En livslang søken etter det ville
Jeg heter Håvard Rosenlund. Jeg er biolog, lærer og naturfotograf, og Wildlife Vagabond er mitt personlige feltarkiv over en interesse som har fulgt meg så lenge jeg kan huske: ville dyr, stedene de lever og den evige jakten på neste art å oppleve og fotografere.
Det som i dag er et nettsted fylt med arter, observasjoner, kart, reisemål, forskning og historier begynte lenge før jeg eide et ordentlig kamera. Det begynte med en gutt som ville vite hvilke dyr som fantes der ute i verden, og som helst ville se dem alle.
Samlingen begynte lenge før nettsiden
Som barn kjøpte jeg hefter og permer med klistremerker og faktaark om dyr fra hele verden. Jeg samlet, sorterte, leste og drømte om å lage min egen samling en dag. Mitt første skrevne ord var visstnok «tiger», og jeg tegnet store kattedyr lenge før jeg visste at de en dag skulle bli dyr jeg faktisk fikk møte i naturen.
Afrika sto aller høyest på ønskelisten, og Løvenes Konge skal nok ha en del av æren for det. Men fascinasjonen handlet aldri bare om de store og spektakulære dyrene. Jeg likte selve mangfoldet: at verden var full av arter med forskjellige former, levevis, tilpasninger og historier. Det er egentlig den samme nysgjerrigheten som fortsatt driver Wildlife Vagabond i dag.
Det som før var permer på et barnerom har etter hvert blitt et digitalt feltarkiv. Forskjellen er at jeg nå prøver å fylle samlingen med dyr jeg selv har møtt og fotografert.
Afrika gjorde det virkelig
Interessen for natur førte meg til biologistudier ved NTNU i Trondheim. Gjennom mastergraden fikk jeg etter hvert oppleve det stedet jeg hadde drømt om siden barndommen: Serengeti i Tanzania, der jeg gjorde feltarbeid på elefanter. Hver dag føltes litt uvirkelig: å kjøre gjennom Serengeti var som å bevege seg gjennom landskap hentet rett ut av Løvenes Konge, med «Pride Lands» tilsynelatende gjort levende rundt oss. Plutselig var dyr jeg bare hadde sett i bøker og naturprogrammer en del av hverdagen.
Senere flyttet jeg videre til Sør-Afrika. Jeg var frivillig på et løveprosjekt i Thanda Private Game Reserve og jobbet deretter på et doktorgradsprosjekt på leopard, med feltarbeid knyttet til Tembe Elephant Park og Ndumo Game Reserve i KwaZulu-Natal. Å få arbeide med Afrikas store kattedyr var enda en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse, og årene der lærte meg minst like mye om livet i bushen og hva feltarbeid faktisk krever som om dyrene selv. I disse årene bodde jeg i St Lucia, en liten by omgitt av det storslåtte iSimangaliso Wetland Park, og hele området kom til å føles som et andre hjem.
Tiden min i Afrika ga meg mye mer enn akademisk erfaring. Den lærte meg hvor annerledes natur oppleves når man får tid til å være i den, lese sporene, kjenne igjen lydene og se de samme dyrene og landskapene igjen og igjen. Det er fortsatt den typen nærhet jeg leter etter når jeg reiser.
Jeg tror ikke målet noen gang er å bli ferdig. Det vil alltid finnes en ny art, et bedre bilde, et nytt sted eller et spørsmål jeg ennå ikke har stilt.
Fra store kattedyr til små fugler
Før jeg dro til Sør-Afrika fikk jeg et Canon 600D og et enkelt teleobjektiv i bursdagsgave. De første bildene hadde nok mer entusiasme enn finesse, men kameraet forandret måten jeg opplevde dyrene på. En dag på Thanda i 2012 ga meg flere øyeblikk som virkelig hektet meg på naturfotografering: først med geparder, og senere på den samme kjøreturen med lekende løveunger foran kameraet. Jeg begynte å lære mer, prøve mer og brukte stadig mer tid på å komme hjem med et bedre bilde enn sist.
I starten fikk pattedyr og de større fuglene, særlig rovfugler, det meste av oppmerksomheten min. I Tembe i august 2014, bare noen måneder før jeg forlot Sør-Afrika, startet jeg den første, langt enklere utgaven av Wildlife Vagabond. Bare noen få uker inn i dette lille prosjektet dukket en liten og ganske anonym fugl opp i gresset foran meg, en villnissanger. Den lot meg komme tett på fordi bevegelsene mine skremte opp små insekter den kunne spise. Jeg artsbestemte den ved hjelp av fugleboka etterpå, la bildene inn på den nye nettsiden, og dette ble den første fuglearten jeg skrev om der. Etter det var løpet kjørt. Plutselig var alle fugler interessante, også de små brune som de fleste kjører rett forbi.
Da jeg flyttet hjem til Norge, var ikke løver og elefanter lenger lett tilgjengelige. Fuglene ble derfor et naturlig hovedfokus, og samtidig utvidet de blikket mitt. Et godt naturøyeblikk trenger ikke være et stort rovdyr på fem meters hold. Det kan like gjerne være en ugle på en kald vinterdag, en vadefugl i perfekt lys eller en art jeg aldri har sett før som dukker opp i veikanten.
Biologen og læreren blir med ut i felt
Jeg underviser i biologifaget til daglig, og det er vanskelig å skru av biologhjernen når jeg er ute med kamera. Jeg kan se en muntjak i India og begynne å tenke på konvergent evolusjon og hvorfor den minner om afrikanske duikere og søramerikanske spydhjorter. Jeg kan stoppe for en tilsynelatende anonym fugl og ende opp med å lese meg gjennom taksonomi, trekkmønstre og sosial atferd når jeg kommer hjem.
Derfor har Wildlife Vagabond aldri bare vært en bildeportefølje. Jeg ønsker at artsidene skal fortelle noe om dyret bak bildet: hvordan arten lever, hvilke tilpasninger den har, hvordan den passer inn i økosystemet og hvilke utfordringer den møter. Lærerjobben påvirker også måten jeg skriver på. Faglig presisjon er viktig, men kunnskapen skal være forståelig og interessant for mennesker som ikke jobber med biologi til daglig.
Det er også grunnen til at nyhetsarkivet etter hvert fikk sin plass på Wildlife Vagabond. Som biolog og lærer liker jeg å holde meg oppdatert på ny forskning, særlig når den handler om arter jeg selv har møtt og fotografert. Nyhetssakene ble en måte å samle noe av det jeg uansett leser, og samtidig la artsarkivet følge med når kunnskapen om disse dyrene utvikler seg.
Jeg liker høy nerdefaktor, men ikke for nerdefaktorens egen skyld. Målet er at et godt bilde skal vekke nysgjerrighet, og at teksten skal gjøre det enda vanskeligere å se på arten som «bare enda et dyr» neste gang man møter den.
Et personlig arkiv, ikke et komplett leksikon
Wildlife Vagabond er bygd rundt arter jeg selv har sett og fotografert. Det betyr at arkivet med vilje er ufullstendig. Det finnes tusenvis av arter som mangler, og det er nettopp litt av poenget. Hver ny side representerer et faktisk møte ute i felt, et sted, en dato, et bilde og en historie som kan legges til resten av samlingen.
Ikke alle bildene er porteføljebilder. Noen arter har jeg bare fått et kort glimt av eller et dokumentasjonsbilde av, men de får likevel en plass når møtet eller arten betyr nok. Andre ganger kan jeg bruke timer, dager eller år på å få det bildet jeg egentlig ønsker. For meg har dokumentasjonen og selve opplevelsen alltid vært like viktige som den tekniske perfeksjonen.
Derfor knytter siden sammen fotografier, artsfakta, observasjoner, forskning, utbredelseskart og reisemål. Jeg vil at man skal kunne gå fra et bilde til arten, fra arten til stedet den ble sett, og videre til andre dyr som deler det samme landskapet. Det er min egen samling, men målet er at andre også skal kunne bruke den til å utforske naturen.
Tre øyeblikk som sier mye om reisen
Noen møter blir stående igjen fordi de endret hva jeg lette etter, eller minnet meg på hvorfor jeg fortsatt leter.
Den lille fuglen som endret alt
Villnissangeren som gjorde småfugler til en del av den samme artsjakten som tidligere hadde vært dominert av pattedyr og store fugler.
Leoparden på siste sjanse
Etter rundt halvannet år med leopardarbeid uten et eneste møte i felt fikk jeg endelig et ordentlig dagslysøyeblikk med arten helt på tampen av tiden min i St Lucia.
En barndomsdrøm på ordentlig
Tiger hadde vært med meg siden barndommen. Å møte arten i det fri i India gjorde en gammel drøm konkret, og minnet meg samtidig på at det alltid finnes flere arter og historier videre.
Det finnes alltid noe mer der ute
Wildlife Vagabond fortsetter å vokse i takt med reisene mine. Nye arter kommer til, gamle sider blir bedre, kartene fylles med nye observasjoner og feltjournalen får nye historier. Nå begynner prosjektet også å vokse utover selve nettstedet gjennom Wildlife Vagabond Reiser, fra guidede dagsturer hjemme i Norge til safarireiser og naturopplevelser rundt om i verden. Det føles som en ganske naturlig fortsettelse av det jeg allerede gjør: reise ut, finne dyrene, bruke tid i felt og dele opplevelsene og kunnskapen videre.
Jeg vet ikke hvor mange arter samlingen ender på, eller hvilke steder som kommer til å bety mest om ti eller tjue år. Det er egentlig det fine med hele prosjektet. Det er ikke en liste som skal krysses av og avsluttes, men en grunn til å fortsette å være nysgjerrig.
Hvis du liker ville dyr, kart, bilder fra felt, biologiske detaljer og litt i overkant lange artslister, er du på rett sted. Velkommen med på turen.