Vervetape

Vervetape (Chlorocebus pygerythrus) er en vidt utbredt og tilpasningsdyktig primat i det østlige og sørlige Afrika. Den har et svart ansikt omgitt av lys pels, grå til grønngrå kroppspels og en hvitaktig underside. Voksne hanner er større enn hunnene og har en iøynefallende blå pung og rød penis. Den blå fargen har også gitt arten det afrikaanse navnet blouaap, som betyr «blå ape».

Gjennomsnittlig hode- og kroppslengde er omtrent 50 cm hos hanner og 40 cm hos hunner, mens gjennomsnittsvekten er omkring 5,5 kg og 4,1 kg. Den lange halen brukes som balanse når apene beveger seg mellom bakken og trærne.

Vervetapen tilhører slekten Chlorocebus, ofte samlet omtalt som afrikanske grønnaper. Disse apene ble tidligere gjerne regnet som én vidt utbredt art, Chlorocebus aethiops, med flere underarter. Dagens Mammal Diversity Database og IUCN regner i stedet vervetapen som en egen art, C. pygerythrus, ved siden av fem andre arter i slekten.

Artsgrensene er fortsatt ikke fullstendig avklart. Genetiske studier har funnet mitokondrielle slektslinjer som følger geografien bedre enn dagens artsnavn, samtidig som hybridisering og genflyt har forekommet mellom flere former der utbredelsene møtes. En genomstudie publisert i 2024 fant også at den østafrikanske formen C. p. hilgerti skiller seg tydelig fra den sørlige C. p. pygerythrus og kanskje bør få status som egen art. Vervetapen er derfor en veletablert art innen et artskompleks der den interne inndelingen fortsatt kan bli endret.

Vervetaper lever i savanne, åpent skoglandskap, elveskog, kystskog, jordbrukslandskap og utkanten av byer. De er svært tilpasningsdyktige, men er vanligvis knyttet til pålitelig vann og til trær eller andre trygge, høye steder som brukes til hvile og overnatting.

De beveger seg lett mellom bakken og trærne og kan klare seg i fragmenterte og menneskepåvirkede landskap så lenge mat, vann og sikre soveplasser fortsatt finnes.

Vervetaper er fleksible altetere. Frukt, frø, blomster, blader og annet plantemateriale dominerer kosten, supplert med insekter, termitter, egg, fugleunger og andre små byttedyr. De utnytter også gjerne avlinger og andre menneskeskapte matkilder der dette er tilgjengelig.

Vervetaper er hovedsakelig dagaktive og fordeler tiden mellom bakken og trærne. Gruppene bruker kjente sovetrær og kan veksle mellom flere soveplasser innenfor det samme leveområdet, slik at dagsbevegelsene ikke bare blir en fast rundtur tilbake til ett bestemt sted.

De velger også ruter fleksibelt når de beveger seg mellom spredte matkilder. Forsøk med ville vervetaper ved Lake Nabugabo i Uganda viste at de ofte fulgte enkle og kjente ruter, men oftere valgte den korteste veien når den vanlige løsningen ville gitt en stor omvei. Det viser hvordan de kan kombinere faste vaner med nye valg når de beveger seg mellom mat, vann og soveplasser.

Vervetaper lever i grupper med flere hanner og hunner som kan bestå av flere titalls dyr. Hunnene blir vanligvis i gruppen de er født i hele livet og danner stabile familiebånd og et tydelig dominanshierarki som ofte følger morslinjen. Døtre får som regel en sosial plassering nær morens. Hannene forlater gruppen når de blir kjønnsmodne og kan bytte gruppe flere ganger, noen ganger sammen med andre hanner eller med støtte fra allierte når de går inn i en ny flokk.

Pelsstell, allianser og familiebånd former det sosiale livet. Rang hos hanner påvirkes blant annet av alder, aggressivitet, allierte og hvor lenge de har vært i gruppen, mens hunner kan konkurrere om tilgang til foretrukne stellepartnere og andre sosiale relasjoner. Innenfor den større flokken danner mødre og avkom mindre familieenheter, og søsken holder ofte tett sammen.

Arten viser alloparental omsorg, der andre enn moren hjelper til med å bære, stelle eller passe ungen. Unge hunner er særlig aktive i slik omsorg, og eldre søstre kan være viktige hjelpere. Slik erfaring gir de unge hunnene trening i ungeomsorg, mens moren kan bruke mer tid på matsøk og eldre avkom. Også andre gruppemedlemmer viser stor interesse for nye spedbarn.

Vervetaper kjenner også igjen individuelle vokaliseringer, altså rop og andre lyder, og de sosiale relasjonene til dem som lager dem. Når et spedbarn skriker, kan gruppemedlemmene bruke stemmen til å oppfatte hvilken unge det gjelder, og noen ser mot moren i stedet for mot selve lydkilden.

De lærer også mye av hverandre. I et felteksperiment utviklet ulike grupper forskjellige matpreferanser, og unge aper kopierte moren. Voksne hanner som flyttet til en gruppe med motsatt preferanse, sluttet etter hvert å velge som før og tok i bruk vanen til den nye gruppen. Studien viser hvor sterkt lokale gruppetradisjoner kan påvirke atferden hos ville vervetaper.

Unngåelse av rovdyr er uvanlig godt studert hos vervetaper. Klassiske felteksperimenter viste at varselrop ved leopard, ørn og slange vanligvis utløser ulike reaksjoner: apene kan søke opp i trær, se ned fra skjul eller undersøke vegetasjonen rundt seg, avhengig av hvilken type fare som er oppdaget. Systemet er mer fleksibelt enn at hvert rovdyr bare har ett fast rop, og unge aper blir mer presise med erfaring.

Denne kommunikasjonen gjør at hele gruppen kan reagere raskt når ett individ oppdager fare, og viser tydelig hvor sterkt rovdyr påvirker atferden deres. Varselsropet som ofte brukes for store kattedyr var til stor hjelp for meg i felt når jeg forsøkte å finne både leopard og løve.

Reproduksjonen er ofte sesongpreget, med fødsler knyttet til lokal nedbør og mattilgang. Etter en drektighet på omtrent 165 dager føder hunnen vanligvis én unge; tvillinger er sjeldne.

Nye spedbarn tiltrekker seg oppmerksomhet fra mange medlemmer av gruppen. Moren står for hovedomsorgen, men andre hunner og slektninger kan bære, stelle eller passe ungen.

Vervetaper klarer seg godt i mange landskap som deles med mennesker, blant annet jordbruksområder, hager, turistområder og bynære strøk. Viljen til å spise avlinger, frukt fra hager og usikret menneskemat kan føre til konflikt med bønder og beboere.

Bevisst mating eller lett tilgang til avfall kan raskt gjøre grupper vant til mennesker, føre til gjentatte besøk og lære enkeltindivider å kreve mat direkte fra folk. Vervetaper er ikke direkte farlige, men dyr som er blitt vant til menneskemat, kan bite eller klore dersom de blir trengt opp i et hjørne eller noen forsøker å ta mat fra dem. Sårene kan være smertefulle, noen ganger dype, og bli infisert.

Å holde mat og søppel utilgjengelig er derfor et av de enkleste tiltakene for å redusere konflikt. Vervetaper blir også forfulgt eller fanget enkelte steder, og fjerning av voksne dyr kan forstyrre den sosiale strukturen i lokale grupper.

Vervetapen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den gjeldende vurderingen, publisert i 2022, beskriver arten som vidt utbredt og lokalt tallrik over et stort område, men den samlede bestandstrenden er synkende.

Lokale trusler omfatter forfølgelse fordi arten tar avlinger, fangst, trafikkdødelighet og tap eller fragmentering av leveområder. Små isolerte grupper kan være sårbare selv der arten fortsatt er vanlig regionalt. Evnen til å leve rundt gårder og byer hjelper den gjennom menneskepåvirkede landskap, men øker samtidig konfliktnivået.