Jordsvin

Jordsvin (Orycteropus afer) er et av Afrikas mest særpregede pattedyr og den eneste nålevende arten i ordenen Tubulidentata. Til tross for det griselignende navnet og utseendet er den ikke nært beslektet med griser eller egentlige maurslukere. Arten tilhører Afrotheria, den store afrikanske pattedyrlinjen som også omfatter elefanter, klippegrevlinger, springspissmus og flere andre grupper. Voksne dyr har en kroppslengde på omtrent 105–130 cm, en hale på 45–70 cm og veier vanligvis rundt 40–65 kg. Huden er tykk, og kroppen er bare sparsomt dekket av hår.

Den lange bevegelige snuten, de store ørene og de svært kraftige frambeina er tilpasset til å finne og grave fram sosiale insekter. Tennene er like uvanlige: voksne mangler fortenner og hjørnetenner, mens de gjenværende kinntennene mangler emalje og består av mange loddrette rør av dentin. Denne rørformede oppbygningen har gitt ordenen Tubulidentata navnet.

Jordsvin lever i et bemerkelsesverdig bredt spekter av afrikanske habitater, blant annet savanne, gressland, åpen skog, buskland og halvtørre områder. De viktigste kravene er rikelig med maur eller termitter og jord som kan graves både under næringssøk og til skjul.

Arten mangler i de tørreste egentlige ørkenene og i områder der grunt fjell, oversvømmelse eller andre grunnforhold gjør effektiv graving vanskelig. Egnede jordforhold er derfor like viktige som vegetasjonstype, noe som forklarer hvorfor jordsvin kan finnes i ellers svært forskjellige landskap.

Jordsvin er sterkt spesialiserte maur- og termittetere og lever nesten utelukkende av disse sosiale insektene.

En studie fra Tussen die Riviere naturreservat i Nama Karoo i Sør-Afrika, publisert i 2002, fant at jordsvinenes kosthold besto utelukkende av maur og termitter, med maur som dominerende føde gjennom sesongene som ble undersøkt. Termitter ble relativt viktigere om vinteren når tilgangen på maur gikk ned, noe som viser at jordsvin skifter mellom ulike sosiale insekter etter sesongforholdene.

Jordsvin bruker den gode luktesansen til å finne maur- og termittkolonier og river deretter opp jord, underjordiske ganger eller termittuer med de kraftige framklørne før de samler de blottlagte insektene med den lange, klebrige tungen, som kan bli omkring 25–30 cm lang.

De kan tilbakelegge flere kilometer i løpet av en natt og beveger seg fra koloni til koloni mens de søker over et stort område før de vender tilbake til et skjulested. Kombinasjonen av søk over store områder og rask graving gjør det mulig å utnytte sosiale insekter som er vidt spredt i landskapet, men sterkt konsentrert i koloniene.

Jordsvin lever vanligvis alene og er hovedsakelig nattaktive, men aktiviteten er fleksibel. En treårig studie av 12 voksne jordsvin i Kalahari, publisert i 2020, viste at mer aktivitet på dagtid hang sammen med energimangel framfor bare varmt vær. Under matmangel forskjøv jordsvinene mer av aktiviteten til dagslys samtidig som den totale aktive tiden ble kortere, og enkelte ble helt dagaktive. Dagaktivitet kan derfor være et tegn på at et jordsvin har problemer med å dekke energibehovet.

Graving står sentralt i nesten alle deler av jordsvinets liv. De kraftige frambeina og klørne gjør det mulig å grave raske, midlertidige flukthull og langt dypere ganger som brukes til daghvile og mer langvarig opphold. Den jevnere temperaturen og fuktigheten under bakken beskytter mot ekstreme klimaforhold.

Disse hulene gjør også jordsvinet til en viktig økosystemingeniør. En sørafrikansk studie publisert i 2011 registrerte 27 andre virveldyrarter som brukte jordsvinhuler, som var kjøligere om dagen, varmere om natten og fuktigere enn omgivelsene på overflaten. Vortesvin og flekkhyener er blant de større pattedyrene som er kjent for å bruke eller bygge videre på jordsvinhuler. Forlatte huler kan derfor fortsette å være verdifulle skjulesteder for andre dyr lenge etter at jordsvinet har flyttet videre.

Jordsvin oppsøker hverandre hovedsakelig for paring. Fødselstidspunktet varierer geografisk; i Sør-Afrika er fødsler rapportert hovedsakelig fra mai til juli, mens fødsler i deler av Sentral-Afrika er rapportert fra oktober til november. Drektigheten varer omtrent sju til åtte måneder, og hunnen føder vanligvis én unge under bakken. Der ligger den beskyttet de første ukene før den gradvis begynner å følge mora ut.

Morsomsorgen fortsetter i flere måneder mens ungdyret utvikler egne grave- og næringssøkferdigheter, og kjønnsmodning nås omkring to års alder. Reproduksjonsbiologien er fortsatt relativt dårlig dokumentert fordi jordsvin er vanskelige å observere og tilbringer så mye av livet under bakken. I fangenskap er det registrert individer som har levd i nesten 30 år.

Jordsvin er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara, selv om det ikke finnes noe pålitelig bestandsanslag for hele utbredelsen.

Jakt, forfølgelse, habitatendringer, forringelse av jordsmonn og redusert tilgang på insektføde kan redusere lokale bestander. Varmere og tørrere forhold kan være en ekstra utfordring i tørre områder. En studie publisert i 2017 fra Tswalu Kalahari Reserve i Sør-Afrika dokumenterte hva som skjedde under en uvanlig varm og tørr sommer i 2013, da fem av seks overvåkede jordsvin og elleve andre jordsvin på studieområdet døde etter hvert som matmangelen utviklet seg. Reguleringen av kroppstemperaturen brøt gradvis sammen, med minimumstemperaturer ned mot 25 °C før dyrene døde, og aktiviteten forskjøv seg fra natt mot dag. Dette var en lokal ekstremhendelse og ikke tegn på en tilsvarende tilbakegang i hele Afrika, men viser hvordan langvarig tørke kan ramme en sterkt spesialisert insekteter.