Rødstjert

Rødstjert (Phoenicurus phoenicurus) er en liten og slank fluesnapper som hekker over det meste av Norge og ellers over store deler av Europa og Vest- og Sentral-Asia. Voksne fugler er omtrent 13–14,5 cm lange og veier rundt 14–15 g. Hannen i hekkedrakt har hvit panne, svart ansikt og strupe, skifergrå isse og rygg, oransjerødt bryst og flanker og en sterkt rustrød hale. Hunnen er langt mer dempet brungrå, men har den samme tydelige rustrøde halen.

Den stadig dirrende røde halen er et av de sikreste kjennetegnene hos begge kjønn. Arten kan forveksles med svartrødstjert (Phoenicurus ochruros), men hannens lyse panne og kraftig oransje underside er karakteristisk. Hos hunnene er forskjellene mindre tydelige, men rødstjert er gjennomgående varmere og lysere og er sterkere knyttet til skog og andre områder med trær.

I Norge finnes rødstjerten i mange typer skog, men den trives særlig godt i åpen skog med store trær og partier med lite markvegetasjon. Den er særlig knyttet til tørre og næringsfattige furuskoger, men hekker også i annen skog, større parker og hager. Gamle trær gir reirhull og utkikksposter, mens åpne flekker på bakken gir gode næringsområder.

Studier fra Sentral-Europa viser at hekketerritorier ofte har sparsom markvegetasjon. Det er ikke bare mengden insekter som er viktig; byttet må også være tilgjengelig. Områder med tett vegetasjon kan derfor være dårligere leveområder enn mer åpne skogsmiljøer selv når insektmengden er høy.

Føden består hovedsakelig av insekter, larver, edderkopper og andre små virvelløse dyr, med noe bær og frukt senere i sesongen. Fuglen jakter ofte fra en lav sitteplass og slipper seg ned mot bakken eller gjør korte utfall i lufta.

Norske rødstjerter er langdistansetrekkere og forlater landet fra sensommeren til tidlig høst. De overvintrer hovedsakelig i tørre områder i Sahelbeltet sør for Sahara og vender tilbake i april og mai.

En sporingsstudie av fem voksne rødstjerter som hekket i østlige Danmark viste et tydelig sløyfetrekk. Om høsten gikk ruten vest for Middelhavet og videre langs Nordvest-Afrika før fuglene dreide innover mot vinterområder hovedsakelig i sørlige Mali og nordlige Burkina Faso. Vårtrekket var mer direkte, nordover mot Den iberiske halvøy og deretter tilbake til Nord-Europa. De sporede fuglene holdt seg vanligvis i ett hovedområde gjennom vinteren i stedet for å følge regnet kontinuerlig gjennom Afrika.

Rødstjerten er en hulrugende art. Hunnen bygger reiret i naturlige trehull, gamle hakkespetthull, fuglekasser eller beskyttede åpninger i bygninger og andre konstruksjoner. Hannene kommer først tilbake om våren og etablerer territorier rundt egnede reir- og næringsområder.

Arten er hovedsakelig sosialt monogam, men polygyni forekommer. En norsk farskapsstudie av rødstjerter som hekket i fuglekasser i Trysil og Røros fant at bare 2 % av 253 unger hadde en annen far enn hunnens partner.

Et vanlig kull består av 5–7 egg. Hunnen står for rugingen i omtrent to uker, mens begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene forlater vanligvis hulrommet etter omtrent ytterligere to uker og er avhengige av foreldrene en periode etterpå. Gode hekketerritorier kombinerer derfor en trygg reirplass med åpne og insektrike næringsområder i nærheten, og større mengder åpen mark har vært knyttet til større kull.

Rødstjerten er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 350 000–750 000 individer. Bestanden var samlet sett stabil fra 1996 til 2019, med en økning fra 2010 til 2019. Arten hekker vanlig i det meste av landet, men er mindre tallrik på Vestlandet og i deler av Finnmark.

Som transsaharisk trekkfugl påvirkes rødstjerten også av forhold langs trekkrutene og i Sahel. Samtidig kan tap av gammel, åpen skog, hultrær og sparsomt vegeterte næringsområder redusere habitatkvaliteten lokalt.