Gilaøgle

Gilaøglen (Heloderma suspectum) er den største øglen som naturlig finnes i USA. Den er også den eneste naturlig forekommende giftøglen i landet som regnes som medisinsk viktig. Den nære slektningen vorteøgle (Heloderma horridum) finnes lenger sør i Mexico og Mellom-Amerika.

Voksne dyr blir vanligvis 35–50 cm lange, mens store individer kan nå omtrent 56 cm. De fleste veier rundt 350–700 gram, men eksepsjonelt tunge dyr passerer 2 kg. Kroppen er dekket av avrundede, perlelignende skjell og har et mønster av svart sammen med rosa, oransje, lakserødt eller gult. Ryggmønsteret er individuelt.

To underarter anerkjennes: nettgilaøgle (H. s. suspectum) og båndgilaøgle (H. s. cinctum).

Gilaøglen lever i steinete ørkenkratt, tornekratt, ørkengressland og tørr skog i sørvestlige USA og nordvestlige Mexico. Den bruker dyreganger, gnagerreir, steinhulrom og andre underjordiske skjul, ofte i kupert terreng med bekkedaler, steinblokker og god tilgang på beskyttede hvileplasser.

Gilaøglen er spesialisert på mat som ikke kan flykte raskt: fugle- og reptilegg, reirunger og nyfødte pattedyr. Øgler, enkelte små slanger og åtsler blir også spist.

Den sterke luktesansen og den kløftede tungen hjelper gilaøglen med å finne nedgravde reir og skjulte unger. Den kan følge luktspor gjennom steinete terreng og klatre i lave trær, busker og kaktuser for å nå reir.

Store måltider er viktige i artens uvanlige energistrategi. Ett måltid kan tilsvare omtrent en tredel av kroppsmassen, og tre–fire store måltider om våren kan i noen tilfeller være nok til å dekke energibehovet helt til neste vår. Fett som lagres i den tykke halen gjør det mulig å klare lange perioder med lite mat.

Giftsystemet brukes tydeligst i forsvar. Byttedyr svelges ofte eller overmannes mekanisk, men giften kan bidra når et kjempende dyr holdes fast og tygges på.

Gilaøglen tilbringer mesteparten av livet under bakken. Omtrent 95–98 % av året kan tilbringes i ganger eller andre skjul, mens aktiviteten på overflaten er konsentrert til våren og tidlig sommer.

Arten er hovedsakelig aktiv i kjølige dagsperioder om våren, men i varmt vær kan den komme fram i skumringen eller kort tid etter at det har blitt mørkt. Sommerens monsunregn kan utløse en ny, mindre aktivitetsperiode. De fleste opphold over bakken er korte fordi dyrene trekker tilbake til skjul når temperaturen blir ugunstig.

Arten lever vanligvis alene utenom paringstiden. Den får mye av vannet gjennom byttedyrene, men drikker når fritt vann er tilgjengelig.

Paringen foregår hovedsakelig sent på våren og tidlig på sommeren. Hannene finner hunnene ved hjelp av lukt og bryter med rivaliserende hanner ved å forsøke å presse hverandre ned mot bakken.

Hunnen legger omtrent to til tolv egg, vanligvis tre til fem, i et underjordisk rede under sommerens monsunperiode. Utviklingen fortsetter under bakken gjennom høsten og vinteren. Ungene kommer fram den følgende våren, vanligvis fra april til juni, og er omkring 16 cm lange.

Arten lever lenge. Ville individer kan bli minst 20 år gamle, mens dyr i fangenskap kan leve i 30 år eller mer.

Giftkjertlene ligger i underkjeven. Giften renner langs furer i tennene mens øglen biter og tygger, og en gilaøgle kan holde fast i flere minutter. Tennene erstattes fortløpende gjennom livet. Bitt på mennesker er sjeldne og skjer nesten alltid ved håndtering eller bevisst forstyrrelse.

Forgiftning gir sterk smerte og kan føre til hevelse, kvalme, oppkast, svetting, svakhet, svimmelhet, endret blodtrykk og i alvorlige tilfeller pustevansker. Det finnes ingen motgift.

Dersom gilaøglen fortsatt sitter fast, anbefaler Arizona Poison and Drug Information Center at den fjernes så snart dette kan gjøres trygt, helst ved å åpne kjevene forsiktig med en solid gjenstand mens øglen får godt fotfeste. Såret bør skylles med rikelig vann, den rammede kroppsdelen holdes i ro omtrent i hjertehøyde, og personen bør vurderes av helsepersonell. Tenner kan brekke i såret, og systemiske symptomer kan utvikle seg.

Forskning på peptidet exendin-4 fra gilaøglens sekret førte til utviklingen av exenatid, et syntetisk legemiddel som brukes mot type 2-diabetes.

Gilaøglen er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Den globale vurderingen ble publisert i 2007 og er derfor eldre enn mye av kunnskapen som finnes om arten i dag.

Arizona Wildlife Conservation Strategy, oppdatert i september 2024, plasserer gilaøglen i Tier 1, det høyeste prioriteringsnivået blant delstatens arter med særlig bevaringsbehov. Dette gjenspeiler Arizonas store ansvar for arten, men strategien klassifiserer den ikke som i dokumentert tilbakegang i hele delstaten.

Tap og fragmentering av leveområder, veier, bevisst avliving og ulovlig innsamling er fortsatt viktige problemer. Fordi gilaøglen bare oppholder seg en liten del av året over bakken, kan påkjørsler bli konsentrert til korte perioder med aktivitet om våren og under monsunen.

Byutvidelse og nye veier kan også dele opp leveområder og fjerne ganger og steinete skjul. Arten er lovbeskyttet i USA og Mexico og skal aldri samles inn eller bevisst forstyrres.