Rødhodeand

Rødhodeand (Netta rufina) er en stor og særpreget eurasisk and. Voksne hanner har et rundt, oransjerødt hode, korallrødt nebb, svart bryst, brun rygg og lyse flanker. Hunner og ungfugler er langt mer dempet i fargene, med varmbrun kropp, mørkere isse og tydelig lyse kinn. Begge kjønn viser et bredt, lyst vingebånd i flukt.

Voksne fugler er omtrent 53–57 cm lange, har et vingespenn på rundt 84–88 cm og veier omkring 1,1 kg. Den lignende taffelanda (Aythya ferina) har en mer kantet hodeprofil; hannen har mørkere kastanjebrunt hode, grå rygg og mørk nebbspiss, mens hunnen mangler de tydelig kontrasterende lyse kinnene hos rødhodeand.

Rødhodeanda foretrekker grunne og næringsrike ferskvannssjøer, laguner, våtmarker og reservoarer med mye undervannsvegetasjon og kantvegetasjon. Hekkeområdene kombinerer gjerne åpent vann med sivbelter eller annen tett vegetasjon langs bredden, mens vinterflokker også kan bruke større innsjøer og kunstige vann.

Kostholdet er hovedsakelig plantebasert og omfatter blader, stengler, røtter, frø og alger, supplert med virvelløse vanndyr og andre smådyr. Undervannsplanter og kransalger kan være særlig viktige der de danner store bestander under vann.

Selv om rødhodeanda regnes blant dykkendene, bruker den et fleksibelt sett av næringsteknikker. På grunt vann dypper den hode og nebb under overflaten, står med bakenden i været eller strekker halsen ned for å nå undervannsvegetasjon uten å dykke helt. Når maten ligger dypere, går fuglene over til fullstendige dykk og bruker føttene til framdrift mens plantemateriale hentes opp.

En studie publisert i 2020 av overvintrende rødhodeender i Vest-Bengal viste at vanndybden hadde stor betydning for hvilken teknikk fuglene valgte. Nebbdypping og beiting ved å tippe kroppen framover med hodet under vann dominerte på grunt vann, mens dykking ble viktigere med økende dybde. Hannene dykket oftere og var lenger under vann enn hunnene i studien, noe som viser at arten kan tilpasse både metode og innsats til lokale forhold.

Arten er delvis trekkfugl. Fugler som hekker i Vest- og Sentral-Europa kan foreta forholdsvis korte sesongbevegelser, mens bestander fra kaldere kontinentale og sentralasiatiske områder trekker langt til isfrie vinterområder rundt Middelhavet, Svartehavet og Kaspihavet, Midtøsten og Sør-Asia.

En genetisk studie publisert i 2004 viste at de vesteuropeiske og sentralasiatiske fuglene ikke tilhører én fritt blandende bestand. Hunnene sprer seg svært lite mellom regionene, mens hannene beveger seg mer. De vesteuropeiske fuglene utgjør derfor en forholdsvis tydelig egen bestand, og små bestander i Vest-Europa kan få begrenset tilførsel av innvandrere fra de langt større asiatiske bestandene.

Hannene forlater gjerne hekkeområdene tidligere enn hunnene og samler seg i tradisjonelle fjærfellingsområder, der de midlertidig mister flygeevnen mens vingefjærene skiftes.

Rødhodeender danner vanligvis par for hekkesesongen, og pardannelsen starter allerede vinterstid eller under tilbakekomsten til hekkeområdene om våren. Hunnen velger reirplass og bygger reiret, vanligvis godt skjult i tett vegetasjon nær vannet og foret med plantemateriale og dun. Et kull består ofte av rundt 8–12 egg, som hunnen ruger alene i omtrent 26–28 dager.

Hunner kan også legge egg i reirene til andre rødhodeender. Når flere hunner bruker samme reir, kan kullene bli uvanlig store; reir med opptil 39 egg fra flere hunner er dokumentert.

Andungene er reirflyktere og forlater reiret kort tid etter klekking. De finner maten selv, men holder seg under hunnens beskyttelse og blir flygedyktige etter omtrent sju til åtte uker.

Storbritannia har en liten naturalisert hekkebestand, særlig knyttet til Cotswold Water Park, i tillegg til enkelte fugler som trolig kommer naturlig fra det europeiske fastlandet. Opprinnelsen til en rødhodeand observert i Storbritannia kan derfor være vanskelig å fastslå sikkert.

Rødhodeand er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og ble også vurdert som livskraftig i Europas rødliste for fugler fra 2021. Den europeiske vurderingen anslo omtrent 34 600–51 600 hekkende par og 165 000–708 000 overvintrende individer, men utviklingen varierer betydelig mellom land.

Drenering av våtmarker, forringelse av grunne vegetasjonsrike innsjøer, forstyrrelser, forurensning og jakt kan påvirke lokale bestander. I Vest-Europa er hekkebestandene forholdsvis små og skiller seg genetisk fra de sentralasiatiske fuglene.