Langhaleskarv

Langhaleskarv (Microcarbo africanus) er en av de mindre afrikanske skarvene. Den blir omtrent 50–60 cm lang, har et vingespenn på rundt 80–90 cm og veier vanligvis omkring 513–685 g. Den forholdsvis lange stjerten, det korte nebbet og det kompakte hodet skiller den fra større afrikanske skarver.

Voksne fugler i hekkedrakt er hovedsakelig glinsende svarte med grønnskjær, sølvgrått skjellmønster på vingedekkfjærene, en liten fjærtopp i pannen og markante røde øyne. Den nakne huden i ansiktet og nebbet er gulaktig til rødlig. Ungfugler er langt brunere og har lys underside.

Langhaleskarven bruker særlig ferskvannssjøer, elver, sumper og små gårdsdammer, men finnes også i estuarier, laguner, mangrover og skjermede kystområder.

Arten utnytter gjerne kunstige våtmarker så vel som naturlige. Gode lokaliteter kombinerer åpent vann til dykking med trær, siv, bredder eller andre strukturer til hvile, overnatting og hekking.

Småfisk utgjør en stor del av kostholdet, men frosker, krepsdyr og vannlevende insekter tas også. Betydningen av de ulike byttedyrene varierer mellom våtmarker og med årstiden.

En studie av hekkende fugler i Free State i Sør-Afrika fant at frosker og småfisk utgjorde mye av føden, mens forskning ved St Lucia viste et kosthold som i større grad var dominert av fisk i den store kystvåtmarken.

Langhaleskarven jakter ved å svømme lavt i vannet før den dykker etter bytte. Framdriften under vann kommer hovedsakelig fra de store svømmeføttene, mens vingene holdes foldet mot kroppen. Fuglene gjør ofte flere korte dykk etter hverandre der det er mye byttedyr, med korte opphold ved overflaten mellom dykkene.

Jakten foregår ofte alene eller i små grupper, og flere individer kan bruke det samme området når byttedyr er samlet der.

Arten er dagaktiv. Etter dykking sitter individene ofte med vingene utbredt og eksponerer våt fjærdrakt for luft og sol før de vender tilbake til vannet. Større antall kan dele hvile- og overnattingsplasser.

Voksne er generelt stedbundne, men lokale forflytninger kan være omfattende når våtmarker fylles eller tørker inn. Fuglene flytter gjerne mellom elver, midlertidige vann, dammer og større innsjøer i takt med nedbør, vannstand og skiftende tilgang på byttedyr.

Langhaleskarver hekker i kolonier, ofte sammen med andre vannfugler. Reirene er vanligvis plattformer av pinner i trær, busker eller tett vegetasjon over eller nær vann. Begge foreldrene ruger og tar hånd om ungene.

Kullet består ofte av tre eller fire egg, men ett til fem er registrert, og rugingen varer omtrent 23–25 dager. Hekketiden følger lokale vann- og næringsforhold framfor én felles sesong over hele utbredelsen. I en studie fra Free State strakte hekkingen seg fra oktober til april og viste to topper i eggleggingen.

Ungene klekkes nakne og blinde, og øynene åpnes etter omtrent fire dager. En hekkestudie fra KwaZulu-Natal fant at ungene kunne forlate reiret ved fare rundt 28 dagers alder, men først var flygedyktige omkring 35 dager gamle.

Langhaleskarv er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara og på Madagaskar og bruker både naturlige og menneskeskapte våtmarker.

Lokale kolonier og næringsområder kan likevel påvirkes av drenering av våtmark, forurensning, forstyrrelse, sammenfiltring i fiskeredskap og endringer i vannstand eller fiskesamfunn. Slike påvirkninger kan lokalt redusere egnede nærings- og hekkeområder selv om arten ikke er globalt truet.