Diademmarekatt

Diademmarekatt (Cercopithecus mitis) er en vidt utbredt og svært variabel skogmarekatt i Øst-, Sentral- og Sørøst-Afrika. Regionale navn og underarter omfatter blant annet samangomarekatt (C. m. erythrarchus), sølvmarekatt (C. m. doggetti) og gullmarekatt (C. m. kandti).

Fargen varierer mye gjennom utbredelsesområdet, men pelsen er ofte olivengrå med mørkere armer og bein, mørk bar hud og et lyst eller gulaktig bånd over øynene som kan minne om et diadem. Hode- og kroppslengden er omtrent 50–65 cm, med en hale av omtrent samme lengde. Hanner kan veie opptil omkring 9 kg, mens hunner vanligvis veier 4–5 kg.

Taksonomien i Cercopithecus mitis-komplekset er fortsatt uvanlig flytende. Enkelte primattaksonomier skiller blant annet Sykes-formene, sølvmarekatt, gullmarekatt og flere andre regionale former som egne arter, mens Mammal Diversity Database v2.5 beholder et bredt C. mitis og inkluderer former som også har vært behandlet som C. albogularis, C. doggetti og C. kandti.

Formen som er fotografert på denne siden ved Cape Vidal er samangomarekatt (Cercopithecus mitis erythrarchus), en av formene som hører hjemme i det sørlige Afrika. I den brede MDD-behandlingen inngår denne og andre regionale former i én svært variabel art, selv om den taksonomiske rangeringen fortsatt diskuteres.

Jeg har også observert den geografisk særpregede bestanden rundt Lake Manyara og Ngorongoro i Nord-Tanzania som i 2020 ble beskrevet som manyaramarekatt (C. m. manyaraensis), men jeg har aldri fotografert den. Mammal Diversity Database v2.5 behandler nå manyaraensis som et synonym innen den brede C. mitis, mens navnet fortsatt brukes om denne lokale bestanden i deler av faglitteraturen.

Diademmarekatter er først og fremst skogsdyr og lever i eviggrønn skog, elveskog, kystskog og fjellskog med god trekronedekning og stabil tilgang til vann. De er sterkt knyttet til sammenhengende eller godt forbundet trekronedekke, men kan også bruke skogkanter og noe forstyrret skog der tilstrekkelig trekronedekning fortsatt finnes.

Frukt, blomster og blader utgjør det meste av kosten, supplert med insekter og andre virvelløse dyr og enkelte små virveldyr. Ved Cape Vidal i Sør-Afrika opprettholdt samangomarekattene en fruktrik, men fleksibel diett gjennom hele året til tross for store sesongvariasjoner i mattilgangen, noe som viser hvordan arten kan skifte mellom ulike plantekilder uten å miste den tydelige forkjærligheten for frukt.

Diademmarekatter er dagaktive og hovedsakelig trelevende og tilbringer mye av dagen med å bevege seg og spise i trekronene. De er ofte sky i mindre forstyrret skog, men dyr som er vant til mennesker kan tilbringe betydelig mer tid på bakken.

Diademmarekatter lever typisk i grupper på omtrent 10–40 dyr bygd rundt beslektede hunner og ungene deres. Gruppesystemet er vanligvis polygynisk – én fast voksen hann lever sammen med flere voksne hunner – men systemet er fleksibelt: hanner utenfra kan komme inn i gruppen i paringstiden, og enkelte grupper kan midlertidig ha flere voksne hanner.

Hunnene blir vanligvis i gruppen de er født i og danner langvarige sosiale relasjoner og et tydelig dominanshierarki. Konkurranse om frukt kan gjøre rang viktigere, og høyt rangerte hunner kan få bedre tilgang til foretrukket mat i krevende perioder. Pelsstell, vokaliseringer, ansiktsuttrykk og kroppsholdning bidrar til å opprettholde relasjonene og koordinere gruppen.

Hannene vandrer ut når de blir eldre. I sørafrikanske bestander kan unge hanner bli i fødegruppen til omkring seks års alder, før de lever alene eller midlertidig sammen med én eller to andre ungkarshanner og senere forsøker å slutte seg til en hunngruppe. Langtidsdata fra Kenya viste at faste hanner beholdt denne rollen i gjennomsnitt 2,8 år, men med stor variasjon fra 1 til 8 år. Genetiske studier viser dessuten at hanner uten fast gruppetilhørighet også kan bli fedre, så den faste hannen er ikke den eneste som får avkom i gruppen.

Ungene blir tidlig en del av et større sosialt nettverk. Arten viser alloparental omsorg, der andre enn moren hjelper til med å håndtere, bære eller passe ungene. Særlig unge hunner som ennå ikke selv har fått avkom, kan fungere som omsorgspersoner og får samtidig erfaring med unge.

Predasjon har formet noe av den mest særpregede kommunikasjonen hos diademmarekatten. Hos den ugandiske formen Cercopithecus mitis stuhlmanni gir voksne hanner ulike varselsrop ved kronørn (Stephanoaetus coronatus) og leopard (Panthera pardus): fare fra ørn utløser hovedsakelig «hacks», mens leopardknurring utløser «pyows». Forsøk med avspilte rop viste at de reagerer på måter som passer til hvilken type rovdyr ropet varsler om.

Risiko påvirker også hvor høyt i trærne apene oppholder seg. Et sørafrikansk eksperiment fant at menneskevante samangomarekatter gikk nærmere bakken når observatører var til stede, trolig fordi nærværet av mennesker gjorde bakkelevende rovdyr mindre skremmende. Apene vurderer dermed faren etter situasjonen og endrer hvor i skogen de oppholder seg.

Fordi frukt er så viktig i kosten, kan diademmarekatten være en betydelig frøspreder. I en studie fra Rwanda inneholdt 94 % av de undersøkte avføringsprøvene fra diademmarekatt intakte frø. Ved å frakte frukt gjennom skogen og senere avsette frø et stykke fra morplanten kan apene bidra til skogens fornyelse.

Effekten er ikke lik for alle plantearter: enkelte frø slippes nær matkilden eller skades under håndteringen. Likevel gjør det fruktrike kostholdet og de regelmessige bevegelsene gjennom skogen at apene sprer mange frø mens de leter etter mat.

Reproduksjonen er ofte sesongpreget, og fødslene skjer gjerne når mattilgangen er høyere. I sørafrikanske bestander er fødslene hovedsakelig konsentrert til den varmere og våtere delen av året. Hunnene spiller en aktiv rolle i valg av partner og får ikke nødvendigvis unger bare med den faste hannen i gruppen.

Drektigheten varer omkring fem måneder og resulterer vanligvis i én unge. Hunnene blir kjønnsmodne rundt tre års alder, men får ofte ikke sin første unge før flere år senere; i enkelte sørafrikanske bestander skjer første fødsel rundt sjuårsalderen. Det er gjerne omtrent to år mellom fødslene, og individer kan leve i flere tiår, med maksimal alder på omkring 30 år rapportert.

Lokale forestillinger om diademmarekatt er særlig godt dokumentert rundt Kakamega-skogen i vestlige Kenya, der den lokale formen er Cercopithecus mitis stuhlmanni. I enkelte familier med jakttradisjoner har kjøtt fra aper blitt tillagt medisinsk verdi, og diademmarekatt har spesielt vært knyttet til behandling av ryggplager hos kvinner.

Dette er lokale tradisjoner og ikke noe som gjelder hele artens utbredelsesområde. Forskerne beskriver også at slike forestillinger er blitt mindre vanlige etter hvert som levesett og tilgang til moderne helsetjenester har endret seg. De viser likevel at diademmarekatten enkelte steder har hatt en tydelig kulturell rolle ved siden av den økologiske.

Diademmarekatter kan bli svært vant til mennesker der skog grenser mot leirplasser, veier og turistområder. På steder som Sodwana Bay og Cape Vidal i Sør-Afrika kan samangomarekatter nærme seg mennesker og ta mat som ligger uten tilsyn. Lett tilgang til menneskemat kan forsterke bakkeaktivitet og nær kontakt med mennesker.

Andre steder i utbredelsesområdet gir skogrydding, jakt og konflikter rundt dyrket mat et langt mindre tolerant forhold. Arten viser derfor begge sider av sameksistens med mennesker: den kan tilpasse atferden til menneskelig nærvær, samtidig som den samme nærheten kan utsette lokale bestander for forfølgelse eller tap av leveområder.

Diademmarekatten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den brede arten er fortsatt vidt utbredt og lokalt vanlig i mange vernede skoger, selv om skogtap, fragmentering, jakt og konflikter med mennesker gir tilbakegang i deler av utbredelsesområdet.

Den brede artskategorien skjuler samtidig store forskjeller i bevaringssituasjon mellom regionale former. Gullmarekatt (Cercopithecus mitis kandti) er vurdert som sterkt truet, mens somalimarekatt (Cercopithecus mitis zammaronoi) er kritisk truet. Samangomarekatt (Cercopithecus mitis erythrarchus)—formen som er fotografert på denne siden—er derimot globalt klassifisert som livskraftig, selv om skogfragmentering fortsatt er en viktig regional utfordring.