Makrellterne

Makrellterne (Sterna hirundo) er en slank og langvinget terne som hekker langs hele norskekysten og flere steder ved ferskvann i innlandet. Voksne fugler er omtrent 31–35 cm lange og veier rundt 125 g i gjennomsnitt. I hekkedrakt har de lys grå overside, svart hette, dypt kløftet hale og et rødt nebb som vanligvis har en mørk spiss.

Arten ligner sterkt på rødnebbterne (Sterna paradisaea). Makrellterna har som regel et litt kraftigere nebb med mørk spiss, lengre bein, noe kortere hale og hvitere underside. En mørkere kile på de ytre håndsvingfjærene blir ofte tydelig utover sommeren, men kroppsform, flukt og lyd er gjerne sikrere enn ett enkelt fjærdrakttrekk.

I Norge hekker makrellterna både langs kysten og ved innsjøer, elver og våtmarker i innlandet. Reirplassene ligger gjerne på åpne, sparsomt vegeterte holmer, grusbanker, sandstrender eller lave skjær. Arten kan også bruke kunstige flåter, tak og andre menneskeskapte strukturer når naturlige hekkeplasser mangler.

Næringsområdene kan ligge både i sjøen og i ferskvann, men gode kolonier er avhengige av at småfisk finnes tilgjengelig relativt nær hekkeplassen. Derfor kan både selve reirplassen og kvaliteten på de omkringliggende vannområdene være avgjørende.

Føden består hovedsakelig av småfisk, vanligvis opptil omkring 15 cm, men også krepsdyr, vanninsekter og andre virvelløse dyr tas. Hekkesuksessen kan endre seg raskt med tilgangen på småfisk, fordi foreldrene må levere mat gjentatte ganger til voksende unger.

Makrellterna jakter visuelt mens den flyr over vannet. Fuglen kan stå kort stille i lufta, bare dyppe nebbet eller hodet i overflaten eller gjøre et grunt stup der bare deler av kroppen går under vann. Den begrensede dykkedybden gjør at fisken må være tilgjengelig høyt i vannsøylen, og makrellterner utnytter gjerne steder der strøm, turbulens eller andre predatorer presser små stimfisk nærmere overflaten.

Jaktmåten er fleksibel. Selv om overflatefangst og grunne stup dominerer når fisk er tilgjengelig, fanger makrellterna også flygende insekter, kan ta andre byttedyr i lufta og stjeler av og til mat fra andre fugler. Denne variasjonen gjør at arten raskt kan skifte metode når byttet samler seg på ulike måter i både sjø og ferskvann.

Norske makrellterner er langdistansetrekkere og forlater hekkeområdene fra sensommeren og utover høsten. De fleste følger den østatlantiske trekkruten sørover langs Vest-Europa og Afrika og overvintrer langs kysten av Vest- og Sør-Afrika. De vender tilbake til Norge om våren, vanligvis fra slutten av april og gjennom mai.

En sporingsstudie publisert i 2025 fulgte makrellterner som hekket i Sør-Sverige. Alle de voksne fuglene i materialet overvintret sør for ekvator, hovedsakelig langs kysten fra Angola til Sør-Afrika. Flere hadde kortere stopp rundt Nordsjøen eller Storbritannia og senere langs Vest-Afrika før de nådde de viktigste vinterområdene. Hos de sporede fuglene foregikk trekket dermed som en serie lengre reiseetapper avbrutt av rasteperioder.

Makrellterner lever i sosialt monogame par og hekker gjerne i kolonier eller løse grupper, med sterk stedtrohet til gode hekkeplasser. Kurtisen omfatter luftspill og overrekkelse av fisk, der hannen tilbyr bytte til hunnen. Selve reiret er en grunn grop i bakken, ofte bare enkelt foret med vegetasjon eller skjellfragmenter.

Et vanlig kull består av 2–3 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent tre uker og forsvarer og mater deretter ungene. Ungene er bevegelige kort tid etter klekking, men er fortsatt helt avhengige av foreldrene for mat og blir vanligvis fullt flygedyktige etter rundt 3–4 uker. En studie publisert i 2008 fra en koloni i Nord-Tyskland fant at ungene ble værende ved kolonien i omtrent 14–23 dager etter utflyging i de to studieårene og fortsatte å øke i kroppsvekt før de dro. Voksne fugler forsvarer kolonien aggressivt og kan samarbeide om å jage bort måker, kråkefugler og andre inntrengere.

Globalt har makrellterna et svært stort utbredelsesområde og er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen langt mer alvorlig, og arten er vurdert som sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått til færre enn 22 000 individer, etter en beregnet nedgang på omtrent 77 % over 30 år. Nedgangen har vært særlig kraftig langs kysten av Sør-Norge; i Telemark gikk bestanden tilbake med over 90 % fra nivåene på 1980- og 1990-tallet fram til 2019.

Flere forhold kan bidra til tilbakegangen i norske hekkeområder. Sviktende næringstilgang kan redusere ungeproduksjonen, mens mink kan ta egg og unger i koloniene. Menneskelig forstyrrelse ved hekkeplassene og gjengroing av åpne hekkeplasser kan også gjøre tradisjonelle lokaliteter dårligere eller ubrukelige.

Makrellterna har samtidig klart seg bedre i flere naboland, noe som peker mot at lokale forhold i norske hekkeområder er en viktig del av forklaringen på tilbakegangen.

Beskyttelse av etablerte kolonier mot forstyrrelse, bevaring av åpne hekkeplasser og kontroll av mink er blant de mest direkte tiltakene i Norge. I Telemark sammenfalt bedre ungeproduksjon i 2019 med fjerning av mink, og målrettet minkkontroll kan gi rask effekt der mink tar mange egg og unger.

Kunstige hekkeplasser som flåter kan også gi alternativer der naturlige holmer eller grusflater mangler eller gror igjen. Samtidig må koloniene ha tilgang til gode fiskeområder i nærheten; tiltak på land alene hjelper lite dersom næringsgrunnlaget rundt hekkestedet svikter.