Vanlig vortesvin

Vanlig vortesvin (Phacochoerus africanus) er en mellomstor afrikansk art i svinefamilien som lever i åpne landskap. Voksne vortesvin måler omtrent 90–150 cm fra hode til kropp og kan bli rundt 85 cm høye ved skulderen. Hannene er størst og veier vanligvis 60–150 kg, mens hunnene som regel veier 45–75 kg.

De tydelige ansiktsutvekstene som har gitt arten navn, består av fortykket hud og bindevev. De beskytter ansiktet under kamper og er spesielt store hos voksne hanner. Den glisne pelsen, den lange manen og den lange halen med en hårdusk i enden er andre typiske kjennetegn.

Vanlig vortesvin og ørkenvortesvin (Phacochoerus aethiopicus) regnes som egne arter. Ørkenvortesvinet er konsentrert i Afrikas horn og deler av Kenya, mens vanlig vortesvin har en langt større utbredelse sør for Sahara. Fire underarter av vanlig vortesvin anerkjennes vanligvis, selv om grensene mellom underartene og kontaktsonene deres fortsatt undersøkes.

Vanlig vortesvin har to par forstørrede hjørnetenner. De øvre støttennene bøyer seg utover og oppover og kan bli omkring 25 cm lange, mens de kortere tennene i underkjeven slipes skarpe mot det øvre paret når kjevene beveges.

Støttennene brukes når vortesvin truer rivaler, i kamper og i forsvar. De brede øvre tennene tar ofte imot støt under ritualiserte kamper, mens de skarpere nedre tennene kan gi alvorlige skader når kampen blir mer intens eller et vortesvin forsvarer seg mot rovdyr.

Vanlig vortesvin foretrekker savanne, gressland, flomsletter og åpen skog, og unngår vanligvis tett regnskog og de tørreste ørkenområdene. Arten trenger tilgang til beite og trygge hvilesteder, men kan leve i både forholdsvis fuktige og tørre åpne landskap.

Gress dominerer kosten, særlig i regntiden. I tørre perioder graver vortesvin etter røtter, jordstengler og knoller, mens frukt, virvelløse dyr, egg og åtsler kan supplere kosten. De beiter ofte mens de hviler på de fortykkede hudputene over håndleddene, slik at de kan nappe gress tett ved bakken.

Videoen nedenfor viser et hunnvortesvin som graver etter underjordisk mat. Legg merke til hvordan hun går ned på de fortykkede hudputene over håndleddene mens hun graver.

Vanlig vortesvin er hovedsakelig dagaktivt og trekker vanligvis ned i et hi før mørket faller. Aktiviteten er størst tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen, men vortesvin kan bli mer aktive i skumringen eller om natten i svært varmt vær eller i områder med mye forstyrrelse. I løpet av dagen veksler de mellom beiting, drikking og hvile i skyggen. Gjørmebad bidrar til avkjøling og kan redusere plager fra parasitter, og vortesvin gnir seg også mot trær og termittuer.

Vortesvin kan grave egne hi, men bruker ofte forlatte hi etter jordsvin (Orycteropus afer). Når de hviler, rygger de gjerne inn i hiet slik at hodet og støttennene vender mot åpningen. Det gir dem en trygg hvilestilling og gjør det lettere å forsvare seg dersom et rovdyr prøver å følge etter.

Når vortesvin løper, holder de gjerne den lange halen rett opp, med hårdusken som et lite flagg. Dette er en av artens mest karakteristiske bevegelser. Begge kjønn markerer også faste gjenstander med sekret fra kjertler i ansiktet, blant annet ved hvilesteder, beiteområder og vannhull. Hannene markerer oftere enn hunnene, særlig i paringstiden.

Løve (Panthera leo) er blant de viktigste rovdyrene på vanlig vortesvin og kan ta arten oftere enn forventet ut fra tilgjengeligheten i enkelte savannesystemer. Flekkhyene (Crocuta crocuta), leopard (Panthera pardus) og afrikansk villhund (Lycaon pictus) tar også vortesvin. Grisungene er særlig sårbare og kan dessuten tas av mindre rovdyr, blant annet sjakaler og store rovfugler.

Vortesvin er avhengige av å oppdage fare tidlig, akselerere raskt og ha tilgang til hi. Når de oppdager en trussel, spurter de ofte rett mot et kjent hi. Som nevnt rygger de gjerne inn slik at de skarpe støttennene kan brukes til forsvar. Voksne vortesvin kan forsvare seg effektivt, og hunner med grisunger kan gå kraftig til motangrep mot rovdyr.

Hunner og ungene deres lever i familiegrupper som kan bestå av én eller flere voksne hunner med grisunger og eldre ungdyr. Ungdyr kan også danne egne aldersgrupper, mens unge hanner ofte går sammen i ungkarsgrupper på to eller tre. Voksne hanner lever som regel alene og slutter seg hovedsakelig til hunnene i paringstiden.

Familiegruppene bruker overlappende leveområder fremfor å forsvare eksklusive territorier. I undersøkte bestander har leveområdene i gjennomsnitt vært rundt 174 hektar, med en variasjon fra 64 til 374 hektar, og gruppene har beveget seg omtrent 7 km per dag. Begge kjønn har en tendens til å holde seg nær området der de vokste opp, også etter at unge hanner har forlatt familiegruppen.

Båndene mellom voksne hunner, særlig mellom mødre og døtre, kan vare gjennom flere reproduksjonssesonger. Samarbeidet omfatter også ungestell: Hunner er observert mens de dier hverandres grisunger, spesielt i grupper med nære slektskapsbånd. Ved vennlige møter kan vortesvin også gni hodet og kroppen mot hverandre.

Der årstidene er tydelige, kommer hunnene vanligvis i brunst tidlig i tørketiden, slik at de fleste grisungene fødes omkring begynnelsen av regntiden. Paringssystemet er promiskuøst, og begge kjønn kan pare seg med flere partnere. Hannene vandrer mellom flere familiegrupper, oppsøker hi for å finne brunstige hunner og kan kjempe om tilgang til dem.

Drektigheten varer 160–170 dager, omtrent fem og en halv måned. Kullene består oftest av to eller tre grisunger, men kan variere fra én til åtte. Hunnen føder i et hi borte fra gruppen og blir der med ungene de første ukene.

Hiet gir skygge og beskyttelse i den mest sårbare delen av livet. Etter hvert begynner grisungene å følge moren ut og slutter seg senere til resten av familiegruppen.

Tradisjonell bruk av vanlig vortesvin er dokumentert i flere afrikanske lokalsamfunn. Etnobiologiske studier fra Etiopia beskriver blant annet bruk av vortesvintenner og kjøtt i lokale behandlingsformer, for eksempel mot tannverk, revmatiske plager, hudproblemer og andre sykdommer. Lignende medisinsk eller trosbasert bruk er også dokumentert andre steder i Afrika.

Dette er lokale tradisjoner og ikke praksiser som gjelder gjennom hele artens utbredelsesområde. De viser likevel at vortesvin enkelte steder inngår i lokale forestillinger og behandlingspraksiser, i tillegg til å være jaktbart vilt og en art som kan skape problemer i jordbruksområder.

Vanlig vortesvin er formelt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste etter vurderingen som ble publisert i 2016 og korrigert i 2017. På et ekspertmøte i regi av IUCN SSC i februar 2026 anbefalte spesialistene at arten fortsatt skal regnes som livskraftig. Den er vidt utbredt og øker i utbredelse og antall i deler av Sør-Afrika, selv om den samlede globale trenden er synkende.

Tørke, jakt, sykdom, omforming av leveområder og forfølgelse rundt jordbruk kan gi alvorlige lokale nedganger. Vanlig vortesvin er også et viktig naturlig reservoar for afrikansk svinepestvirus. Dette gjør arten viktig i sykdomsforvaltningen der ville dyr og husdyr lever tett på hverandre. Bestandene er ofte tryggest i godt forvaltede verneområder, mens utviklingen utenfor dem overvåkes mindre konsekvent.