheten. Familien forlater reiret kort tid etter klekking, og ungene blir vanligvis flygedyktige i slutten av august eller begynnelsen av september.

Rødhalsgåsa er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Bestanden er forholdsvis liten og sterkt geografisk konsentrert under hekking, trekk og vinter.

Bestandstellingene kan variere mye fordi flokkene flytter seg mellom land og overnattingsplasser, noe som gjør samordnet internasjonal overvåking særlig viktig.

Viktige trusler er ulovlig og utilsiktet skyting, forstyrrelser ved nærings- og overnattingsplasser, omforming av gressland og våtmarker, endringer i jordbruket, forgiftning, kollisjoner med kraftlinjer og dårlig plassert energiinfrastruktur.

Fordi store deler av bestanden bruker det samme begrensede nettverket av lokaliteter, kan lokale endringer få konsekvenser langt utenfor ett enkelt land.

Arten omfattes av koordinert internasjonalt bevaringsarbeid gjennom AEWA. En egen internasjonal arbeidsgruppe for rødhalsgås følger opp handlingsplanen for arten og koordineres av Wildfowl & Wetlands Trust i samarbeid med Bulgarian Society for the Protection of Birds.

Viktige tiltak er å redusere jaktrelatert dødelighet, beskytte sentrale hekke-, raste- og vinterområder og forbedre internasjonal bestandsovervåking. Nyere satellittstudier bidrar også til å identifisere områdene og trekkorridorene der vern kan ha størst effekt for bestanden.

Rødhalsgås er en svært sjelden gjest i Norge. BirdLife Norge oppsummerte i 2020 at det fram til og med 2015 bare forelå 24 norske funn, og fem av disse ble vurdert som sannsynlige rømlinger fra fangenskap. Da en rødhalsgås dukket opp blant hvitkinngjess på Fornebu i april 2019, var det derfor en observasjon langt utenom det vanlige.

Jeg så fuglen 22. april under BirdLife Norges årlige fugletur første påskedag. Det var min første, og fortsatt eneste, rødhalsgås. Begeistringen ble først dempet av at fuglen var svært tillitsfull, noe som reiste spørsmålet om den kunne ha rømt fra fangenskap.

Gåsa ble senere fanget og ringmerket, og fjær ble analysert ved hjelp av stabile isotoper. Resultatene viste at fjærene med stor sannsynlighet hadde vokst i artens sibirske hekkeområde og ikke i fangenskap i Vest-Europa. Dermed fikk observasjonen en helt annen tyngde: dette var etter alt å dømme en ekte langdistansestreifer som hadde havnet på Fornebu på egen hånd. Det gjør det derfor til en av mine mest spesielle og minnerike norske fugleobservasjoner.