Stumpneshorn

Stumpneshornet (Ceratotherium simum), også kalt hvitt neshorn, er den største nålevende neshornarten og et av de tyngste landpattedyrene etter elefantene. Voksne dyr måler omtrent 3–5 m fra hode til kropp og har en skulderhøyde på rundt 1,5–1,8 m. Hunner veier ofte omkring 1 600 kg, mens store okser kan nå 2 300–2 700 kg.

Sammenlignet med spissneshornet (Diceros bicornis), som den deler mye av utbredelsen med, har stumpneshornet en lengre, tyngre og mer tønneformet kropp, et større og mer langstrakt hode og en langt kraftigere muskelpukkel over nakken og skuldrene. Pukkelen bidrar til å bære det tunge hodet. Siden arten beiter på kort gress, holdes hodet vanligvis lavt, noe som gir dyret en lang og lav silhuett i stedet for spissneshornets kortere og mer høyreiste profil.

Begge kjønn har to horn som hovedsakelig består av keratin. Det fremste hornet er vanligvis klart lengst og varierer mye mellom individer. Hos enkelte hunner kan det bli omkring 1,5 m langt, mens hornene til territorielle hanner ofte slites ned gjennom kamper, skraping og markering. Den brede og rette overleppen er en tydelig forskjell fra den spisse og bevegelige leppen hos spissneshornet.

Til tross for det engelske navnet er dyret grått, ikke hvitt. Den vanlige forklaringen om at «white» oppsto fra afrikaans wyd, som betyr «bred», gjentas ofte, men opprinnelsen er ikke sikkert dokumentert. Det norske navnet beskriver den brede og stumpe mulen godt. Stumpneshorn ser forholdsvis dårlig, men har svært god luktesans og følsom hørsel.

To store geografiske former har tradisjonelt vært anerkjent: sørlig stumpneshorn (Ceratotherium simum simum) og nordlig stumpneshorn (C. s. cottoni). Den sørlige formen utgjør i praksis hele den gjenværende ville bestanden.

Rangeringen av den nordlige formen har vært omdiskutert. Enkelte taksonomiske arbeider har behandlet den som en egen art, Ceratotherium cottoni, på grunn av forskjeller i kroppsbygning og genetikk, mens Mammal Diversity Database v2.5 beholder cottoni innen den bredere arten Ceratotherium simum. Denne siden følger den brede artsbehandlingen, men anerkjenner den nordlige formen som svært særpreget.

Stumpneshorn foretrekker åpne gressletter og savanne med rikelig kort gress, tilgang til vann, skygge og egnede gjørmehull. Arten bruker både fuktigere savanner og forholdsvis tørre gresslandskap så lenge pålitelig vann og godt beite finnes innen rimelig avstand.

Stumpneshorn er spesialiserte gressetere. De brede leppene klipper hovedsakelig kort gress tett ved bakken, og gjentatt beiting kan skape kortklipte «plener» som også utnyttes av mindre planteetere. En stor del av døgnet går med til å finne og fordøye de store mengdene gress som trengs for å opprettholde en så tung kropp.

Dyrene drikker gjerne når vann er tilgjengelig, ofte hver dag, men kan klare seg omtrent fire til fem dager uten å drikke i tørre perioder. Det gir en viss fleksibilitet, selv om arten fortsatt er langt mer knyttet til vann enn mange ørkentilpassede planteetere.

Stumpneshorn beiter både dag og natt, mens de varmeste timene ofte tilbringes hvilende under trær eller i sparsom skygge. De velter seg regelmessig i gjørme, noe som kjøler ned huden og legger igjen et lag som bidrar til å beskytte mot sol og bitende insekter. Etter et gjørmebad gnir de seg gjerne mot kjente trær, steiner eller termittuer.

Den gjentatte bruken av beiteplener, stier, gjørmehull og møkkplasser kan påvirke lokal vegetasjon og fordelingen av næringsstoffer. Et enkelt dyr kan derfor sette tydelige spor i landskapet, selv om mye av hverdagen består av å beite, hvile og bevege seg mellom kjente ressurser.

Stumpneshorn er den mest sosiale av de nålevende neshornartene. Hunner, kalver og ungdyr danner løse grupper, ofte kalt «crashes» på engelsk, der sammensetningen endrer seg over tid. Grupper på ti eller flere kan forekomme. En hunn kan følges av både den nåværende kalven og en eldre datter, mens unge hanner ofte holder sammen med andre ungdyr før de blir mer selvstendige.

Voksne okser lever vanligvis alene. En dominant hann viser at området er opptatt gjennom urinspruting, oppskrapt jord, skadet vegetasjon og gjentatte besøk ved felles møkkplasser. Lukten på disse plassene formidler informasjon om identitet, kjønn og reproduktiv tilstand, og de fungerer derfor som viktige kommunikasjonssentre.

Nabohanner unngår ofte alvorlige kamper ved hjelp av lukt og ritualiserte oppvisninger. En underordnet hann kan få oppholde seg i territoriet dersom han viser underkastelse og ikke utfordrer eieren. Stumpneshorn og spissneshorn kan bruke noen av de samme stiene, vannhullene og møkkplassene, men artene holder seg vanligvis på avstand fra hverandre.

Voksne okser forsvarer territorier med godt beite, vann og tilgang til hunner, mens hunnene bruker større og overlappende leveområder fremfor eksklusive territorier. Langtidsarbeid i Hluhluwe-iMfolozi har anslått hunnenes leveområder til omtrent 20 km², med de mest brukte delene på rundt 5 km²; hannterritoriene der ligger nærmere størrelsen på disse mindre områdene.

Størrelsen varierer med habitatkvalitet, neshorntetthet og om dyr nylig er flyttet. I produktivt gressland kan flere hunner overlappe innenfor ett hannterritorium, mens nyutsatte dyr i starten kan vandre langt før de etablerer seg. Forskjellen mellom hunnenes større leveområder og hannenes territorier er viktig både for hvordan dyrene parer seg og for hvordan inngjerdede bestander forvaltes.

Voksne stumpneshorn er så store at naturlig predasjon har liten betydning for de fleste bestander. Løver (Panthera leo) har likevel drept kalver i Kruger nasjonalpark, mens enkelte skader på ører og haler er tolket som mulige spor etter angrep fra flekkhyene (Crocuta crocuta). Kalver og yngre dyr er derfor langt mer utsatt enn friske voksne.

Mødrene kan forsvare kalvene aggressivt, og selskap av andre individer kan gi ungdyr ekstra beskyttelse når de utforsker ukjente områder. Studier av unge stumpneshorn som forlater oppvekstområdet har antydet at det å bevege seg sammen med et annet neshorn både kan redusere risikoen fra rovdyr og faren for konfrontasjoner med territorielle okser. Naturlig predasjon er fortsatt liten sammenlignet med krypskyting, men er likevel en del av økologien til unge stumpneshorn.

Hunner blir som regel kjønnsmodne ved seks til sju års alder. Hannene kan bli fysisk modne tidligere, men får ofte ikke reprodusere før de er store nok til å konkurrere med eldre okser, gjerne først ved ti års alder eller senere. Under kurtisen kan en hann holde følge med en brunstig hunn i flere dager, noen ganger i mer enn to uker, mens paret gjentatte ganger samhandler før paring.

Drektigheten varer omtrent 16 måneder og resulterer vanligvis i én kalv. Den nyfødte kan reise seg i løpet av de første timene og holder seg tett inntil den svært beskyttende moren. Kalven kan die i mer enn ett år og blir vanligvis hos henne frem til kort tid før neste fødsel, ofte to og et halvt til tre år senere.

Den langsomme reproduksjonen gjør overlevelsen til voksne dyr særlig viktig for bestandsveksten. Stumpneshorn kan leve i omtrent 35–40 år i naturen.

Her er en video jeg filmet av en hunn med en ung kalv i iSimangaliso Wetland Park i Sør-Afrika:

Arkeologi, muntlige tradisjoner og historiske kilder viser at neshorn lenge har hatt sterk symbolsk betydning i det sørlige Afrika. I enkelte jordbrukssamfunn ble stumpneshornets mer sosiale og territorielle væremåte brukt som et bilde på høvdingmakt og lederskap, i kontrast til de mer enslige og kraftfulle trekkene som ble knyttet til spissneshornet (Diceros bicornis).

Neshorn generelt forekommer i høvdingpoesi, innvielsestradisjoner, regnritualer og symboler på makt. Gullneshornet fra Mapungubwe er et av de mest kjente arkeologiske eksemplene, selv om det ikke sikkert kan knyttes til én nålevende neshornart. Neshornhorn fikk også kulturell verdi langt utenfor Afrika: Det ble historisk brukt i tradisjonell medisin og utskårne gjenstander i deler av Øst-Asia og som håndtak på jambiya-dolker i Jemen.

Stumpneshornet er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Det nyeste kontinentale anslaget registrerte omkring 15 752 stumpneshorn ved utgangen av 2024, nesten alle sørlige stumpneshorn. Dette var en nedgang på 11,2 % fra anslaget for 2023.

Det meste av den gjenværende bestanden finnes i det sørlige Afrika, særlig i Sør-Afrika, med gjeninnførte bestander i flere andre afrikanske land. I den siste kontinentale vurderingen økte bestandene stort sett utenfor Sør-Afrika, mens hoveddelen av tilbakegangen var konsentrert i landet som fortsatt huser klart flest individer.

Krypskyting for horn er fortsatt den mest umiddelbare menneskeskapte trusselen. Neshornhorn består hovedsakelig av keratin og har ingen dokumentert medisinsk effekt, men organiserte kriminelle nettverk fortsetter å forsyne ulovlige markeder. Stumpneshorn har stått for størstedelen av Afrikas nyere neshorntap fordi arten er den mest tallrike og ofte er lettere å finne i åpent landskap.

I Sør-Afrika ble 352 neshorn drept av krypskyttere i 2025, en nedgang på 16 % fra 420 i 2024. Den nasjonale nedgangen var positiv, men presset flyttet seg geografisk: Kruger nasjonalpark mistet 175 neshorn i 2025 mot 88 året før, mens Hluhluwe–iMfolozi Park gikk ned fra 198 til 63. Tallene omfatter begge de afrikanske neshornartene, men stumpneshorn utgjør størstedelen av Sør-Afrikas neshornbestand.

Krypskyting er ikke den eneste belastningen. Tørke kan øke dødeligheten hos voksne dyr og redusere reproduksjonen, mens mange gjenværende bestander lever i inngjerdede reservater der få dyr i hver bestand kan gi mindre genetisk variasjon og gjøre det vanskeligere å opprettholde god reproduksjon.

Det sørlige stumpneshornet står bak en av naturvernets mest bemerkelsesverdige tilbakekomster. Ved begynnelsen av 1900-tallet overlevde bare en liten restbestand i KwaZulu-Natal, sentrert rundt området som i dag er vernet innen Hluhluwe–iMfolozi Park. Vern og de omfattende flyttingene gjennom Operation Rhino gjorde det mulig for etterkommere fra denne bestanden å gjenbefolke reservater over store deler av det sørlige Afrika. Ved utgangen av 2012 hadde den kontinentale bestanden passert 21 000 dyr.

Denne fremgangen er delvis blitt reversert av krypskyting og andre belastninger, men intensiv forvaltning fortsetter. Etterforskning av smuglernettverk, straffeforfølgelse, avhorning der det er hensiktsmessig, feltvakter, bedre overvåking og flytting av dyr mellom sikre bestander spiller alle en rolle. Sør-Afrika publiserte en revidert, samlet forvaltningsplan for spissneshorn og stumpneshorn 16. april 2026 for å koordinere det langsiktige vernet bedre.

Bestandsstørrelse alene er ikke nok. Mange inngjerdede sørafrikanske bestander består bare av noen få stumpneshorn; rapporten «State of the Rhino 2025» oppga en median på omtrent sju dyr per bestand. Flytting mellom bestander og nøye planlagt reproduksjon er derfor viktig både for å få bestandene til å vokse og for å bevare genetisk variasjon. På lang sikt er det også avgjørende at lokalsamfunn får reelle fordeler av å leve med neshorn i nærområdet.

Det nordlige stumpneshornet (Ceratotherium simum cottoni) er funksjonelt utdødd. De to siste individene, Najin og datteren Fatu, lever under beskyttelse i Ol Pejeta Conservancy i Kenya. Ingen av dem kan bære fram en kalv, og det finnes ingen levende hann.

BioRescue-programmet forsøker å bevare den nordlige formen ved hjelp av assistert reproduksjon. Eggceller hentes fra Fatu og befruktes med frossen sæd fra avdøde hanner av nordlig stumpneshorn. Embryoene produseres gjennom prøverørsbefruktning (IVF) og skal overføres til sørlige stumpneshorn som surrogatmødre.

BioRescues faglige oppdatering 22. april 2026 oppga at et nytt embryo produsert tidlig i 2026 hadde økt totalen til 39 rene embryoer av nordlig stumpneshorn. Tre embryooverføringer til sørlige stumpneshorn i andre halvdel av 2025 førte ikke til en varig drektighet, og to nye hunner med dokumentert reproduksjonsevne var tatt inn som mulige surrogatmødre. BioRescue hadde da fortsatt ikke oppnådd en varig drektighet med et nordlig stumpneshornembryo.

Programmet er fortsatt eksperimentelt, men arbeidet har allerede vist at et prøverørsprodusert embryo av sørlig stumpneshorn kan etablere en drektighet etter embryooverføring. Hvert forsøk gir derfor kunnskap som også kan bli nyttig for andre pattedyr som står helt på kanten av utryddelse.