Hvitkinngås

Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en middels stor gås som hører hjemme i deler av Nord-Europa og Arktis. Den måler typisk mellom 55 til 70 cm i lengde og veier omkring 1,2 til 2,2 kg. Den har et svart hode og nakke, og et distinkt hvitt ansikt. Kroppsfjærene er hovedsakelig grå, med en mørkere overside enn underside. Denne arten viser lite variasjon i fjærdrakten gjennom året. Den er i nær slekt med ringgås (Branta bernicla), som har et helt svart hode og nakke og en generelt mørkere fjærdrakt. Den kan også forveksles med den større kanadagåsa (Branta canadensis), en fremmedart fra Nord-Amerika, som har kun hvite kinn (i motsetning til hele ansiktet) og en brunere fjærdrakt.

Hvitkinngjess livnærer seg hovedsakelig på gress, røtter og blader. De blir ofte funnet beitende i kystnære våtmarker, elvemunninger og jordbruksområder, hvor de effektivt spiser gress med sine sterke nebb. Arten hekker hovedsakelig på arktisk tundra og overvintrer langs kystområder. Dette er habitater der arten finner det den trenger av mat, samt tilstrekkelig med beskyttelse. I Norge har arten gradvis etablert seg som en hekkefugl på Sør- og Østlandet, som viser at arten også kan tilpasse seg til å hekke i mer temperert klima.

De fleste hvitkinngjess hekker på de arktiske øyene i Nord-Atlanteren, blant annet Svalbard, mens noen hekker i områder på fastlandet i Nord-Europa. De trekker til overvintringsområder i De britiske øyer, langs kysten av Baltikum og langs kystlinjene på sørsiden av Nordsjøen. De fleste norske fugler trekker ut av landet, og flere trekker til Nederland om vinteren. Trekk for hvitkinngås forekommer gjerne når de kan dra god nytte av optimale værforhold, og skjer ofte i store, velkoordinerte flokker som gir økt sikkerhet og forbedret navigasjon.

Hekkesesongen for hvitkinngås begynner ofte rundt mai, samtidig som parene returnerer til sine nordlige hekkeområder. De foretrekker ofte å bygge reir på høye, steinete klipper vekk fra rovdyr. Hunnen legger 3 til 5 egg, som hun ruger på i omtrent 24 til 25 dager. Ungene er godt utviklet ved klekking og kan spise selv og gå etter kort tid. De blir flyvedyktige rundt 40 til 45 dager etter klekking. De høyt plasserte hekkeplassene gir god sikkerhet, og vil kunne hjelpe ungene med å utvikle seg til de er klare for sitt første trekk.

Hvitkinngås er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste, takket være stabile og til og med økende populasjonsstørrelser. Denne statusen skyldes i stor grad lovpålagt beskyttelse i hekke- og overvintringsområder, i tillegg til en sterk reduksjon i jakt. Innsatsen med å beskytte denne arten har vært en suksesshistorie, da den tidligere var sterkt redusert i antall.