Kalkunkondor

Kalkunkondor (Cathartes aura) er en av de mest vidt utbredte store åtselsefuglene i Amerika og finnes fra sørlige Canada til sørspissen av Sør-Amerika. Voksne fugler er 64–81 cm lange, har et vingespenn på omtrent 170–178 cm og veier rundt 2 kg. Kroppen er mørkebrun til svart, mens voksne har et lite nakent rødt hode og lyst nebb; ungfuglene har mørkere grått hode.

I flukt holdes de lange vingene i en grunn V, og fuglen vugger karakteristisk fra side til side med få vingeslag. Flygefjærene virker langt lysere nedenfra og gir vingen et tofarget uttrykk. Sammenlignet med svartkondor har kalkunkondoren lengre hale og vinger og en langt lettere, mer vuggende flukt.

Kalkunkondoren bruker et enormt spenn av landskap, blant annet ørken, beitemark, jordbruksområder, åpen skog, fjelldaler, veikanter, forsteder og områder rundt søppelfyllinger. Åpent luftrom er viktig for effektiv sveving, mens trær, klipper og konstruksjoner gir hvile- og overnattingsplasser.

Arten kan krysse svært forskjellige habitater under næringssøk og er ikke tett bundet til én vegetasjonstype. Tilgang på stigende luft og en jevn strøm av kadavre er ofte viktigere enn det nøyaktige habitatet.

Åtsel utgjør nesten hele kostholdet. Pattedyr dominerer, men døde fugler, reptiler, amfibier og fisk spises også. Kalkunkondoren foretrekker vanligvis forholdsvis ferske kadavre og tar bare svært sjelden levende bytte.

Et svært surt fordøyelsessystem og andre fysiologiske forsvar gjør at arten kan spise åtsel med mikroorganismer som ville vært farlige for mange andre dyr. Ved raskt å fjerne kadavre yter kalkunkondoren en viktig økologisk renovasjonstjeneste.

Luktesansen står helt sentralt i hvordan kalkunkondoren finner åtsel. Den kan oppdage flyktige stoffer som frigjøres tidlig i nedbrytningen og lokalisere kadavre som ligger skjult under trekroner, der syn alene ville vært langt mindre effektivt.

Anatomien bak denne evnen er eksepsjonell. Sammenlignende forskning har vist at luktelappene er omtrent fire ganger større enn hos svartkondor relativt til hjernestørrelsen og uvanlig godt utviklet sammenlignet med et stort utvalg andre fugler. Svartkondorer kan utnytte dette fortrinnet ved å følge med på kalkunkondorer og bruke dem som veivisere til kadavre.

Kalkunkondoren er en viktig kadavereter over store deler av Amerika. Ved å spise døde dyr raskt bidrar det svært sure fordøyelsessystemet til å bryte ned materiale som kan inneholde sykdomsorganismer, samtidig som næringsstoffer føres tilbake i næringsnettet og tiden kadavrene blir liggende i miljøet forkortes.

Den eksepsjonelle luktesansen gir arten en ekstra rolle i åtseletersamfunnet. Kalkunkondorer kan finne små eller skjulte kadavre under trekroner som mer synsavhengige åtseletere lettere overser, og andre arter som svartkondor kan deretter bruke bevegelsene deres til å finne den samme maten. Kalkunkondoren bidrar dermed til å koble ellers skjulte kadavre til resten av åtseletersamfunnet.

Kalkunkondorer utnytter stigende luft svært effektivt og kan tilbakelegge lange avstander med bemerkelsesverdig få vingeslag. Om morgenen står de ofte med vingene utspilt, noe som bidrar til å varme og tørke fjærene før lengre flygninger.

Arten har også uvanlige reaksjoner på varme og fare. Den kan kjøle seg ved å skille ut væske nedover de nakne beina slik at fordampningen fjerner varme. Når den blir kraftig truet, kan den gulpe opp innhold fra kro eller mage som forsvar. Til tross for størrelsen blir kalkunkondoren ofte fortrengt fra kadavre av mer aggressive åtselsefugler som svartkondorer og karakaraer.

Kalkunkondorer søker ofte næring alene, men blir utpreget sosiale på felles overnattingsplasser, ved trekkflaskehalser og rundt store matkilder. Overnattingsplasser kan samle mange fugler og brukes regelmessig over lang tid.

Når termikken utvikler seg, samles trekkende og lokalt forflyttende fugler i store sirkulerende grupper. Slike samlinger oppstår fordi mange individer utnytter den samme søylen av stigende luft, snarere enn fordi de flyr som en tett koordinert flokk.

Trekket varierer sterkt med breddegrad. Mange fugler i det sørlige USA og tropene er standfugler, mens nordlige bestander trekker sørover om vinteren. Fugler fra vestlige Nord-Amerika kan foreta særlig lange trekk gjennom Mellom-Amerika, og enkelte fortsetter til nordlige Sør-Amerika.

Sporingsstudier viser at kalkunkondorer bruker termikk og annen stigende luft til å tilbakelegge store avstander med lave energikostnader. Trekkrutene konsentreres derfor sterkt der topografi og vær gir pålitelige forhold for sveveflukt.

Størrelsen på leveområdene varierer enormt mellom bestander og årstider. GPS-sporing av hekkende voksne nær nordgrensen av utbredelsen i Saskatchewan ga et gjennomsnittlig leveområde på omtrent 371 km², mens studier andre steder har registrert leveområder fra under 1 000 til godt over 30 000 km² avhengig av om fuglene er standfugler eller trekkfugler, årstid og beregningsmetode.

Trekkende fugler kan bruke enda større vinterområder, og sporede fugler fra Saskatchewan har benyttet sesongområder på mange tusen kvadratkilometer i Sør-Amerika. Vegetasjonsproduktivitet, temperatur og tilgangen på stigende luft påvirker hvor mye plass en fugl trenger innen en årstid. Dette er noe annet enn selve trekket: leveområdet beskriver arealet fuglen bruker gjentatte ganger etter at den har kommet fram til et sesongområde.

Kalkunkondorer bygger ikke et tradisjonelt reir. Eggene legges i skjermede fjellsprekker, huler, hule stokker og trær, tett vegetasjon, dyrehuler eller forlatte bygninger, og enkelte steder brukes igjen i mange år.

Kullet består av ett til tre egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 28–40 dager og mater senere ungene med oppgulpet mat. Ungene blir ved reirplassen i omtrent to til nesten tre måneder før de blir flygedyktige. Kurtisen omfatter lange følgeflygninger der den ene fuglen tett speiler svingene og bevegelsene til den andre.

Veier, husdyrhold og andre menneskelige aktiviteter kan skape store mengder åtsel, og kalkunkondorer utnytter gjerne trafikkdrepte dyr, slakteavfall og enkelte matkilder rundt søppelfyllinger. Dette fører samtidig fuglene nær kjøretøy, bygninger og mennesker.

Åtselspising utsetter arten for menneskeskapte giftstoffer. Blyfragmenter i skutte kadavre og slakteavfall kan gi blyforgiftning, mens rester av veterinære avlivningsmidler som pentobarbital kan drepe kondorer som spiser husdyrkadavre som ikke er håndtert riktig. Lokal forfølgelse og kollisjoner forekommer også.

Kalkunkondor er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt en av de mest tallrike store åtselsefuglene i Amerika.

Det enorme utbredelsesområdet, den fleksible habitatbruken og evnen til å utnytte mange typer kadavre gir arten betydelig robusthet, selv om lokale bestander fortsatt kan påvirkes av forgiftning, forfølgelse og kollisjoner.