Afrikansk villhund

Afrikansk villhund (Lycaon pictus), også kjent som hyenehund, er den eneste nålevende arten i slekten Lycaon. Voksne dyr er omtrent 76–112 cm lange fra hode til kropp, har en hale på 30–41 cm, en skulderhøyde på 61–78 cm og veier rundt 17–36 kg. De lange beina, den slanke kroppen og føttene med bare fire funksjonelle tær er godt tilpasset utholdende løping.

Hvert individ har et unikt mønster i pelsen, med svarte, hvite, gulbrune og rødlige partier. De store, avrundede ørene gir god hørsel og hjelper dyret med å kvitte seg med varme, mens den tydelige hvite halespissen gjør det lettere for flokkmedlemmene å følge hverandre gjennom høyt gress og skoglandskap. Mønsteret i pelsen er så individuelt at forskere kan gjenkjenne individer på fotografier.

Selv om afrikansk villhund ofte forbindes med åpen savanne, lever den i langt flere naturtyper. Arten finnes i gressland, busksavanne, åpen skog, halvørken og enkelte høyereliggende skoger. Tidligere fantes den også i ørkenområder, mens tropisk regnskog og de tørreste ørkenene er habitater som ikke egner seg for arten.

Tilgang på byttedyr og hvor mye menneskelig aktivitet det er i området, har vanligvis mer å si enn selve vegetasjonstypen, og villhundene klarer seg best der den menneskelige påvirkningen er liten. Noen av de høyeste registrerte tetthetene av villhund finnes i forholdsvis tett busklandskap, ikke på åpne sletter. Fordi flokkene bruker så store områder, er sammenhengende landskap som gir tilgang til jaktområder, hi og spredningsruter spesielt viktige.

Afrikanske villhunder lever hovedsakelig av mellomstore antiloper. Impala (Aepyceros melampus), stor kudu (Tragelaphus strepsiceros), thomsongaselle (Eudorcas thomsonii) og stripegnu (Connochaetes taurinus) er viktige i ulike deler av utbredelsesområdet. Byttedyrene veier ofte mer enn en enkelt villhund, men hvilke arter som dominerer i kostholdet varierer med hva som finnes lokalt.

Mindre antiloper, vortesvin og harer blir også tatt, og store flokker kan av og til forfølge langt større dyr. Svært små byttedyr som reptiler og egg utgjør bare en liten del av kostholdet. Nyere studier fra Zambia viser at når bestandene av store planteetere blir mindre, må villhundene bruke mer energi for å få tak i mat, samtidig som de får mindre igjen for jakten. Gode bestander av byttedyr er derfor avgjørende for arten.

Afrikanske villhunder jakter i samarbeid og er spesialister på langvarig forfølgelse. Flokkene jakter vanligvis i dagslys, særlig i de kjøligere timene rundt daggry og skumring, men jakten kan også fortsette inn i natten. De finner byttet hovedsakelig med synet og koordinerer lange forfølgelser gjennom bevegelser og lyse kontaktlyder.

Jaktsuksessen varierer med hvilke byttedyr de jakter på, habitatet og hvor mange villhunder som deltar. Større jaktgrupper kan felle byttedyr som ville vært for store for én villhund alene, og kan også forsvare et kadaver bedre mot flekkhyener. Når et bytte er felt, spiser flokken raskt, og valpene får ofte spise tidlig.

Videoen nedenfor viser en flokk som spiser en impala. De karakteristiske kontaktlydene høres særlig tydelig etter hvert som måltidet fortsetter.

Når flokken ikke har valper i hi, beveger afrikanske villhunder seg mye og bruker store deler av tiden på å forflytte seg, jakte og hvile sammen. De er mest aktive i de kjøligere delene av døgnet, men tidspunktet varierer med temperatur, tilgang på byttedyr og forstyrrelser.

Villhundene kommuniserer med pipende og kvitrende kontaktlyder, klynking, knurring og kroppsspråk. De bruker luktmarkering mindre enn mange andre hundedyr, og leveområdene til naboflokker overlapper ofte mye. Lek er vanlig både blant unge og voksne og bidrar til å holde de sosiale båndene sterke.

Afrikanske villhunder lever i svært tett sammensveisede flokker, og valpene fostres opp i fellesskap. En flokk består ofte av omtrent 6–20 dyr, men både mindre og større grupper forekommer. De fleste valpene i flokken er avkom etter det dominante paret, mens de andre voksne hjelper til med å vokte, mate og stelle kullet. Unge, skadde eller syke flokkmedlemmer kan få mat som andre villhunder gulper opp når de kommer tilbake fra jakt.

Før flokken drar videre etter en hvilepause, samles gjerne individene og blir svært aktive. En studie av fem flokker i Botswana viste at jo flere dyr som gjorde raske utpust gjennom nesen – lyder forskerne beskrev som «nys» – desto større var sjansen for at flokken satte seg i bevegelse. Når et dominant dyr tok initiativ, skulle det færre «nys» til før flokken dro, men mange nok reaksjoner fra resten kunne også få hele gruppen i gang. Det tyder på at beslutningen om å dra i stor grad tas i fellesskap, i stedet for at det dominante paret bestemmer alene.

Hunner forlater vanligvis fødeflokken, ofte sammen med søstre eller andre hunner, mens mange hanner blir værende sammen med brødre og andre hannslektninger. Hanner kan også vandre ut, særlig når nye flokker dannes. De kan tilbakelegge svært lange avstander før de møter ubeslektede individer som de kan danne en ny flokk sammen med.

Paret jeg filmet i videoen nedenfor kom fra to forskjellige flokker i Hluhluwe-iMfolozi Park i Sør-Afrika. De beveget seg senere gjennom flere reservater i Zululand før de ble funnet i Somkhanda Game Reserve. Den hyppige leken bidro til å styrke båndet mellom dem mens de dannet et nytt par.

Afrikanske villhunder bruker uvanlig store leveområder. Flokker i områder med mye byttedyr kan bruke noen få hundre kvadratkilometer, mens leveområdene kan overstige 2 000 km² der det er langt mellom byttedyrene eller bestandene er oppstykket. Naboflokker kan bruke mange av de samme områdene i stedet for å ha tydelig atskilte territorier.

Mens valpene ennå holder seg ved hiet, vanligvis i omtrent to til fire måneder, beveger flokken seg mye mindre. Når valpene blir store nok til å følge med, gjenopptar flokken de lange forflytningene.

De store leveområdene gjør arten krevende å beskytte. Selv et stort reservat kan være for lite til at en flokk holder seg innenfor vernegrensene hele året. Når villhundene beveger seg utenfor reservatet, møter de oftere veier, husdyr, snarer og mennesker som kan forfølge dem.

Afrikansk villhund kommer ofte dårligere ut enn de større rovdyrene den deler leveområder med. Løver (Panthera leo) er spesielt farlige og kan drepe både voksne dyr og valper uten å spise dem. Flekkhyener (Crocuta crocuta) konkurrerer sterkt om mat og kan stjele byttedyr, men en stor villhundflokk kan klare å jage bort én eller noen få hyener.

En studie fra Hluhluwe-iMfolozi Park viste at flokkene aktivt holdt seg unna løver, særlig mens de hadde valper i hi, ved å endre både hvor og når de beveget seg. De holdt seg ikke like mye unna flekkhyener, trolig fordi flokkene i studien var store nok til å forsvare mange av byttedyrene sine.

Konkurranse kan begrense bestandene selv i vernede landskap, og det finnes gjerne færre villhunder der løver og flekkhyener er tallrike. Men færre store rovdyr betyr ikke nødvendigvis gode forhold. Dersom krypskyting har redusert de store planteeterne villhunden lever av, kan også slike områder være dårlige leveområder.

De fleste bestander har en tydelig paringssesong, men tidspunktet varierer gjennom utbredelsesområdet. Drektigheten varer omtrent 69–72 dager. Kullene er blant de største hos hundedyr: omkring 8–12 valper er vanlig, men kullene kan variere fra bare noen få valper til nærmere 20. Når et kull overlever, går det vanligvis omkring 12–14 måneder før hunnen føder igjen; dersom et kull går tapt, kan intervallet bli betydelig kortere.

Flokken bruker som regel en stor hule som hi, ofte opprinnelig gravd ut av jordsvin (Orycteropus afer) eller hulepiggsvin. Valpene holder seg nær hiet i omtrent tre måneder før de begynner å følge flokken regelmessig. Voksne dyr og eldre ungdyr hjelper til med å vokte hiet og skaffe mat.

Fordi resten av flokken hjelper til, kan én hunn fostre opp et langt større kull enn hun kunne klart alene. Valpene kan begynne å felle byttedyr selv ved omkring 11 måneders alder, men blir vanligvis ikke effektive jegere før de er rundt 12–14 måneder. Vellykket paring er dokumentert hos hanner på 21 måneder og hunner på 22 måneder, selv om det sosiale systemet gjør at mange individer ikke formerer seg så tidlig.

Afrikanske villhunder foretrekker vanligvis ville byttedyr, men de enorme leveområdene fører ofte flokkene gjennom beite- og jordbrukslandskap der det finnes husdyr. Angrep på sauer, geiter og kalver kan forekomme, men studier viser at husdyrtapene ofte er langt mindre i områder med gode bestander av ville byttedyr.

Aktiv gjeting, sikre nattinnhegninger og gode bestander av ville byttedyr kan redusere konfliktene og gjøre det lettere for mennesker og villhunder å leve i samme landskap.

I løpet av tre måneder som frivillig i Thanda Private Game Reserve i Sør-Afrika så jeg hvor vanskelig det kan være å holde villhunder innenfor et inngjerdet reservat når de bruker så store områder. Flokken på 12 dyr rømte gjentatte ganger og tilbrakte mesteparten av tiden på naboeiendommer; Wildlife ACT rapporterte senere at villhundene hadde tilbrakt mindre enn 40 % av tiden på selve Thanda. De jaktet også på verdifulle viltarter utenfor reservatet, blant annet en sabelantilope (Hippotragus niger), noe eierne av antilopen var lite fornøyde med ettersom slike dyr representerer store økonomiske verdier. Etter flere mislykkede forsøk på å fange inn flokken og holde den i Thanda, ble villhundene flyttet til Tswalu Kalahari Reserve i 2013. Thanda dekket omtrent 140 km² (14 000 ha), mens Tswalu dekket rundt 1 000 km² (100 000 ha), altså over sju ganger så mye.

Afrikansk villhund er klassifisert som sterkt truet på IUCNs rødliste. IUCNs ekspertgruppe for hundedyr anslår at det finnes omtrent 6 600 voksne dyr fordelt på 39 delbestander. I rødlistvurderingen regnes rundt 1 400 av disse som reproduksjonsdyktige individer, fordi det hovedsakelig er de dominante parene som får valper.

Arten har forsvunnet fra store deler av sitt tidligere utbredelsesområde sør for Sahara og er nærmest borte fra Vest- og Nord-Afrika. De største gjenværende bestandene finnes i det sørlige Afrika og sør i Øst-Afrika. Globalt er bestanden i tilbakegang, og mange delbestander har svært få dyr som faktisk formerer seg.

Oppsplitting av leveområdene er den viktigste trusselen mot afrikansk villhund. De store leveområdene fører stadig flokkene i kontakt med mennesker og husdyr. Villhunder blir drept som gjengjeldelse etter reelle eller antatte husdyrtap, havner utilsiktet i ståltrådssnarer, blir påkjørt og utsettes for smittsomme sykdommer som rabies og valpesyke fra tamhunder.

Små og isolerte bestander er spesielt sårbare. Et sykdomsutbrudd eller tapet av bare noen få avlsdyr kan føre til at en hel flokk eller lokal bestand forsvinner raskt. Løver og flekkhyener dreper også villhunder, mens færre ville byttedyr kan tvinge flokkene til å bevege seg lenger for mindre mat.

Når byttedyrene blir færre i et oppstykket landskap, må flokkene vandre mer og krysser dermed flere veier og gårdsområder. Samtidig kan små bestander bruke lang tid på å bygge seg opp igjen etter sykdom eller tap av dyr som formerer seg.

For å bevare afrikansk villhund trengs store sammenhengende landskap og gode bestander av ville byttedyr. Det er også viktig å redusere dødeligheten når flokkene beveger seg utenfor verneområder. Viktige tiltak er å fjerne snarer, beskytte husdyr bedre, bevare vandringskorridorer, redusere rabiesrisiko rundt viktige bestander gjennom vaksinering av tamhunder og reagere raskt når flokker kommer inn i områder med høy risiko.

Sør-Afrika har utviklet en forvaltet metapopulasjon, altså et nettverk av adskilte, inngjerdede reservater som forvaltes som deler av én samlet bestand. Dyr flyttes mellom reservater for å etablere nye flokker, utvide utbredelsen og bevare genetisk variasjon. KwaZulu-Natal er en viktig del av dette systemet, og tett oppfølging med sporing gjør at forvalterne raskt kan reagere når dyr vandrer ut, blir skadet, blir fanget i snarer eller havner i konflikt med mennesker.

Wildlife ACT deltar i denne overvåkingen og er også involvert i både KwaZulu-Natal Wild Dog Management Group og den nasjonale forvaltningen av metapopulasjonen. Jeg har selv jobbet tett med organisasjonen og kan personlig anbefale bevaringsprogrammene deres.