Dvergbieter

Dvergbieteren (Merops pusillus) er Afrikas minste bieter, med en lengde på omtrent 15–17 cm og en vekt på rundt 14–18 g. Det er en kompakt og fargerik fugl med grønn overside, en bred svart øyestripe gjennom det røde øyet og en smal blå øyebrynsstripe. Den gule strupen avgrenses nedover av et svart strupebånd, mens brystet og buken er varmt oransjebrune. I flukt kommer de oransje undervingene med mørk bakkant tydelig frem.

Dvergbieteren foretrekker åpne leveområder med busker, lave trær og synlige sitteplasser, ofte nær vann. Den finnes i savanne, skogkanter, våtmarkskanter, jordbrukslandskap og andre glisne, trebevokste områder.

Kosten består av små flygende insekter. Bier og veps er særlig viktige, men biller, fluer, øyenstikkere og andre insekter tas også. En studie av dietten i hekketiden fant at mer enn halvparten av de identifiserte byttedyrene var bier, veps og andre årevinger.

Dvergbieteren jakter vanligvis fra lave, åpne sitteplasser. Fuglen oppdager et forbipasserende bytte, gjør et kort utfall i luften og vender ofte tilbake til samme eller en nærliggende kvist før insektet svelges.

Stikkende insekter håndteres forsiktig. Fuglen slår og gnir byttet gjentatte ganger mot sitteplassen før det spises, noe som bidrar til å tømme giftapparatet og fjerne eller skade brodden. Denne karakteristiske håndteringen gjør at bieteren kan utnytte bier og veps som mange andre insektetende fugler unngår.

Dvergbietere opptrer vanligvis alene, i par eller i små grupper. De hekker mindre utpreget i kolonier enn mange andre bietere og tilbringer mye av dagen sittende lavt og speidende mellom korte jaktutfall.

Dvergbieteren hekker vanligvis som enkeltpar fremfor å danne store hekkekolonier. Begge fuglene graver en tunnel i sandholdig jord, ofte omkring 50–130 cm lang. Reir kan graves i sandbanker, i taket eller sidene av forlatte jordsvinhi eller andre pattedyrganger, og av og til i andre egnede sandholdige steder, blant annet sandbunkere på golfbaner.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet og følger ofte den lokale nedbøren. I det sørlige Afrika topper eggleggingen seg rundt slutten av tørketiden og begynnelsen av regntiden, ofte fra omtrent september til november. Kullet består vanligvis av to til seks hvite egg. Begge kjønn ruger, og inkubasjonstiden er omtrent 18–20 dager.

I deler av det sørlige Afrika er dvergbieteren en viktig vert for den reirparasittiske store honninglosen (Indicator indicator). Hunnen hos honninglosen punkterer vertens egg når den legger sitt eget. Dersom noen bieteregg overlever, klekkes honninglosungen først. Den har spesialiserte kroker på nebbet som brukes mot de yngre vertsungene, som vanligvis ikke overlever. Langtidsstudier i Zambia har gjort dvergbieteren til en av de best undersøkte artene for å forstå dette svært brutale samspillet mellom honninglos og vertsfugl.

Dvergbieteren er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara og er fortsatt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Det enorme utbredelsesområdet gjør at arten ligger langt fra å bli regnet som truet på grunn av geografisk utbredelse, selv om den nåværende bestandstrenden regnes som synkende.

Endringer i mengden insekter kan påvirke arten raskt. Studier knyttet til insektmiddelbasert bekjempelse av tsetsefluer viste at sprøyting kunne redusere mengden dagflygende insekter og matefrekvensen kraftig, og én alvorlig, kortvarig matmangel ble fulgt av mislykket hekking ved flere reir. Lokalt insekttap og omfattende bruk av sprøytemidler kan derfor redusere næringstilgangen og hekkesuksessen hos en fugl som fanger maten sin i lufta.