Leopardskilpadde

Leopardskilpadde (Stigmochelys pardalis) er en av Afrikas største og mest utbredte landskilpadder. Voksne dyr har vanligvis en skallengde på omtrent 35–50 cm og veier rundt 10–20 kg, men størrelsen varierer mye gjennom utbredelsesområdet. Eksepsjonelle individer kan passere 70 cm og 40 kg.

Det høyt hvelvede ryggskallet har svarte eller mørkebrune flekker og strålemønstre på gul til kremfarget bakgrunn. Mønsteret er individuelt. Ungdyr har vanligvis de skarpeste kontrastene, mens tegningene ofte blekner og flyter sammen etter hvert som skallet vokser og slites.

Afrikansk sporeskilpadde (Centrochelys sulcata) kan bli større, men har et mer ensfarget brunt skall og er konsentrert i Sahel i stedet for leopardskilpaddens øst- og sørafrikanske utbredelse.

Arten ble tradisjonelt delt i to underarter, Stigmochelys pardalis pardalis og S. p. babcocki, hovedsakelig ut fra størrelse og skallmønster. Moderne genetiske og morfologiske gjennomganger fant stor geografisk variasjon, men støttet ikke en tydelig todeling i underarter.

The Reptile Database og nyere globale skilpaddelister behandler derfor leopardskilpadden som én art uten anerkjente underarter. Den geografiske genetiske strukturen er likevel viktig når konfiskerte eller rehabiliterte dyr skal vurderes for tilbakeføring til naturen.

Leopardskilpadden lever i savanne, gressland, tornekratt, halvørken og åpen skog, fra havnivå til høyereliggende landskap. Den unngår langvarig kulde og vannmettede områder, men finnes både i tørre og sesongfuktige miljøer.

Gode leveområder kombinerer vanligvis åpne beiteområder med busker, steiner, forlatte hi eller annet skjul mot sterk varme, kulde og tørke.

Arten er hovedsakelig planteeter. Gress og urter dominerer kosten, supplert med sukkulenter, sopp og nedfallsfrukt. Små mengder animalsk eller mineralrikt materiale tas også.

Leopardskilpadden beiter mens den beveger seg rolig gjennom åpen vegetasjon og napper gress og urter underveis. Når mineraler er mangelvare, kan den også spise bein, mineralrik jord og avføring fra rovdyr og besøke naturlige eller kunstige mineralsteiner og saltsteiner.

En studie publisert i 2024 i Kalahari dokumenterte leopardskilpadder som spiste avføring fra flekkhyene (Crocuta crocuta) og samlet seg ved kunstige mineral- og saltsteiner i regntiden. Atferden antas å bidra med næringsstoffer som kalsium, fosfor og natrium som kan være mangelvare i vegetasjonen rundt.

Leopardskilpadden er hovedsakelig dagaktiv, men aktiviteten påvirkes sterkt av temperatur, nedbør og tilgang på vann. Den kan vandre betydelige avstander i mildt vær og etter regn, og søker deretter skjul under busker, steiner eller i forlatte hi under middagsvarme, kalde netter eller tørke.

Arten lever vanligvis alene og forsvarer ikke faste territorier. Leveområdene overlapper, og midlertidige ansamlinger kan oppstå ved konsentrerte mat-, vann- eller mineralressurser. Når den trues, trekker skilpadden hode og bein inn i skallet og bruker de forstørrede skjellene på frambeina til å dekke åpningen.

Bein og klør gjør leopardskilpadden overraskende smidig i steinete og ujevnt terreng. Små ungdyr kan klatre svært bratte, korte flater. Arten kan også flyte og svømme langsomt.

Leopardskilpadden kan holde tilbake vann i kroppen og får mye av væskebehovet gjennom vegetasjonen, men drikker mye når vann blir tilgjengelig.

Vekst og alder ved kjønnsmodning varierer med region og mattilgang; mange ville dyr blir kjønnsmodne ved omtrent 12–15 år. Hannene forfølger hunnene og konkurrerer ved å støte og forsøke å velte rivaler. Hannen kan også støte mot hunnen under kurtisen og lager kraftige stønnelyder under paringen.

Tidspunktet for paring og egglegging varierer geografisk, men egglegging fra mai til oktober er dokumentert i deler av utbredelsen. Hunnen graver et flaskeformet rede omtrent 10–30 cm ned i fast jord. Hun kan legge fem–sju eggkull i løpet av en sesong, ofte med omkring tre uker mellom kullene. Et kull inneholder vanligvis rundt 6–15 egg, men fra ett til omtrent 30 er rapportert. Hun dekker og komprimerer redet, men gir ingen videre yngelpleie.

Utviklingen er temperaturavhengig, og tiden fra egglegging til klekking varierer kraftig, fra flere måneder til mer enn ett år under ulike naturlige og kunstige forhold. Ungene er selvstendige når de kommer fram. Leopardskilpadder er svært langlivede, og individer kan bli omkring 100 år gamle.

Leopardskilpadden er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, basert på vurderingen som ble publisert i 2022. Arten er fortsatt vidt utbredt og lokalt vanlig, men langsom vekst og lav overlevelse blant ungdyr gjør lokale bestander sårbare når dødeligheten blant voksne øker.

Tap av leveområder, innsamling til mat, tradisjonell bruk og kjæledyrhandel, bevisst avliving, brann og trafikk påvirker bestander lokalt. Gjerder er et særlig alvorlig problem i deler av Sør-Afrika: skilpadder kan presse gjentatte ganger mot vanlige gjerder, mens lave elektriske ledninger kan gi støt helt til dyret dør. Studier har vist at gjerdedødelighet kan ramme uforholdsmessig mange store dyr i reproduktiv alder.

Internasjonal handel er regulert gjennom CITES vedlegg II, mens lokal bevaring i økende grad handler om å redusere unødvendig dødelighet blant voksne og sikre at konfiskerte dyr settes ut i riktige områder.

En bevaringsgenetisk studie publisert i 2026 brukte en referansedatabase for å plassere konfiskerte og rehabiliterte leopardskilpadder i Sør-Afrika i geografiske genetiske grupper. 27 av de 50 ulovlig holdte skilpaddene i studien var allerede satt ut i naturen, de fleste etter omtrent seks måneders gradvis tilvenning i inngjerdede områder på steder som samsvarte med deres sannsynlige opphav. Denne metoden reduserer risikoen for å flytte dyr til genetisk og økologisk feil bestand.