Brunslangeørn

Brunslangeørn (Circaetus cinereus) er den største av slangeørnene og en kraftig rovfugl fra Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 70–80 cm lange, har et vingespenn på rundt 160–175 cm og veier cirka 1,5–2,5 kg. Fjærdrakten er hovedsakelig ensfarget mørkebrun, med gule til oransje øyne og grålige, fjærløse bein.

Det store hodet med framoverrettede øyne og den oppreiste sitteformen gir fuglen en karakteristisk profil. Halen har fire tydelige lyse tverrbånd. I flukt står den mørke kroppen og de mørke vingedekkfjærene i kontrast til langt lysere, sølvgrå svingfjær. Ungfugler er lysere og mer variable enn voksne, ofte med rustfargede eller hvitaktige innslag som gradvis forsvinner når den mørkere voksendrakten utvikles.

Brunslangeørn foretrekker tørt skoglandskap, tornekratt og savanne med bredbladede trær, særlig der høye trær eller andre åpne sitteposter gir god oversikt over bakken. Arten finnes også rundt jordbruksområder og i utkanten av bosetninger.

Tett skog, vidstrakte treløse gressletter og de mest tørre åpne landskapene unngås som regel. Kombinasjonen av trær til jakt og hekking og tilstrekkelig åpen mark der reptiler kan oppdages, er særlig viktig.

Slanger dominerer kostholdet, også svært giftige arter som kobraer og hvesehoggorm (Bitis arietans). Ikke-giftige slanger tas også, sammen med øgler og enkelte små virveldyr som fugler og pattedyr.

Den sterke avhengigheten av reptiler gjør brunslangeørnen til en av Afrikas mest spesialiserte slangejegere, selv om den er opportunistisk nok til å ta andre virveldyr når muligheten oppstår.

Ørnen jakter vanligvis fra et høyt og åpent tre eller en kraftmast. Den kan sitte lenge og følge med på bakken før den glir raskt ned og griper et oppdaget byttedyr med de kraftige føttene og tærne. Denne jaktmåten er særlig effektiv over åpne partier der slanger og annet bytte kan oppdages ovenfra.

Den nederste delen av beina er dekket av uvanlig kraftige, overlappende skjell som gir ekstra beskyttelse mot slangebitt. Brunslangeørnen er ikke kjent for å være immun mot slangegift, så den er fortsatt avhengig av den fysiske beskyttelsen og av å få rask kontroll over slangen. Når byttet er grepet, kan hodet eller ryggraden knuses. Voksne fugler er også observert mens de kapper hodet av døde slanger før de frakter dem til reiret.

Brunslangeørner danner monogame territorielle par. De bygger et forholdsvis lite kvistreir høyt i et tre, ofte skjult av tett løvverk. Reir kan også plasseres i epifytter og, mer sjelden, på master. Gamle reir etter andre rovfugler kan overtas og repareres; blant artene som er registrert er savanneørn (Aquila rapax) og klatrehauk (Polyboroides typus). Friske grønne blader legges til gjennom hekkeperioden.

Hunnen legger normalt ett egg og står for det meste av rugingen, mens hannen skaffer mat. Inkubasjonstiden er omtrent 48–53 dager. Etter klekking varmer hun ungen nesten kontinuerlig de første ti dagene, før hun gradvis bruker mindre tid på å dekke den og vanligvis slutter helt ved omkring 35 dagers alder.

Ungfuglen utvikler seg langsomt og forlater normalt reiret etter omkring 95–112 dager. Den blir helt selvstendig omtrent én uke til to måneder senere. Kullet på bare ett egg og den lange perioden med foreldreomsorg gjør hver vellykket hekking til en betydelig investering for paret.

Brunslangeørn er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara, men er naturlig fåtallig i store deler av dette området og mangler et presist globalt bestandstall.

Langvarige tellinger fra flere afrikanske regioner tyder på en median tilbakegang på omkring 55 % over tre generasjoner. Nedgangen har vært sterk i Vest-Afrika og nordlige Kamerun og er også registrert i Kenya, mens nordlige Botswana viste økning. I Botswana var bestanden stabil inne i verneområder og økte utenfor dem mellom undersøkelsene tidlig på 1990-tallet og i 2015–2016, et tydelig regionalt unntak fra tilbakegangen som er målt mange andre steder.

Omforming av leveområder, redusert tilgang på byttedyr, tap av store reirtrær, forfølgelse og forgiftning kan påvirke lokale bestander. Den globale kategorien livskraftig skjuler dermed betydelige tilbakeganger i deler av artens utbredelse.