Grønnsisik

Grønnsisik (Spinus spinus) er en liten og slanknebbet fink som er spesialisert på små frø i kongler og rakler. Voksne fugler er rundt 12 cm lange og veier i gjennomsnitt omtrent 13 g. Hannen er klart gulgrønn med svart isse og en liten svart strupeflekk, tydelig stripete flanker og sterke gule felt i vinger og hale. Hunnen er mattere og mer kraftig stripet og mangler hannens svarte isse.

I flukt kan de gule feltene i vinger og hale være svært tydelige. Arten er mye mindre og spinklere enn grønnfink (Chloris chloris) og har et finere, spissere nebb. Den lille kroppen og de smidige føttene gjør at grønnsisiken lett kan klamre seg til tynne kvister og henge opp ned under næringssøk.

I Norge hekker grønnsisik vanlig i skog over det meste av landet, men er noe mer fåtallig i Finnmark. Arten er vanligst i barskog, særlig grandominert skog, men kan også hekke i blandingsskog, bjørkeskog og gråorskog.

Utenom hekkesesongen blir den langt mindre bundet til barskog og oppsøker gjerne or- og bjørkebestander, elvedaler, parker, hager og fuglebrett. Hvilke områder som er best kan derfor endre seg kraftig gjennom året i takt med frøproduksjonen hos ulike treslag.

Små frø fra trær dominerer kostholdet. Granfrø er særlig viktig i forbindelse med hekking, mens frø fra or og bjørk får stor betydning senere på året. Insekter og andre små virvelløse dyr tas også i sommerhalvåret og er særlig viktige for ungene.

Det fine, spisse nebbet og de svært smidige føttene gjør at grønnsisiken kan utnytte små frø som større finker har vanskeligere for å nå. Fuglene klamrer seg gjerne sideveis eller opp ned til kongler, rakler og tynne greiner mens de plukker ut enkeltfrø. Fuglebrett blir særlig attraktive når de naturlige frøkildene begynner å tømmes.

Utenom hekkesesongen er grønnsisiken svært sosial og søker ofte mat i mobile flokker. Et forsøk publisert i 1990 fant at fuglene ble mer tolerante overfor kjente flokkmedlemmer etter hvert som de sosiale relasjonene stabiliserte seg, selv om flokkene fortsatt hadde tydelige dominansforhold.

Den lille svarte strupeflekken hos hannen er mer enn bare et fjærdrakttrekk. Et forsøk publisert i 1998 viste at størrelsen kan fungere som et signal om sosial status, slik at grønnsisiker kan vurdere ukjente hanner før det oppstår direkte aggresjon. Slike synlige statussignaler kan redusere behovet for gjentatte konflikter rundt konsentrerte matkilder.

Grønnsisiken kombinerer regelmessig sesongtrekk med svært fleksible og matstyrte bevegelser. I enkelte år trekker storparten av den norske bestanden ut av landet om høsten, mens mange fugler kan overvintre i Norge når skogstrærne har gode frøavlinger. Det viktigste vinterområdet ligger lenger sør i Europa.

Når maten er rikelig kan mange fugler bli overraskende langt nord, mens svake avlinger hos gran, or eller bjørk kan utløse invasjonsartede forflytninger langt utenfor områdene der arten var tallrik året før. Enkeltindivider varierer også mye i hvor nomadiske de er.

En studie publisert i 2021 i skotske granplantasjer fant at svake kongleår var knyttet til senere hekkestart og til at fugler forlot plantasjene for å finne alternative matkilder, mens gode kongleår ga tidligere hekking. Noen individer er svært stedtro, mens andre skifter hekkeområde mellom år, slik at arten kombinerer nomadiske trekk med stor individuell variasjon.

Hunnen bygger et lite og godt skjult koppformet reir høyt i et bartre, ofte gran. Det bygges av fine kvister, mose, gras og plantefibre og fores med mykere materiale. Tidspunktet for hekkingen henger tett sammen med tilgangen på bartrærnes frø, og gode frøår kan gi tidligere hekkestart.

Et vanlig kull består av 4–5 egg. Hunnen ruger i omtrent 12–13 dager mens hannen bringer mat, og begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene forlater reiret etter rundt 13–15 dager. To kull er vanlig når forholdene og mattilgangen er gode.

Grønnsisik er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 300 000 og 1 million individer. Hekkefuglovervåkingen viste store variasjoner mellom år og en gjennomsnittlig årlig nedgang på rundt 1,5 % i perioden 1996–2019, mens bestanden var relativt stabil i 2010–2019.

De store naturlige svingningene henger tett sammen med artens nomadiske levevis og de ujevne frøavlingene. Et kraftig lokalt fall kan derfor skyldes at fuglene har flyttet seg, uten at den større bestanden har gått tilsvarende tilbake.