Løvsanger

Løvsanger (Phylloscopus trochilus) er en liten og langvinget bladsanger som hekker over store deler av Nord-Eurasia og overvintrer sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 11–12,5 cm lange og veier vanligvis 7–15 g. Fjærdrakten er mykt grønnbrun på oversiden og hvitaktig til gulaktig under, med en lys øyenbrynsstripe, fint nebb og uten tydelige vingebånd.

Arten er svært lik gransanger (Phylloscopus collybita). Løvsangeren virker gjerne litt mer langvinget og elegant, har ofte lysere bein og gjerne mer gult i fjærdrakten, men ingen av disse trekkene er sikre alene. Sang er den enkleste forskjellen: løvsangeren har en melodisk rekke av myke toner som faller gradvis i tonehøyde, svært ulik gransangerens repeterende klokkelignende sang.

Løvsangeren hekker vanlig over hele Norge, fra kyst til fjell, så lenge det finnes trær eller busker. Den trives i åpen skog, ungskog, kratt og skogkanter med godt utviklet busksjikt. Bjørk, vier og or er særlig typiske innslag i nordlige områder, og fjellbjørkeskog kan ha svært høye tettheter.

Sammenhengende eldre barskog unngås i stor grad. Arten foretrekker yngre eller mer åpen vegetasjon med et rikt lavere sjikt der den kan lete etter mat i bladverket, samtidig som trær og busker gir sangposter og skjul.

Dietten består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr som plukkes fra blader og fine greiner. Fuglene beveger seg nesten konstant gjennom vegetasjonen og kan sveve kort for å ta bytte ytterst på eller under blader.

Bær og annen frukt blir viktigere sent på sommeren og under trekket. Kostholdet blir dermed noe bredere når fuglene bygger opp energireserver og forflytter seg mot vinterområdene.

Hannens melodiske og gradvis fallende sang er en av de mest karakteristiske vår- og forsommerlydene i norsk skog. Hannene begynner gjerne å synge kort tid etter ankomst og kan etablere territorier før selve hekkingen har kommet i gang. Mange steder i landet, særlig i Sør-Norge, er løvsangeren også et typisk mai-tegn: de første fuglene dukker ofte opp omkring månedsskiftet april–mai, gjerne rundt 1. mai. Gransangeren kommer vanligvis tidligere og kan høres flere uker før løvsangeren.

Sangen brukes til å forsvare territoriet og tiltrekke partner og gjentas ofte fra trær og busker rundt i territoriet.

Alle bestander er langdistansetrekkere som forlater Europa og Asia om høsten og overvintrer sør for Sahara. Det går et tydelig trekkskille gjennom Skandinavia. Fugler fra Sør-Norge overvintrer trolig hovedsakelig i Vest-Afrika, mens løvsangere fra Nord-Norge i stor grad trekker mot Øst- og Sør-Afrika.

Sporingsarbeid publisert i 2018 viste hvor ekstrem den østlige migrasjonen kan være: fugler av underarten P. t. yakutensis som hekker i Tsjukotka øst i Russland tilbakela mer enn 13 000 km til vinterområder i Øst- og Sør-Afrika.

Orienteringsforsøk publisert i 2012 fant vestlige, østlige og mellomliggende trekkretninger også i den smale kontaktsonen i Midt-Sverige. En sporingsstudie publisert i 2023 fant dessuten at fugler på den vestlige ruten oftere trakk på dagtid når de krysset store barrierer, muligens fordi den vestlige delen av Sahara gir spesielt krevende forhold. Øst–vest-skillet er dermed en stabil del av artens trekksystem og ikke bare et resultat av været i én enkelt sesong.

Dermed kan løvsangere som hekker forholdsvis nær hverandre i Skandinavia tilbringe vinteren flere tusen kilometer fra hverandre i Afrika. Forskjeller i forholdene i de ulike vinterområdene kan derfor være med på å forklare hvorfor bestandsutviklingen varierer mellom europeiske hekkeområder.

Hunnen bygger et kuppelformet reir med sideinngang, vanligvis på eller helt nær bakken under gras, bregner, lyng eller annen lav vegetasjon. Ytterdelen består av tørre plantedeler, mens reirkoppen fores med finere materiale og fjær.

Et vanlig kull består av 5–7 egg. Hunnen står for rugingen i omtrent 12–14 dager, og ungene blir normalt i reiret i rundt 13–16 dager etter klekking. Begge foreldrene kan bidra med mat til ungene.

De fleste hannene parer seg med én hunn, men enkelte er polygyne og kan tiltrekke seg en hunn nummer to i en annen del av territoriet. Ett kull er vanlig, men et nytt hekkeforsøk kan forekomme under gode forhold.

Løvsangeren er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Løvsangeren antas å være Norges mest tallrike fugleart. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 9 og 22 millioner individer. Bestanden gikk i gjennomsnitt svakt tilbake, med omkring 0,6 % per år i 1996–2019, men økte i perioden 2010–2019.

På europeisk nivå har det vært en tydelig langsiktig tilbakegang, men utviklingen varierer mellom regioner. For en langdistansetrekker som bruker ulike afrikanske vinterområder kan forhold på hekkeplassene, under trekket og i Afrika alle påvirke bestandsutviklingen.