Opp

Sørlig Sjiraff

(Giraffa giraffa)

Beskrivelse

Sørlig sjiraff, eller sørsjiraff (Giraffa giraffa) er verdens høyeste landdyr og kan nå en høyde på mellom 5-6 m. En hannsjiraff veier i gjennomsnitt 1.200 kg og en hunnsjiraff 830 kg. Den er lett gjenkjennelig med sin opptil 2 m lange hals. Dette gjør det mulig for sjiraffen å spise fra tretopper og høye grener få andre dyr kan nå. Den har et godt syn, en god hørsel og god luktesans. Mønstrene på kroppen varierer mellom de ulike underartene, men alle sjiraffer har en eller annen form for store brune flekker på en lysere bakgrunn. Graden av mørkhet varierer mellom individer, og mørkebrune til nesten sorte flekker er vanligst å se på eldre hanner av enkelte underarter. Noen sjiraffer er også usedvanlig bleke, noe som kommer av en genetisk mutasjon som gir fravær av pigmenter, og er ikke det samme som albinisme.

Spisng og drikking

Når den spiser vil sjiraffen bruke sin opp til 50 cm lange og mørkeblå tunge, samt sin lettbevegelige overleppe. Kombinasjonen av de to gjør det mye enklere for sjiraffen å ta tak i og få av blader fra tornete greiner. Både tungen, leppen og innsiden av munnen er dekket av papiller som beskytter dem mot skader fra skarpe torner på trærne. Når den drikker er sjiraffen på sitt mest sårbare, og vil ikke drikke før den vet at det er helt trygt. Sjiraffer drikker ofte i større grupper eller når det er andre arter i nærheten som holder vakt. For å drikke må sjiraffen stelle seg i en vanskelig posisjon, med begge forbena spredt ut til sidene, mens den senker hodet og nakken for å nå vannet. Spesielle klaffer i halsvenene i nakken gjør at ikke for mye blod kommer til hodet når de drikker.

Sosial atferd og reproduksjon

Sjiraffer lever sosiale liv i grupper uten fast struktur. Det finnes hunngrupper med ungdyr, hanngrupper og blandede grupper. Dynamikken i en gruppe kan endres til enhver tid, da individer fra begge kjønn kan komme til eller gå fra gruppen. Hanner har en tendens til å bli mindre sosiale med alderen. Eldre hanner er normalt mer dominante og vil pare seg med flest hunner. Her er en video av to sørafrikanske sjiraffer som parrer, legg merke til hvor mye større og mørkere hannen er.

Etter en drektighetstid på 400-600 dager blir én kalv født. Tvillingfødsler er svært sjeldne, men det forekommer. En nyfødt sjiraff er allerede 1,8 m høy. Den er veldig sårbar på dette stadiet, men vil lære å stå, gå og til og med løpe i løpet av de første timene med hjelp fra moren. Hunndyr med unger danner ofte grupper sammen for beskyttelse. Noen hunner setter igjen kalvene sine hos en annen hun, en form for barnehage for sjiraffkalver, mens de selv spiser og drikker. En mor vil beskytte sin kalv med aggresjon, og vil forsøke å sparke ethvert rovdyr eller trussel som kommer for nær. Tiden kalven holder seg til moren varierer, og noen ganger holder den seg til moren frem til hun er klar for sin neste kalv. En hunnsjiraff blir kjønnsmoden etter fire år, og hannsjiraffer etter fire til fem år. Gjennomsnittlig levealder er 20-25 år i naturen, og opptil 28 år i fangenskap.

Necking

Hannsjiraffer slåss om dominans og paringsrettigheter ved å utføre det som kalles necking. Necking er en form for slåssing der to hannsjiraffer svinger nakkene sine mot hverandre med kraft, i håp om å påføre skade ved hjelp hornene. Man kan lett skille mellom voksne hann- og hunnindivider ved å se på tilstedeværelsen eller fraværet av hår på toppen av hornene. Hannsjiraffer mister håret og blir “skallet” etter vedvarende slåssing, mens hunnsjiraffer beholder håret gjennom hele livet. Kamper mellom sjiraffhanner kan være ganske voldelige, og den tapende hannen forlater ofte kampen hardt skadd. I noen tilfeller kan det til og med ende med døden. Her er en video av en mindre alvorlig kamp mellom to yngre hannsjiraffer:

Status

Sjiraffen er oppført som én art på IUCNs rødliste, hvor den i dag anses som sårbar. Den sørlige sjiraffen er en av de minst truede av sjiraffartene. Sjiraffer er vanlige i mange afrikanske naturreservater, men antallet er dessverre på vei ned, hovedsakelig på grunn av ødeleggelser av leveområder. Sjiraffen har i dag forsvunnet fra flere områder hvor den tidligere var utbredt. Den er i dag en vernet art gjennom hele sitt nåværende utbredelsesområde.

Vulnerable - Sørlig Sjiraff

De forskjellige sjiraffartene

Det var tidligere ni underarter av sjiraffen. De fleste av disse er nylig blitt inkludert i fire forskjellige arter. To av underartene anerkjennes ikke lenger. De fire nye artene er følgende:

Somalisk sjiraff (G. reticulata) er trolig den sjiraffen som skiller seg mest ut fra de andre artene, med store polygonale rødbrune flekker adskilt av tynne lyse linjer. Den kalles også nettsjiraff, da mønsteret kan ligne et nett. Den finnes i Nord-Kenya, Sør-Somalia og Etiopia. Antallet individer er på vei nedover og det er rundt 4.700 igjen i naturen. Den har ingen klassifiserte underarter.

Masaisjiraff (G. tippelskirchi), eller kilimanjarosjiraff, er den vanligste østafrikanske arten og finnes i det sørlige Kenya og i det meste av Tanzania. Rundt 37.000 antas å leve vilt i naturen. Den tidligere underarten thornicroftsjiraff (tidligere G. t. thornicrofti), som kun finnes i Luangwa Valley, øst i Zambia, anses nå som en populasjon av masaisjiraffen.

Sørlig sjiraff (G. giraffa) er den sørligse av alle sjiraffarter. Den består av to underarter. Sørafrikansk sjiraff (G. g. giraffa), eller kappsjiraff, finnes i Sør-Afrika, samt sørlige Botswana, Zimbabwe og Mosambik. Det finnes rundt 17.000 individer vilt i naturen). Den andre underarten er sørlig savannesjiraff (G. g. angolensis), også kjent som angolasjiraff. Den er mest sannsynlig utryddet i Angola, men finnes i Namibia, Botswana, Zambia og Zimbabwe, hvor den fortsatt er vanlig. Det antas å være 15.000 ville individer igjen.

Nordlig sjiraff (G. camelopardalis) er den nordligste av sjiraffene. Den innholder følgende underarter; Nubisk sjiraff (G. c. camelopardalis), som finnes i sør-østlige Sør-Sudan og sør-vestlige Etiopia (det er trolig mindre enn 1750 individer igjen),  kordofansjiraff (G. c. antiquorum), som holder til i Sentral-Afrika, og finnes i Kamerun, Tsjad, DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk (det er trolig mindre enn 2.000 individer igjen i naturen), og vestafrikansk sjiraff (G. c. peralta), eller nigeriansk sjiraff, som en gang var utbredt fra Nigeria til Senegal, men finnes nå bare i Niger. Detter er den lyseste av alle underartene. Bare rundt 400 individer finnes fortsatt i naturen, noe som gjør dette til den sterkest truede underarten. En tidligere underart, rothchildsjiraffen (G. c. rothschildi), er nå inkludert i Nubisk sjiraff.

[slb_group]Her er et kart som viser utbredelsen til de forskjellige underartene (med tillatelse fra Giraffe Conservation Foundation):

Giraffe Subspecies Distribution GCF - Sørlig Sjiraff
Hvordan du kan hjelpe

Her er noen prosjekter og organisasjoner du kan støtte for å redde sjiraffen og dens truede underarter:

Giraffeconservationfoundation

Giraffe Conservation Fundation

Hovedmål: Å sikre en fremtid for alle sjiraffpopulasjoner og (under)arter i naturen.

donate button pdc donate now - Sørlig Sjiraff

giraffealliance

Giraffe Conservation Alliance

Hovedmål: Dedikert til å sikre at sjiraffen kan fortsette å vandre over den afrikanske savannen.

donate button pdc donate now - Sørlig Sjiraff
girafferesearchtrust - Sørlig Sjiraff

Giraffe Research & Conservation Trust

Hovedmål: Å gjøre viktig forskning på sjiraffpopulasjoner i naturen for å sett opp langsiktige mål for bevaringsprogrammer.

donate button pdc donate now - Sørlig Sjiraff