Hopp til innhold

DDE ble funnet i alle 60 fuglene; rødglente hadde høyest median for de fleste miljøgiftene

Red Kite in flight in Madrid, Spain

En studie publisert i 2026 fant persistente organoklorforbindelser og polyklorerte bifenyler (PCB-er) i leverprøver fra tre ville fuglearter samlet inn i Extremadura i Spania. Persistente organiske miljøgifter brytes langsomt ned og kan derfor bli værende lenge i miljøet og hope seg opp i biologisk vev. Forskerne analyserte 20 storker (Ciconia ciconia), 20 rødglenter (Milvus milvus) og 20 gåsegribber (Gyps fulvus). Fuglene var funnet døde i naturen og sendt inn til obduksjon. Når forgiftning var mistenkt, ble leverprøver sendt videre til toksikologisk analyse.

Hovedmålet var å tilpasse og validere en QuEChERS-metode for 19 persistente organiske miljøgifter — 11 organoklorforbindelser og åtte PCB-er — i fettrikt fuglelevervev. QuEChERS er en metode for å trekke ut og rense mange forskjellige miljøgifter fra samme prøve på en relativt enkel og effektiv måte. Her tilpasset forskerne renseprosessen til levervev og identifiserte deretter forbindelsene med gasskromatografi og massespektrometri. Da metoden ble brukt på de 60 ville fuglene, ble det i gjennomsnitt påvist 11 forbindelser over metodens deteksjonsgrense i hver leverprøve. DDE, et persistent nedbrytningsprodukt av DDT, ble funnet i samtlige 60 fugler.

Rødglente hadde høyest median for de fleste stoffene

Konsentrasjonene var svært varierende og omfattet enkelte ekstremverdier. Forskerne brukte derfor medianer i artssammenligningene, fordi medianen påvirkes mindre av noen få uvanlig høye enkeltmålinger. Rødglente hadde høyest medianverdi for alle de målte forbindelsene unntatt β-HCH, som var høyest hos gåsegribb, DDD, som var høyest hos stork, og PCB28, som var høyest hos gåsegribb.

Ikke alle tilsynelatende forskjeller hadde statistisk støtte. Stork og rødglente skilte seg for DDE, DDD, PCB153, PCB138 og PCB180. Stork og gåsegribb skilte seg for α-HCH, heptaklorepoksid og PCB153. Rødglente og gåsegribb skilte seg for heptaklorepoksid, DDE, PCB118, PCB153, PCB138 og PCB180. Mønsteret var dermed avhengig av hvilket stoff som ble undersøkt, ikke én enkel rangering som gjaldt alle miljøgiftene.

Trofisk nivå forklarte ikke mønsteret alene

Selv om rødglente generelt hadde høyere forurensningsnivåer enn de to andre artene, fant forfatterne ikke et tydelig opphopningsmønster som kunne forklares av trofisk nivå alene. De peker i stedet på en kombinasjon av eksponering, stoffenes kjemiske egenskaper og artsforskjeller i fysiologi. DDE er svært stabilt og brytes langsomt ned, noe som bidrar til at stoffet blir værende i miljøet og biologisk vev. Sterkere klorerte PCB-forbindelser er også vanskeligere å omsette og skille ut og har derfor større tendens til å bli værende i vevet.

Forfatterne presenterer den tilpassede metoden både som et praktisk verktøy for miljøovervåking med ville fugler og som en måte å dokumentere vedvarende historisk forurensning. Fugler, særlig rovfugler, kan fungere som indikatorarter for miljøgifter, og prøvene fra Extremadura illustrerer hvordan arven etter historisk forurensning fortsatt kan påvises hos svært ulike ville fuglearter.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Annen forskning

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Rødglente Milvus milvus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.