Lappfiskand

Lappfiskand (Mergellus albellus) er en liten dykkand som hekker i den nordlige barskogsonen i Eurasia. Voksne fugler er omtrent 38–44 cm lange, har et vingespenn på rundt 56–69 cm og veier omkring 500–950 g. Hannen i hekkedrakt er umiskjennelig, nesten helt hvit med skarpe svarte tegninger rundt øyet, på ryggen og vingene. Hunner og ungfugler er gråere og har kastanjebrunt hode og hvit strupe.

Det smale og svakt krokete nebbet er tilpasset fangst av glatt bytte i vannet. Lappfiskanda er mindre og mer kompakt enn siland (Mergus serrator) og laksand (Mergus merganser), med rundere hode og kortere nebb. Arten er den eneste nålevende representanten for slekten Mergellus. Sjeldne hybrider mellom lappfiskand og kvinand (Bucephala clangula) er dokumentert.

I hekketiden foretrekker lappfiskanda små innsjøer, tjern og stilleflytende elver i barskog, særlig der eldre trær gir tilgang på hulrom nær vannet. Rolige bredder, undervannsvegetasjon og grunne områder er viktige for hunner med unger.

Utenom hekkesesongen bruker arten et bredere spekter av åpne vannområder, blant annet store innsjøer, magasiner, brede elver, elvemunninger og skjermede kystbukter. Isforholdene avgjør i stor grad hvilke områder som er tilgjengelige om vinteren, og utbredelsen kan derfor flytte seg mye mellom kalde og milde år.

Småfisk dominerer mye av vinterkosten, mens vanninsekter, insektlarver, krepsdyr og andre virvelløse dyr blir viktigere om sommeren og hos unge fugler. Også amfibier og noe plantemateriale kan inngå i kosten. En vinterstudie fra IJsselmeer i Nederland publisert i 1979 viste at lappfiskendene konsentrerte seg sterkt om små fisk, særlig krøkle, og at de fleste fiskene som ble tatt bare var omkring 5–6 cm lange.

Lappfiskanda er en aktiv visuell jeger som forfølger bytte under vann med beina som framdrift. På rike vinterlokaliteter jager den gjerne små pelagiske fisk i grunne, hovedsakelig horisontale dykk framfor å dykke dypt mot bunnen. Observasjoner fra IJsselmeer publisert i 1980 viste typiske forfølgelsesdykk på omtrent 15 sekunder, med jaktbolker på rundt tre dykk i minuttet før fuglene tok pause for å hvile og stelle fjærene.

Jakten kan bli svært synkronisert i flokker. I det samme materialet forsvant fugler som lå nær hverandre ofte under overflaten samtidig, og i én tett flokk på omkring 1 200 lappfiskender var 97 % av fuglene under vann samtidig i flere sekunder. Slik felles dykking betyr ikke nødvendigvis at fuglene bevisst driver fisken sammen, men gjør det mulig for en stor flokk å utnytte den samme konsentrerte fiskestimen samtidig og kan også trekke andre fiskespisende fugler til området.

Lappfiskanda er hovedsakelig dagaktiv. Utenom hekkesesongen opptrer den ofte i små flokker og kan samle seg i langt større antall på særlig gode vinterlokaliteter. I hekketiden er arten sterkere knyttet til par, mens hunnen leder ungene til næringsområder i vann kort tid etter klekking.

De fleste lappfiskender er trekkfugler. Fugler som hekker i Nord-Skandinavia og Russland beveger seg sørover og vestover når vannene begynner å fryse og overvintrer hovedsakelig i tempererte deler av Europa og i deler av Sør- og Øst-Asia. Om våren vender de nordover etter hvert som isen forsvinner.

En studie publisert i 2015, basert på tellinger fra 6 883 våtmarker i 16 europeiske land, viste at lappfiskanda flyttet vinterutbredelsen nordøstover mellom 1990 og 2011 i takt med mildere vintre. Bestandsutviklingen var mer positiv i vernede våtmarker enn utenfor dem. Det viser at slike områder kan få særlig stor betydning når artens vinterutbredelse forskyves.

Lappfiskanda hekker vanligvis i hulrom i eldre trær og bruker gjerne gamle hakkespetthull, men tar også villig i bruk reirkasser. Hunnen legger vanligvis sju til ni egg, men fem til elleve er kjent. Hun ruger alene i omtrent 26–28 dager. Ungene klekkes godt utviklet og dekket av dun og kan forlate reiret svært raskt. De hopper ned fra hulrommet og følger hunnen til vannet, der de finner mye av maten selv samtidig som hun beskytter dem. De blir flygedyktige etter omtrent 70 dager.

Den norske hekkebestanden viser hvor fleksibel arten kan være. En studie publisert i 2015 dokumenterte minst 15 par i Vikna på Trøndelagskysten, i et miljø som er svært forskjellig fra barskogen arten vanligvis forbindes med. De fleste så ut til å hekke på bakken i stedet for i trehull. Dette viser at arten kan endre både reirplass og habitat når den etablerer seg i nye områder.

Globalt er lappfiskand klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden er anslått til omtrent 80–140 individer. Bestanden er svært liten, men muligheten for innvandring fra de langt større bestandene i Sverige og Finland reduserer risikoen noe.

I Norge kan reirpredasjon fra blant annet mår og mink, predasjon på unger fra gjedde, mangel på egnede reirhull, forstyrrelser ved hekkeplassene, forurensning og drukning i fiskegarn påvirke bestanden negativt. Det svært lave antallet hekkefugler gjør dessuten bestanden sårbar for tilfeldige dårlige år.

Våtmarksforringelse og tap av gamle hultrær kan påvirke både naturlige hekkeplasser og næringsområder. Samtidig viser Vikna-bestanden at lappfiskanda lokalt kan hekke på bakken og dermed ikke alltid er like avhengig av trehull.

Lappfiskanda er avhengig av stille småvann og elver med gode næringsområder og, i det meste av hekkeområdet, tilgang på gamle hultrær eller andre egnede reirplasser. Reirkasser kan erstatte manglende naturlige hulrom enkelte steder, mens den særegne Vikna-bestanden viser at bakken også kan brukes lokalt.

På trekk- og vinterområdene er gode, isfrie våtmarker viktige. Europeiske data viser at bestanden har utviklet seg mer positivt i vernede våtmarker enn utenfor dem samtidig som vinterutbredelsen har flyttet seg nordøstover.