Kråke

Kråke (Corvus corone) er en mellomstor og svært tilpasningsdyktig kråkefugl med utbredelse over store deler av Eurasia. Voksne fugler er omtrent 44–52 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt et halvt kilo, selv om størrelsen varierer geografisk. Arten omfatter svært ulike fjærdraktsformer. Den vesteuropeiske nominatformen, svartkråke (C. c. corone), er helsvart, mens gråkråke (C. c. cornix) og beslektede østlige former har lys grå kropp i sterk kontrast til svart hode, strupe, vinger og stjert.

Formene er lette å kjenne igjen i felt selv om de tilhører samme art. Der helsvarte og grå-svarte bestander møtes, hybridiserer de og produserer fugler med mellomformer i fjærdrakten. Fra den betydelig større ravnen (Corvus corax) skilles kråka blant annet på mindre kropp og nebb og en mer avrundet stjert.

Gråkråke og svartkråke har flere ganger skiftet mellom arts- og underartsstatus. Fra begynnelsen av 2000-tallet ble de vanligvis behandlet som de separate artene Corvus cornix og Corvus corone, men AviList samlet dem igjen i 2025 som underarter av Corvus corone. Denne plasseringen er uendret i AviList v2025b fra 2026, og BirdLife Norge følger samme taksonomi.

Den europeiske hybridsonen viser hvorfor artsavgrensningen har vært vanskelig. En genomstudie publisert i 2019 undersøkte mer enn 400 fugler fra hybridsonen og fant omfattende genflyt gjennom det meste av arvematerialet selv om fjærdrakten fortsatt var svært forskjellig. Mye av fargevariasjonen var knyttet til bare noen få områder i genomet som holdes forskjellige av naturlig seleksjon. Store forskjeller i disse områdene, som er knyttet til pigmentering, kan dermed opprettholdes samtidig som resten av genomet blandes langt friere.

I Norge er kråka vanlig over hele landet og særlig tallrik i bebodde strøk. Den bruker et svært bredt spekter av leveområder, blant annet kulturlandskap, beitemark, skogkanter, hei, kyst, våtmark, fjell, tettsteder og byer. Gode områder kombinerer gjerne åpne flater til næringssøk med trær, klipper eller konstruksjoner som gir hvile- og reirplasser.

Kråkas suksess skyldes ikke én bestemt habitatpreferanse, men evnen til å utnytte ressurser som skifter gjennom året. Lokalt antall påvirkes derfor mye av tilgang på mat, trygge reirplasser og muligheten til å bevege seg mellom ulike næringsområder.

Kråka er alteter og opportunist og spiser blant annet insekter og andre virvelløse dyr, meitemark, korn og frø, frukt, åtsler, egg, fugleunger, små virveldyr og matavfall. Fuglene lærer raskt hvor midlertidige matkilder dukker opp, fra nypløyde jorder og fjæra til veikanter og parker.

De bruker også fleksible teknikker for å komme til maten. Mat med hardt skall kan slippes eller manipuleres for å åpnes, og overskudd kan lagres til senere. En norsk studie publisert i 1988 dokumenterte at gråkråker både lagret mat og senere fant fram til lagrene igjen, slik at matlagre kan supplere det allerede svært brede kostholdet.

De fleste hekkende kråker danner langvarige territorielle par, mens ikke-hekkende fugler kan samles i løse grupper og på felles nattplasser. Det sosiale systemet varierer geografisk. I deler av Nord-Spania kan familiegrupper holde sammen og hekke kooperativt, med ekstra fugler som bidrar til territorieforsvar og mating av ungene. Et forsøk publisert i 2002 viste hvor fleksibelt dette systemet kan være: fem av seks unger fra en ikke-kooperativ sveitsisk bestand ble værende på fosterforeldrenes territorier da de vokste opp i en kooperativ spansk bestand, og to ble senere hjelpere.

En GPS-studie publisert i 2025 fulgte 80 førsteårskråker i Paris og dokumenterte såkalt fission–fusion-atferd, der grupper stadig splittes og dannes på nytt. Unge fugler møttes igjen rundt matområder og felles nattplasser, mens mange fortsatt brukte foreldrenes territorier gjennom vinteren før de begynte å bevege seg mer om våren. De samme fuglene kan dermed møtes gjentatte ganger uten å tilhøre en permanent flokk.

Kråker er svært fleksible i læring og problemløsning. I et forsøk publisert i 2024 lærte trente kråker å produsere planlagte sekvenser på ett til fire rop etter signaler som representerte ulike antall. Fuglene måtte dermed koble antallet de oppfattet til et bestemt antall egne rop.

En annen studie fra 2024 viste at gråkråker kunne lage biter som samsvarte med en form de tidligere hadde lært, både i farge og relativ størrelse. Til sammen viser forsøkene kognitive evner som bidrar til å forklare hvor godt kråker håndterer kompliserte og raskt skiftende miljøer.

Norske kråker er dels standfugler og dels trekk- og streiffugler. Noen flytter ut mot kysten eller sørover i Skandinavia om høsten, mens mange blir i eller nær hekkeområdet gjennom vinteren. Andelen trekkfugler ser ut til å ha gått ned, muligens fordi tilgangen på vintermat har blitt bedre.

Mønsteret varierer med alder, område, vær og mattilgang. Fugler fra kaldere nordlige og østlige deler av artens utbredelse trekker generelt mer enn bestander i mildere områder.

Kråka hekker vanligvis som territorielle par og får ett kull i året. I Norge bygges det store kvistreiret helst i trær, ofte bartrær, men klipper, master og bygninger kan også brukes. Et typisk kull består av 3–5 egg, med noe variasjon mellom bestander. Hunnen står for det meste av rugingen i omtrent 18–20 dager, mens hannen bringer mat og bidrar til å forsvare territoriet.

Begge foreldrene mater ungene, som vanligvis blir i reiret i omkring fire til fem uker og fortsatt er avhengige av de voksne en tid etter utflyging. Kooperativ hekking forekommer i enkelte bestander, særlig i Nord-Spania, der ekstra gruppemedlemmer kan bidra med territorieforsvar og mating av ungene, men dette er ikke det normale hekkesystemet gjennom hele artens utbredelse.

Kråka har tilpasset seg særlig godt til menneskepåvirkede landskap. Gårdsbruk, veier, parker, tettsteder og byer gir mye lett tilgjengelig mat, åpne arealer til næringssøk og mange mulige reirplasser. Fugler i bymiljø kan bli svært tolerante overfor mennesker og justere hvor og når de søker mat og hvor nær de lar folk komme.

Den samme tilpasningsevnen kan skape konflikt. Kråker har blitt bekjempet fordi de tar egg og unger av vilt og andre fugler, kan gjøre lokal skade på avlinger og samler seg rundt avfall. Effektene varierer imidlertid mye mellom steder, og høye kråketall alene viser ikke at kråker er hovedårsaken dersom en annen fugleart går tilbake.

Kråke er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske vurderingen ble opprinnelig gjort under navnet Corvus cornix, mens Corvus corone nå er gjeldende vitenskapelig navn.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 300 000 og 600 000 individer. Fra 1996 til 2019 gikk bestanden i gjennomsnitt tilbake med rundt 1,4 % per år, tilsvarende omtrent 22 % over tre generasjoner. Nedgangen var imidlertid ikke tydelig i perioden 2010–2019, og arten ble fortsatt vurdert som livskraftig.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en langsiktig økning på 22 %, mens endringen i den siste tiårsperioden 2015–2024 var en liten nedgang på 2 %. Kråka hekker fortsatt vanlig over hele Norge og er særlig tallrik i bebodde strøk.