Storskarv

Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en stor, langhalset vannfugl med kraftig kroknebb og hovedsakelig mørk fjærdrakt. Voksne fugler er omtrent 80–100 cm lange og veier vanligvis litt over 2 kg. I hekkedrakt utvikler de en hvit lårflekk og varierende mengde hvite eller sølvfargede fjær på hode og hals, mens ungfuglene er brunere og ofte betydelig lysere på undersiden.

I Norge kan storskarv særlig forveksles med toppskarv (Gulosus aristotelis). Storskarven er gjennomgående større og kraftigere, med bredere hode og tyngre nebb. Utseende og størrelse varierer også mellom underartene, særlig mellom den store nordatlantiske nominatformen og den noe mindre mellomskarven.

Flere geografiske former av storskarv er anerkjent. Nominatformen P. c. carbo er den store nordatlantiske formen og hekker fra nordøstlige Nord-Amerika og Grønland via Island til Nordvest-Europa. Den noe mindre mellomskarven P. c. sinensis er vidt utbredt i det kontinentale Europa og Asia og har stått for mye av ekspansjonen til innlandsområder i Vest-Europa.

Skillet er særlig relevant i Norge. Nominatformen hekker hovedsakelig langs kysten fra Trøndelag og nordover, mens mellomskarv etablerte seg som norsk hekkefugl i 1997 og hekker først og fremst i Sør-Norge. Formene skiller seg delvis i utbredelse og habitatbruk, men møtes også i deler av utbredelsen.

Den afrikanske hvitbrystskarven P. c. lucidus har tidvis vært behandlet som en egen art. IOC World Bird List førte den tilbake som underart av storskarv i 2025.

Storskarv bruker et svært bredt spekter av vannmiljøer, fra eksponert kyst, skjærgård og estuarier til elver, innsjøer og magasiner. Egnede hvile- og hekkeplasser i nærheten er viktige, enten dette er holmer og klipper eller trær rundt innlandsvann.

Habitatbruken varierer mellom bestander og underarter. Nominatformen i Norge er sterkt kysttilknyttet, mens mellomskarv oftere bruker brakkvann, innsjøer og andre innlandsvann. Denne fleksibiliteten har gjort det mulig for arten å etablere seg i mange menneskepåvirkede vannsystemer.

Fisk dominerer kostholdet, men hvilke arter og størrelser som tas avhenger av hva som er lokalt tilgjengelig og mulig å fange. Storskarv er derfor en fleksibel fiskepredator snarere enn en spesialist på bestemte fiskearter. Krepsdyr og andre vannlevende byttedyr tas mer sporadisk.

Kostholdet kan variere kraftig mellom kyst, elver og innsjøer og også mellom årstider. Effekten av skarvepredasjon kan derfor være svært forskjellig fra ett vassdrag eller kystområde til et annet.

Storskarven er en spesialisert forfølgelsesjeger som jager fisk under vann, hovedsakelig drevet fram av svømmeføttene. Mange dykk under næringssøk er relativt grunne, men feltstudier har registrert dykk ned mot omtrent 35 meter. Fjærdrakten beskrives ofte forenklet som lite vanntett, men strukturen er mer raffinert. De løse ytre delene av konturfjærene blir lett våte, mens de tettere sentrale delene er sterkt vannavstøtende. Dermed beholdes et tynt isolerende luftlag nær kroppen samtidig som mengden innestengt luft – og dermed oppdriften – reduseres. Vann som tas opp gjennom gjentatte dykk kan redusere oppdriften ytterligere og gjøre undervannsjakt mer effektiv, men samtidig øker varmetapet.

Synet er også tilpasset den raske overgangen mellom luft og vann. Endringer i linsens form kompenserer for at hornhinnen mister mye av brytningsevnen under vann og gjør det mulig å følge bevegelige byttedyr. Etter næringssøk sitter storskarver ofte med vingene utspilt; tørking av de våte ytre fjærdelene er en viktig del av denne atferden, selv om varmebalanse og andre forhold også spiller inn.

Trekkmønsteret varierer mye mellom bestander. Fugler i milde kystområder kan være standfugler eller bare flytte seg lokalt, mens bestander som møter islagte vann og harde vintre gjerne trekker lenger. Norske fugler av nominatformen overvintrer fra norskekysten og sørover langs Nordsjøen, mens mellomskarv fra Nord-Europa kan trekke langt sørover i Europa.

Ungfugler kan streife særlig vidt. Slike bevegelser knytter kolonier sammen og gjør det lettere for storskarv å finne nye næringsområder og hekkeplasser. I deler av Europa har dette bidratt til rask etablering i nye innlandsområder.

Storskarv hekker kolonivis, men plasseringen av koloniene varierer tydelig mellom underarter og regioner. Den norske nominatformen carbo hekker ofte på eksponerte holmer, skjær og klipper langs kysten, mens mellomskarv sinensis ofte legger reirene i trær ved innsjøer, brakkvann eller skjermede kystområder. Par kan vende tilbake til etablerte kolonier og bruke samme område gjennom flere år.

Et normalt kull består av tre til fire egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 28–31 dager og mater senere de nakne, hjelpeløse ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter omtrent 48–52 dager. Store og langvarige kolonier kan samle så mye guano at vegetasjon og næringsforhold rundt reirplassen endres tydelig.

Storskarvens forhold til mennesker er særlig preget av konflikt rundt fisk. Arten opptrer i de samme kystområdene, innsjøene og vassdragene som brukes til yrkesfiske, oppdrett og sportsfiske. En global metaanalyse publisert i 2021 fant ingen signifikant samlet effekt av skarvepredasjon på tvers av fiskebestander, men effekten varierte mellom fiskearter og artsgrupper og kunne være negativ for enkelte.

Konflikten har ført til bruk av både skremmetiltak, habitattiltak og felling i ulike land. En britisk studie fant ingen tegn til at lisensiert vinterfelling reduserte antallet skarver lokalt vinteren etter, mens modellstudier tyder på at tiltak som begrenser selve skaden på fiskeriene kan være mer kostnadseffektive enn bred bestandsreduksjon. Hvor stor konflikten blir, avhenger av lokale fiskebestander, habitat og målsettinger så vel som antall skarver.

Storskarv er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har en svært stor utbredelse og har økt og reetablert seg i flere deler av Europa etter tidligere tilbakegang.

I Norge er storskarv vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Nominatformen carbo gikk tilbake med anslagsvis 15–30 % over tre generasjoner, og den økende bestanden av mellomskarv sinensis var ikke stor nok til å oppveie nedgangen.

Truslene varierer mellom regioner og underarter. For den norske nominatformen er bifangst i fiskeredskap en viktig kjent dødsårsak, og endringer i fisketilgang kan påvirke både hekkesuksess og overlevelse. Oljeforurensning, forstyrrelser ved kolonier og ekstreme værforhold kan komme i tillegg.