Bieter

Bieter (Merops apiaster) er en fargerik og svært sosial bieter med et hekkeområde som strekker seg fra Sør- og Sentral-Europa gjennom Nord-Afrika og Vest- og Sentral-Asia, i tillegg til en egen hekkebestand i det sørlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 27–30 cm lange og veier vanligvis 44–78 gram.

Fjærdrakten kombinerer gul strupe, turkis underside, kastanjebrunt hode og nakke, gyllenbrun rygg, grønne og blå vinger, et bredt svart øyebånd og røde øyne. Hanner og hunner er svært like, men hunner har ofte mer grønt på skulderdekkfjærene. Ungfugler er mattere og grønnere på oversiden og mangler de forlengede midtre halefjærene til voksne fugler.

Bieteren foretrekker varme, åpne landskap med mye flygende insekter og eksponerte sitteplasser som trær, gjerder eller ledninger. Hekkeområdene må også ha egnet jord for reirganger, som sand- eller jordskrenter, elvebredder, skjæringer, grustak, veikanter og noen ganger flat mark.

Kolonier ligger ofte ved elver, våtmarker, gressmark, jordbruksland og andre åpne områder der både insekter og egnede steder for reir finnes. Arten kan også utnytte menneskeskapte skrenter og utgravninger, men slike hekkeplasser kan forsvinne raskt når arealbruken endres.

Bieteren fanger insekter i luften, særlig bier, veps og geithamser, men også øyenstikkere, sommerfugler, biller og mange andre større flygende insekter. Fuglen letter ofte fra en åpen sitteplass, fanger et insekt i flukt og vender tilbake til samme eller en nærliggende sitteplass.

Stikkende insekter gnis og slås mot underlaget før de svelges, noe som bidrar til å fjerne brodden og presse ut gift. Det er blant annet dokumentert at bietere jakter på den invaderende asiatiske geithamsen (Vespa velutina) i Europa.

Bietere er svært sosiale store deler av året. De søker mat og trekker i flokker og hekker vanligvis i kolonier, fra noen få naboreir til kolonier med mer enn hundre par.

Parene er som regel monogame, selv om polygami forekommer. Arten kan også ha samarbeidende hekking. Enkelte par får hjelp av en slektning som ikke hekker selv, ofte en sønn fra et tidligere kull eller en annen nær hannslektning, som bidrar med mating av ungene. Slik kan en familiegruppe omfatte flere enn foreldrene og årets unger.

De fleste hekkefuglene i Europa og Vest-Asia er langdistansetrekkere som krysser Middelhavet og Sahara for å tilbringe vinterhalvåret sør for Sahara. Sporingsstudier viser at ulike hekkebestander i stor grad bruker forskjellige vinterområder: fugler fra Vest-Europa trekker hovedsakelig til Vest-Afrika, mens østlige europeiske bestander drar langt sørover til Øst- og Sør-Afrika.

Den separate hekkebestanden i det sørlige Afrika følger nesten motsatt årssyklus. De første fuglene vender tilbake til hekkeområdene fra slutten av august og gjennom september, og hekkingen foregår hovedsakelig fra september til januar. Etter hekkingen begynner de å trekke nordover fra slutten av januar, og i løpet av de neste månedene flytter mange til ikke-hekkende områder lenger nord i Afrika.

Samtidig kommer bietere som hekker i Europa og Asia sørover til det sørlige Afrika, de fleste i løpet av september og oktober. Disse fuglene hekker ikke der, men tilbringer den nordlige vinteren i Afrika og starter nordtrekket igjen i mars og april. Dermed kan bietere fra de to bestandene finnes i samme region i deler av året, selv om den ene bestanden er i hekkesesong mens den andre ikke hekker.

Forskjellen i hekketid er stor. Bietere i Europa og Vest-Asia hekker hovedsakelig fra sen vår til sommer, omtrent fra slutten av april til juli, mens den sørafrikanske bestanden hekker fra september til januar. Det reduserer muligheten for paring mellom bestandene selv når de overlapper geografisk. Dette er en form for tidsmessig prezygotisk isolasjon – en reproduktiv barriere som virker før befruktning – og kan, sammen med andre forskjeller, bidra til at bestandene blir stadig mer genetisk forskjellige over lang tid.

Hekketiden varierer markant mellom bestandene. I Europa og Vest-Asia foregår hekkingen hovedsakelig fra sen vår til sommer, omtrent fra slutten av april til juli, mens bestanden i det sørlige Afrika hekker fra september til januar.

Bietere graver lange ganger som ender i et reirkammer. Begge fuglene i paret deltar i gravingen, ofte over flere dager, og nabopar kan ligge tett i samme skrent. Reirgangene kan strekke seg godt over én meter inn i egnet jord.

Kullet består ofte av omkring fire til sju hvite egg. Begge foreldrene ruger og mater ungene. Rugingen varer omtrent tre uker, og ungene blir i reiret i rundt en måned etter klekking. Der det finnes hjelpere, bidrar også disse med mat.

Fordi arten er avhengig av åpne jordflater, kan en hekkekoloni dukke opp raskt når et grustak, en veiskjæring eller en erodert skrent skaper passende forhold – og forsvinne like raskt dersom skrenten planeres, gror igjen eller forstyrres under hekkingen.

Bieteren er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. BirdLife-vurderingen fra 2019 anslo den globale bestanden til omtrent 18,4–28 millioner kjønnsmodne individer, og arten har fortsatt et svært stort utbredelsesområde.

Lokale kolonier kan likevel påvirkes av tap av reirskrenter, intensivert landbruk, redusert insektmengde og forfølgelse nær bigårder. Klimaendringer kan skape nye hekkeområder lenger nord, samtidig som forholdene langs trekkrutene og i de afrikanske vinterområdene endres. En gunstig global status betyr derfor ikke at alle bestander er like sikre.