Svartvingeglente

Svartvingeglente (Elanus caeruleus) er en liten og lettbygd rovfugl knyttet til åpne landskap. Den blir omtrent 30–37 cm lang og har et vingespenn på 77–92 cm. Hannene veier rundt 197–277 g og hunnene omtrent 219–343 g.

Fjærdrakten er påfallende lys: hodet og undersiden er hvite, ryggen og store deler av oversiden av vingene er lysegrå, mens skulderområdet er tydelig svart. Dyprøde øyne, en smal mørk stripe rundt øyet og gul vokshud gir ansiktet et karakteristisk uttrykk. Ungfugler er brunere på oversiden, med lyst gulbrune eller rustfargede fjærkanter, og har mindre intenst fargede øyne.

Svartvingeglenten står svært nær australglente (Elanus axillaris) fra Australia og hvithaleglente (Elanus leucurus) fra Amerika. De tre har tidligere blitt behandlet som én art i enkelte klassifikasjoner. Elanusglentene tilhører dessuten en tidlig avgreining innen haukefamilien og står evolusjonært langt fra de typiske glentene i slekten Milvus.

Svartvingeglenten foretrekker åpne landskap med spredte trær eller andre høye sitteplasser, blant annet gressmarker, savanne, jordbruksland, beitemark, våtmarkskanter, busklandskap og skoglysninger. Tett sammenhengende skog og svært tørre, treløse ørkenområder unngås vanligvis.

Arten trives ofte i jordbrukslandskap der kort vegetasjon gir god tilgang til gnagere, samtidig som enkelttrær, stolper og andre strukturer gir jakt- og hekkeplasser.

Smågnagere dominerer kostholdet i mange områder og kan utgjøre det aller meste av byttet når de er tallrike. Arten tar også øgler, slanger, store insekter, småfugler og flaggermus.

Når gnagere blir svært tallrike, kan også tettheten av svartvingeglenter øke lokalt og hekkingen komme raskt i gang. Når mattilgangen faller, kan fuglene spre seg eller flytte til nye områder.

En av svartvingeglentens mest karakteristiske jaktmetoder er å henge nærmest stille i luften over åpent terreng mens den speider ned, før den faller raskt mot et oppdaget byttedyr. Den jakter også fra åpne sitteplasser som døde trær, gjerdestolper og strømstolper og kan fly langsomt fram og tilbake over marker mens den leter etter bytte.

Arten kombinerer gjerne ulike metoder etter forholdene. Fugler kan veksle mellom å henge stille i luften og å jakte fra sittepost over det samme området, og er også observert langs gressbranner der de fanger smådyr som flykter fra flammene.

Mange bestander er stedbundne, men svartvingeglenten kan spre seg over store avstander eller opptre nomadisk når tilgangen på byttedyr endrer seg. Individer kan bevege seg flere hundre kilometer mellom oppvekstområdet og den første hekkeplassen eller mellom ulike hekkeforsøk.

På dagtid opptrer fuglene vanligvis alene eller i par. Om natten kan de derimot samles på felles nattplasser, noen steder i grupper på mange titalls individer der bytterike åpne landskap opprettholder en høy lokal bestand.

Hekketiden varierer gjennom det store utbredelsesområdet og kan endres raskt når mattilgangen er god. Paret bygger et forholdsvis lite og løst kvistreir i et tre eller en palme og kan hekke på nytt samme år når det er mye byttedyr.

Hunnen legger vanligvis tre til fem egg. Inkubasjonstiden er omtrent 30–35 dager, og hunnen står for det meste av rugingen mens hannen skaffer mat. Etter klekking varmer og passer hunnen ungene tett de første omtrent 14 dagene, mens hannen står for det meste av jakten og leverer mat.

Ungene blir flygedyktige etter omtrent 30–40 dager. De er fortsatt avhengige av foreldrene i flere uker etterpå mens de utvikler jaktferdighetene; denne perioden varer ofte omkring en måned.

Svartvingeglenten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde i Afrika og Asia og har samtidig ekspandert betydelig i Europa, der åpne jordbrukslandskap med mye gnagere kan gi særlig gode forhold.

Ekspansjonen har fortsatt nordover og østover. Det første norske funnet ble gjort ved Elingård i Fredrikstad 23. april 2024. I 2025 fikk Tyskland sin første dokumenterte hekking, da et par i Niedersachsen fikk fram unger. Ungarn registrerte også sin første vellykkede hekking, mens et hekkeforsøk fant sted i vestlige Danmark.

Evnen til å utnytte jordbrukslandskap og reagere raskt på svingninger i gnagerbestander har gjort at arten trives i mange menneskepåvirkede områder. Lokale bestander kan likevel variere kraftig med byttedyrtilgang og arealbruk.