Strandsnipe

Strandsnipe (Actitis hypoleucos) er en liten, kompakt vadefugl som hekker vidt utbredt gjennom tempererte og boreale deler av Eurasia. Voksne fugler er omtrent 19–21 cm lange, har et vingespenn på rundt 38–41 cm og veier i gjennomsnitt rundt 58 g. Oversiden er brun og undersiden hvit, med en karakteristisk hvit kile som strekker seg opp foran den sammenfoldede vingen. Nebbet er kort og rett, og beina er grønnlige til grålige. I flukt blir også et tydelig hvitt vingebånd synlig.

Det mest karakteristiske feltkjennetegnet er den nesten konstante vippingen med bakparten og halen når fuglen går eller stanser langs vannkanten. Den nært beslektede flekksnipa (Actitis macularius) fra Amerika er svært lik utenom hekkedrakten; voksne flekksniper får kraftige mørke flekker på undersiden om sommeren, mens ungfugler og fugler utenfor hekkedrakt må skilles på mer subtile fjærdrakt- og formkjennetegn.

Hekkende strandsniper er sterkt knyttet til ferskvannskanter, særlig elver, bekker, innsjøer og magasiner med stein, grus, mudder eller kort vegetasjon. De bruker ofte smale strandsoner framfor store åpne våtmarker, og egnet skjul nær vannet er viktig for reirplasseringen.

I Norge hekker arten vanlig over store deler av landet, fra lavlandet til fjellet. Utenom hekkesesongen bruker den et mye bredere spekter av vannmiljøer, blant annet elvemunninger, mangrover, tidevannskanaler, våtmarker og skjermede kystområder.

Kostholdet domineres av små virvelløse dyr. Insekter og larver er særlig viktige, sammen med edderkoppdyr, mark, små krepsdyr og bløtdyr. Fuglene leter aktivt etter mat langs vannlinjen ved å hakke fra overflaten, sonde i grunt mudder og gjøre raske små løp eller korte luftangrep etter bevegelige byttedyr.

Næringssøkingen varierer med lokale forhold. På åpne bredder plukker fuglene bytte fra mudder, steiner og vegetasjon, mens grunt vann og eksponerte strandsoner gir tilgang til både akvatiske og landlevende smådyr.

De fleste strandsniper er trekkfugler. De voksne begynner å forlate de nordlige hekkeområdene tidlig, ofte allerede i juli, mens ungfuglene følger senere. Norske fugler trekker ut av landet og overvintrer i Afrika sør for Sahara. Europeiske bestander beveger seg hovedsakelig sør- og sørvestover, mens asiatiske bestander også overvintrer i Sør-Asia og Australasia.

En sporingsstudie publisert i 2019 fulgte ti hekkefugler fra Skottland og fant at seks av dem tilbrakte hoveddelen av vinteren på kysten av Guinea-Bissau. En bredere studie publisert i 2024, med fugler fra England, Skottland og Senegal, viste omfattende blanding mellom bestander under trekket og i vinterområdene; noen av fuglene som overvintret i Senegal hekket i Skandinavia. En polsk ringmerkingsstudie publisert i 2017 fant dessuten at voksne hunner hadde en median trekkdato seks dager tidligere enn hannene, noe som passer med at hunnene ofte avslutter ungeomsorgen tidligere.

Strandsnipa hekker på bakken nær ferskvann, vanligvis i vegetasjon eller annet skjul ved en elv, bekk eller innsjø. Reiret er en grunn grop med sparsom foring. Fire egg er vanlig; BTOs reirdata gir et gjennomsnitt på 3,85 egg og en rugetid på omtrent 21–22 dager. Begge kjønn deltar i rugingen.

Ungene er reirflyktere, altså godt utviklet ved klekking, og forlater reiret kort tid etterpå. De finner mat selv mens foreldrene vokter dem. Foreldreansvaret blir gradvis skjevere etter hvert som ungene vokser. En studie publisert i 1992 av fargemerkede fugler viste at begge foreldrene vanligvis var til stede den første uka, men før ungene ble flygedyktige rundt tre ukers alder hadde én av foreldrene – oftest hunnen – ofte forlatt familien. Den gjenværende forelderen fortsatte deretter å vokte ungene.

Strandsnipe er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort eurasisk utbredelsesområde og en stor totalbestand, men bestandsutviklingen varierer regionalt.

I Norge er strandsnipe også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 200 000–300 000 individer og vurdert som stabil. Bevaring av rene og relativt uforstyrrede elve- og innsjøbredder er viktig fordi hekkende par er avhengige av smale soner med egnet strandhabitat.