Tropisk husgekko

Tropisk husgekko (Hemidactylus mabouia) er en liten nattaktiv gekko som naturlig hører hjemme i Afrika sør for Sahara, men som nå er etablert i store deler av det tropiske Amerika. Voksne har vanligvis en snute–kloakklengde på omtrent 4–6 cm, med store individer opp mot 6,8 cm, og veier rundt 4–5 g. En intakt hale kan være omtrent like lang, men halen mistes og regenereres ofte.

Fargen varierer fra lys grå eller beige til mørkebrun, ofte med uregelmessige bånd eller flekker som kan endre intensitet. Huden har rekker av forstørrede tuberkler, øynene er store, uten øyelokk og med vertikale pupiller, og utvidede tålameller gjør at gekkoen kan klatre på vegger, tak, stein og trestammer. Lamellene bærer mikroskopiske hårfine strukturer, såkalte setae, som gir feste mot underlaget.

Hemidactylus mabouia er fortsatt en gyldig art, men genetiske undersøkelser har vist at navnet tradisjonelt har omfattet et kompleks av dypt adskilte afrikanske linjer. Analyser publisert i 2021 identifiserte rundt 20 linjer som kan representere egne arter innen det bredere H. mabouia-komplekset.

Den vidt introduserte linjen, inkludert bestandene i Amerika, tilhører H. mabouia i snever forstand (sensu stricto). Den formelle revisjonen av det afrikanske komplekset er ikke ferdig, og enkelte afrikanske bestander som i dag føres under navnet kan derfor senere bli skilt ut som andre arter.

I den naturlige afrikanske utbredelsen lever tropisk husgekko i steinete områder og skogmiljøer, men også rundt bygninger, og er spesielt vellykket i byer, turistlodger og boliger. Sprekker, under takmaterialer, bark og andre trange hulrom gir skjul på dagtid, mens varme vertikale flater brukes som jaktområder etter mørkets frembrudd.

Menneskeskapte miljøer kan være særlig gunstige fordi utelys samler nattaktive insekter på forutsigbare steder. Arten kan likevel også leve langt fra bygninger i egnede naturlige habitater.

Dietten er bred og domineres av leddyr. Møll, fluer, biller, maur, termitter, kakerlakker, edderkopper og andre små virvelløse dyr tas. Hvilke byttedyr som dominerer, varierer mellom habitater og årstider. Større individer kan også spise små virveldyr, inkludert mindre øgler.

På opplyste vegger sitter tropisk husgekko ofte nær lyskilden og gjør korte, raske utfall mot insekter som trekkes dit. Kunstig lys samler dermed mange byttedyr på ett sted, slik at gekkoen kan jakte uten å bruke like mye tid på aktiv leting.

Den samme evnen til å jakte fra vertikale flater gjør at gekkoene også kan utnytte vegger, trestammer og andre strukturer etter mørkets frembrudd når insektene blir aktive.

Tropisk husgekko kommer fram etter mørkets frembrudd og tilbringer dagen skjult i sprekker, under bark, bak skodder, under takmaterialer eller i andre trange hulrom. Arten kan forsvare gode næringsplasser, særlig insektrike vegger med kunstig belysning, og aggressive møter kan omfatte jaging, truende kroppsstillinger og biting.

Arten er også uvanlig vokal sammenlignet med de fleste øgler. Kvitrende og andre lyder brukes i sosiale sammenhenger, mens hannene kan produsere mer sammensatte lyder i territorielle møter og under kurtise. Visuelle og kjemiske signaler inngår også i kommunikasjonen.

Hvis den blir grepet eller sterkt truet, kan gekkoen slippe halen gjennom autotomi. Halen som løsner fortsetter å bevege seg og kan distrahere et rovdyr mens dyret flykter. En ny hale vokser senere ut, men har en annen struktur enn den opprinnelige.

Hunnene har en nesten fast kullstørrelse på to hardtskallede egg, selv om ett egg av og til forekommer. En studie publisert i 2008 fra sørøstlige Brasil fant at større hunner ikke la flere egg per kull, men gjerne produserte større egg. Reproduksjonen foregikk gjennom hele året, og hunnene la kull oftere i regntiden.

Eggene legges i beskyttede sprekker, under bark, inne i bygninger eller i andre skjulte hulrom. Flere hunner kan bruke samme sted, slik at felles eggleggingsplasser kan inneholde langt flere enn to egg selv om hvert enkelt kull er lite.

Det finnes ingen foreldreomsorg etter egglegging. Inkubasjonstiden er sterkt temperaturavhengig; egg fra den samme sørøstbrasilianske bestanden klekket etter 22–68 dager, med et gjennomsnitt på omtrent 56 dager. Ungene klekkes fullt mobile og begynner raskt å jakte små byttedyr på egen hånd.

Selv om H. mabouia er hjemmehørende i Afrika, er den nå blant de mest utbredte gekkoene i det tropiske Amerika og er ofte tett knyttet til menneskelig bebyggelse. Skip og varetransport har fraktet gekkoer mellom havner og bosetninger, og nye bestander har deretter spredt seg videre lokalt. I USA er arten etablert i Florida.

Introduserte bestander er ikke begrenset til bygninger. I Brasil har arten spredt seg inn i naturlige habitater i en rekke delstater. Der lokale gekkoarter bruker de samme habitatene og byttedyrene, kan konkurranse forekomme. På karibiske øyer og andre steder der arten er introdusert, er det dokumentert at den bruker mange av de samme habitatene eller byttedyrene som lokale gekkoarter, men de økologiske virkningene varierer mellom områder.

Tropisk husgekko er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er vidt utbredt i sitt naturlige utbredelsesområde i Afrika og svært tolerant overfor menneskepåvirkede habitater.

Der arten er introdusert, kan den konkurrere med lokale gekkoarter om mat og leveområder, særlig på øyer og i områder der stedegne arter bruker de samme ressursene.