Hettemåke

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) er en liten og smidig måke som er vidt utbredt over Eurasia. I hekkedrakt har den en mørk sjokoladebrun hette, mens hodet utenom hekkesesongen blir hvitt med en mørk flekk bak øyet. Voksne fugler er omtrent 38–44 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 290 g, med lys grå overside, hvit underside, røde bein og rødt nebb. Den hvite framkanten på yttervingen er svært tydelig i flukt.

Ungfugler og førstevinterfugler har varierende mengder brunt i vinger og rygg. Kombinasjonen av relativt liten størrelse, raske vingeslag, røde bein og nebb og det tydelige vingemønsteret gjør voksne fugler lett gjenkjennelige.

Hettemåka hekker i Norge over hele landet og er særlig knyttet til myr- og våtmarksområder ved ferskvann. Den hekker også på øyer og holmer i skjærgården og kan forekomme ganske langt opp mot fjellet. Utenom hekkingen bruker den også jordbruksland, parker, elvemunninger og andre åpne områder.

Hekkekoloniene ligger gjerne i grunne våtmarker eller på øyer der fuglene kan hekke tett sammen med vann i nærheten. Næringsområdene kan ligge flere kilometer unna kolonien. En GPS-studie av 36 hekkefugler fra én urban og to rurale kolonier i Polen fant tydelige forskjeller mellom koloniene: fugler fra de rurale koloniene fløy lenger og brukte jordbruksland mer, mens fuglene fra bykolonien gjorde kortere turer og brukte vannområder og bebyggelse mer. Enkeltfugler kunne også bli tydelig spesialisert på bestemte naturtyper.

Meitemark, insekter, krepsdyr og andre virvelløse dyr utgjør mye av kostholdet, men hettemåka tar også fisk, andre små vannlevende dyr, frø og menneskeskapt mat. Arten finner mat på mange forskjellige måter og plukker både fra bakken og vannoverflaten, og kan også fange insekter i lufta.

Den samme polske GPS-studien fant både generalister som brukte mange ulike naturtyper og fugler som stadig vendte tilbake til samme type næringsområde. Fleksibiliteten finnes dermed ikke bare mellom bestander, men også mellom naboer i samme koloni.

Hettemåka er svært sosial store deler av året og samles i næringsflokker og på felles hvileplasser utenom hekkesesongen.

En studie publisert i 2018 av hvilende flokker langs River Avon i Bristol viste at enkeltfuglene oftest var årvåkne eller hvilte samtidig med den nærmeste naboen, og at synkroniseringen ble svakere jo større den sosiale avstanden var. Ved å følge særlig med på de nærmeste fuglene kan gruppen koordinere aktiviteten uten at hvert individ må overvåke hele flokken.

De fleste norske hettemåkene forlater landet etter hekkesesongen og overvintrer på De britiske øyer og langs kysten av Vest-Europa fra Danmark til Den iberiske halvøy. En del fugler kan også overvintre i Norge.

Ringmerkingsstudier fra Skandinavia viser at Storbritannia, Nederland, Belgia og Frankrike er sentrale vinterområder. Trekkavstanden varierer derfor mye mellom bestander og individer.

Hettemåka er en utpreget kolonihekker. Koloniene kan bestå av alt fra noen få par til mange tusen og finnes ved et bredt spekter av ferskvanns- og kystvåtmarker, både naturlige og menneskeskapte. Innenfor kolonien forsvarer hvert par et lite område rundt reiret samtidig som de er omgitt av mange naboer, noe som skaper den karakteristiske blandingen av rop, signaler og korte aggressive sammenstøt.

Reiret bygges på bakken eller i lav vegetasjon, ofte på øyer eller andre steder som gir noe beskyttelse mot landlevende rovdyr. Et vanlig kull består av 2–3 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 23–26 dager og tar vare på ungene. De klekkes dekket av dun og kan bevege seg kort tid etterpå, men er fortsatt avhengige av foreldrene for mat, beskyttelse og veiledning. De blir vanligvis flygedyktige etter rundt 34–36 dager.

Hekkesuksessen varierer mye mellom kolonier. En undersøkelse i Oslofjordområdet fant en samlet hekkesuksess på bare 20 %, og sannsynligheten for vellykket hekking økte med kolonistørrelsen og falt utover hekkesesongen. Store kolonier kan ha en fordel fordi mange voksne sammen oppdager og jager rovdyr, mens gjentatt predasjon, forstyrrelser eller flom kan føre til svært dårlig ungeproduksjon.

Hettemåka er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen dramatisk annerledes, og arten er vurdert som kritisk truet på Norsk rødliste for arter 2021 etter en kraftig bestandsnedgang.

Den norske hekkebestanden ble i 2021 anslått til 10 000–14 000 individer. Bestanden økte fram til slutten av 1980-tallet, men falt kraftig på 1990-tallet og har siden forsvunnet som hekkefugl fra mange tidligere områder. Den mest sannsynlige nedgangen over de siste tre generasjonene var over 80 %.

I en landsdekkende kartlegging i 2022 ble rundt 6 800 hekkende par registrert. Arten finnes fortsatt i et betydelig antall kolonier, men ungeproduksjonen er svært lav mange steder, og bestanden er på et nivå der tap av enkeltkolonier kan få stor betydning.

Predasjon og lav hekkesuksess er blant de viktigste problemene. Amerikansk mink kan gjøre stor skade i kolonier, og også andre rovdyr kan ta egg og unger. Menneskelig ferdsel og forstyrrelser i hekkesesongen kan i tillegg føre til at voksne forlater reir midlertidig eller at hele kolonier får dårligere hekkesuksess.

Tap og forringelse av våtmark er en annen viktig påvirkning. Drenering, gjenfylling, gjengroing og endret vannstand kan gjøre tidligere koloniplasser uegnet, mens flom enkelte steder kan ødelegge store deler av årets hekking. Forurensning og sykdomsutbrudd kan også ramme kolonier, og når bestanden allerede er liten kan episoder med høy dødelighet få større betydning enn tidligere.

Bevaring av hettemåke handler først og fremst om å sikre gode hekkekolonier og øke ungeproduksjonen. Aktuelle tiltak omfatter intensiv minkbekjempelse rundt viktige kolonier, bedre overvåking med kamera og lokale fysiske tiltak som beskytter egg og unger mot predasjon.

Det er også viktig å bevare våtmark og hindre at viktige hekkeområder gror igjen. På Tautra i Trøndelag har slått av vannvegetasjon, rovdyrsperre på moloen og forhold som begrenser minkens adgang bidratt til gode hekkeforhold i en av landets største kolonier. Slike lokale tiltak viser at forholdene for hekkende hettemåker kan forbedres selv om den nasjonale bestanden fortsatt er kritisk truet.