Gulsanger

Gulsanger (Hippolais icterina) er en mellomstor og forholdsvis kraftig sanger som hekker i nordlige, sentrale og østlige deler av Europa, og videre østover til Vest-Sibir. Voksne fugler er omtrent 12–14 cm lange og veier vanligvis rundt 11–17 g. Oversiden er olivengrønn til grågrønn, undersiden hvitaktig til gul, og den sammenfoldede vingen har ofte et lyst vingepanel. Hann og hunn er svært like.

Arten ligner sterkt på den nært beslektede spottesangeren (Hippolais polyglotta) i Vest- og Sørvest-Europa. Gulsanger har vanligvis lengre håndsvingfjærprojeksjon, grønnere overside og et tydeligere lyst vingepanel, men lyd og en kombinasjon av flere fjærdraktskjennetegn er ofte sikrest for å skille dem.

Gulsanger foretrekker frodig og variert løvskog framfor tett, ensartet skog. Den finnes gjerne i skogkanter, langs elver og våtmarker, i lysninger, høyt kratt, hager, parker og andre steder der større løvtrær står sammen med et godt utviklet busksjikt.

I Norge er arten først og fremst knyttet til lavlandet i Sør-Norge, der varme og løvrike landskap gir gode forhold. Den kan også bruke tydelig menneskepåvirkede grøntområder når det finnes nok trær, busker og insektrik vegetasjon.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr, blant annet larver, biller, fluer, teger og edderkopper. Bær og annen myk frukt får større betydning mot slutten av sommeren, særlig når fuglene bygger opp energireserver før trekket.

Det meste av maten plukkes fra blader og kvister mens fuglen beveger seg aktivt gjennom løvverket, men den gjør også korte utfall i lufta for å fange flygende insekter. Næringssøkingen foregår derfor fra busksjiktet og opp i trekronene.

Hekkende hanner forsvarer territorier og er langt lettere å oppdage på lyden enn å få øye på inne i tett løvverk. De synger intensivt innenfor territoriet, og den kraftige, raske sangen brukes både i territoriemarkering og til å tiltrekke make. Sangen er svært variert og består av plystretoner, skurrende partier og omfattende etterligning av andre fuglers lyder.

Herming er et særlig karakteristisk trekk. En studie publisert i 2018 undersøkte 23 hanner i České Budějovice i Tsjekkia og fant etterligninger av 52 andre fuglearter. Hannene hermet særlig etter arter som fantes i territoriene deres, og alarmlyder ble etterlignet oftere enn andre lydtyper. Sangen gjenspeiler dermed i stor grad lydmiljøet fuglen har rundt seg.

Gulsangeren er en langdistansetrekkfugl som forlater Europa etter hekkingen og overvintrer i tropisk Afrika, hovedsakelig sør for ekvator. Ringmerkingsdata viser at mange nord- og sentraleuropeiske fugler følger trekkruter gjennom det sentrale Middelhavet, særlig Italia og øyene i området, før de fortsetter sørover gjennom Afrika.

Høsttrekket starter allerede i juli og fortsetter utover sensommeren og tidlig høst. Om våren går trekket nordover igjen, og de nordligste hekkefuglene kommer sent tilbake sammenlignet med mange andre sangere. I Skandinavia er mai en viktig ankomstmåned.

Gulsangeren hekker vanligvis én gang i året. Paret bygger et pent, skålformet reir i en greinkløft i en busk eller et mindre tre, ofte godt skjult av løvverk. Et vanlig kull består av fire til fem egg, men mellom to og sju er registrert.

Både hann og hunn ruger, vanligvis i omtrent 13–15 dager. Ungene klekkes nakne og hjelpeløse og blir i reiret i ytterligere rundt 13–14 dager. Begge foreldrene mater ungene. Etter at ungene har forlatt reiret, blir de fortsatt matet av foreldrene i omtrent én til to uker før de blir selvstendige.

Globalt er gulsanger klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har fortsatt en stor utbredelse, men den europeiske bestanden har gått betydelig tilbake på lang sikt.

I Norge er gulsanger vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 40 000–200 000 individer. Overvåkingen viste en relativt stabil utvikling i perioden 2008–2019, selv om datagrunnlaget for arten er noe begrenset.

Gulsangeren hekker hovedsakelig i Sør-Norge, og norske forekomster ligger i den nordvestlige delen av artens europeiske hekkeutbredelse. Bevaring av variert løvskog, kantsoner, kratt og andre insektrike grøntområder er viktig, samtidig som forhold langs trekkrutene og i de afrikanske vinterområdene også kan påvirke bestanden.