Det er nesten to år siden jeg kom tilbake fra min fantastiske tur til India, og her kommer endelig fortellingen om hvordan det gikk! Hvorfor i all verden har det tatt så lang tid, spør du? Vel, det var meningen at jeg skulle skrive den kort tid etter at jeg kom tilbake, men så skjedde det ting… For det første tok jeg rundt 30 000 bilder på denne turen (der hørte du riktig!), og som den perfeksjonisten jeg er, brukte jeg rundt fire måneder på å gå gjennom alle bildene, samt redigere de jeg ville beholde (som var flere enn jeg sannsynligvis trengte). Jeg kunne ikke skrive et innlegg om turen min før jeg var ferdig med alle bildene. Men også det er jo nå mer enn ett år siden, så hvorfor tok det enda lenger tid?

For å gjøre en lang historie kort, bestemte jeg meg (av en eller annen grunn) for at jeg ikke kunne skrive et innlegg om reisen min til India før jeg hadde fått resten av nettstedet oppdatert med innhold fra tidligere reiser og fotografiturer. Og det var snakk om mye (jeg mener MYE) innhold. Ved siden av fulltidsjobben min som lærer, har alt dette bare dratt ut i tid, helt frem til nå. Endelig er nettsiden min oppdatert, og jeg er klar til å fortelle dere om min utrolige reise til India!

Turoperatøren – Chinkara Journeys

Før jeg går nærmere inn på detaljene om reisen min, vil jeg gjerne si noen ord om turoperatøren for dette eventyret. Jeg gjorde mye research før jeg bestemte meg for akkurat denne turen. Det måtte være den rette kombinasjonen av parker, og de måtte ha et rykte på seg for å tilby gode tigerobservasjoner (å se en vill tiger hadde vært drømmen min siden tidlig barndom). Turen måtte være innenfor min prisklasse (ikke for dyr), og inkludere det perfekte antall dager (omtrent to uker) for å maksimere sjansene mine for å se en tiger. Jeg fant til slutt min perfekte match på Responsible Travel (dette er nøyaktig den turen jeg dro på). Etter noen få e-poster med Saurabh, som driver denne turen gjennom selskapet sitt; Chinkara Journeys, var alt det viktige krysset av på sjekklisten, og jeg bestilte en plass på turen hans.

Vi var så heldige å ha Saurabh som reiseleder og guide under hele oppholdet (jeg tror han har andre guider som gjør disse turene for ham innimellom). Han er meget profesjonell, ekstremt kunnskapsrik, har en god sans for humor, og, heldgivis for meg, er han en svært kompetent fotograf og en ihugga fuglekikker. Han ga meg mange tips om fotografering under hele reisen (dette var min første seriøse tur med utstyret mitt), og han fikk stoppet bilen hver gang han hørte eller så en ny fugl eller et nytt dyr vi ikke hadde sett før. Jeg som prøver å ta gode bilder av så mange arter (hovedsakelig pattedyr, fugler og reptiler) som mulig når jeg er ute og reiser, hadde truffet blink!  

Ikke bare var han den perfekte guiden, men hans valg av overnattingssteder var også helt i toppklasse! Det var lagt opp på en veldig smart måte, da vi følte at hvert overnattingssted var et steg opp fra det forrige, selv om alle var svært gode. Og maten! Maten var fantastisk! Jeg har alltid likt indisk mat, men ingenting slår indisk mat tilberedt med lokale råvarer i India. Det i seg selv er nesten verdt en ny tur!

For alle som skal reise til India, må du sjekke ut nettsiden hans, for han har mange forskjellige turer, både kulturelle og for dyreliv. Jeg kan ikke anbefale ham og selskapet hans nok! Og hvis det er tigre du er ute etter, er han nærmest en garanti for at du får se en (selv om han aldri ville sagt det).

La meg nå endelig fortelle deg om mitt livs (hittil) mest fantastiske reiseopplevelse!

Bandhavgarh

Jeg landet i New Delhi 31. mars, og tilbrakte to netter på et hotell i nærheten av flyplassen før jeg fløy videre til Jabalpur 2. april. Der ventet en sjåfør på meg og to andre som også skulle bli med på denne reisen. Det var et ektepar fra Sør-England, Andrew og Anna. Andrew var tilfeldigvis også en ihugga fuglekikker, noe som betydde at jeg ikke var den eneste som ville stoppe for å se på alle fuglene. Dette var gode nyheter! Etter noen timers kjøring og litt tid til å bli kjent med hverandre, ankom vi overnattingsstedet vårt, TigerGarh Wildlife Resort, på ettermiddagen. Her møtte vi vår siste ledsager, Tracey fra Australia, og selvfølgelig Saurabh.

Etter at vi hadde funnet oss til rette, spist middag og fått litt viktig informasjon, tok Saurabh med Andrew, Anna og meg ut på en kort fugletur like utenfor TigerGarh. Dette skulle bli et tegn på hva som ventet oss videre på reisen. På svært kort tid, og uten å ha gått veldig langt, hadde jeg klart å fotografere hele 28 arter! Ikke alle bilder ble like bra, men det var i det minste noen gode (som et av shikragjøken, som skulle vise seg å bli en art vi kom til å kjenne igjen ganske godt på lyden i løpet av av oppholdet). For å toppe det hele kom det et par gullsjakaler forbi da vi gikk tilbake igjen.

Vi var tidlig oppe morgenen etter, spente på vår første safaritur i Bandhavgarh nasjonalpark. Jeg husker at jeg følte meg litt nervøs. Hva om jeg ikke fikk se en tiger på denne turen? Før jeg fløy til India, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle kose meg uansett, for jeg visste at jeg garantert kom til å se og fotografere mange nye arter, uavhengig om jeg så en tiger eller ikke. Da jeg endelig var fremme, kom likevel tankene «hva om?» snikende. Jeg vet altfor godt hvor mye flaks spiller inn når det gjelder observasjoner av rovdyr, etter å ha tilbrakt mye tid i den afrikanske villmarken (vi snakker flere måneder her) på jakt etter leoparder som jeg aldri fikk se. Hvis denne type dyr ikke vil at du skal se dem, så vil du ikke se dem.  

Som du sikkert allerede vet, så var hellet på min side denne gangen, og jeg fikk se tigre på denne turen, men det som virkelig overrasket meg, var hvor raskt det skjedde! Vi hadde faktisk ikke kjørt langt i det hele tatt da vi kom over vår aller første tiger. Det var en hanntiger som lå flatt i høyt gress bak noen trær. For å være ærlig vet jeg fortsatt ikke om jeg faktisk så ham gjennom all vegetasjonen, eller om jeg bare lot som om jeg så ham, men han var i hvert fall der (andre som var der hadde sett ham). Det var fint å ha funnet en tiger så raskt, men det var ikke akkurat den observasjonen jeg hadde håpet på. Sjåføren og guiden vår for dagen bestemte seg for å lete etter andre (og forhåpentligvis mer synlige) tigre andre steder.  

Litt lenger inn i nasjonalparken kom vi over noen safarikjøretøy som beveget seg sakte mot oss, som om de kjørte foran noe som fulgte etter dem. Så svingte vi rundt et hjørne og sto plutselig ansikt til ansikt med en hunntiger som kom gående nedover veien! Jeg husker at jeg mistet pusten i det øyeblikket. Jeg begynte å skjelve mens jeg forsøkte å få kameraet opp og klar til å ta noen bilder. Heldigvis klarte jeg å knipse noen bilder av tigeren mens hun så rett på oss. Det var et utrolig øyeblikk, og et øyeblikk jeg hadde drømt om så lenge jeg kan huske (nevnte jeg at mitt første skrevne ord som barn var «tiger»? Så mye betydde dette dyret for meg!). Sjåføren vår begynte å rygge tilbake for å gi henne plass mens hun fortsatte å gå mot oss. Så stoppet han plutselig og parkerte bilen. Den vakre, store katten gikk inn i gresset ved siden av veien og gikk rett forbi oss, bare noen få meter unna. Jeg tok så mange bilder jeg kunne, da jeg kanskje aldri skulle få oppleve et slikt øyeblikk igjen.

Da hun forsvant inn i gresset, snudde sjåføren vår bilen og kjørte ned mot et vannhull. Han parkerte ved siden av vannhullet og sa «hun kommer hit». Og så ventet vi på et perfekt punkt med god utsikt. Akkurat som han hadde sagt, kom hun til slutt ut av gresset. Hun vandret langs en åskam før hun satte kursen ned mot vannet. Hun så seg rundt, før hun forsvant inn i veldig høyt gress og ble borte. Denne gangen for godt. Jeg var helt skjelven etterpå! Jeg kunne se at både Tracey og jeg (det var bare oss to i bilen) var helt satt ut av det som nettopp hadde skjedd, og fulle av følelser. En del av meg hadde lyst til å gråte av ren og skjær glede, men dette hadde vært en eksplosiv opplevelse, og jeg var mer i sjokktilstand enn noe annet. Det tok litt tid før jeg klarte å lande og komme til hektene igjen. For en utrolig start på denne reisen!

Etter denne utrolige opplevelsen kunne jeg slappe av, vel vitende om at jeg allerede hadde fått det jeg kom for. Fra da av skulle jeg bare nyte alt som kom vår vei og prøve å fotografere så mange arter som mulig. Etter en frokostpause fant vi den aller første tigerhannen fra morgenen på nytt. Denne gangen hadde han slått seg ned under litt vegetasjon på den andre siden av en lysning mens han kikket på noen kyr ute på beitet. Han var ganske langt unna og fortsatt vanskelig å få øye på, men denne gangen klarte jeg i det minste å se ham tydelig. Vi lot ham være der og lette etter andre dyr. Jeg fikk tatt noen brukbare bilder av hulmanlangurer og rhesusaper, og når det gjaldt fugler, fikk jeg fine bilder av en beryllbieter og en indiaugle.

På ettermiddagen dro vi ut på dagens andre safari, og jeg var klar for å oppleve mer av det indiske dyrelivet! Denne gangen kjørte vi inn i en annen del av Bandhavgarh. Det var tydelig at sjåføren visste om en tigerobservasjon, for vi kjørte ganske fort gjennom de åpne skogsområdene i dette området. Jeg fikk ham til å stoppe for å se på noen fugler underveis, men han hadde ikke lyst til å stå stille lenge. Da et villsvin bestemte seg for å krysse veien, hadde han ikke noe annet valg enn å stoppe, noe som ga meg muligheten til å få noen gode bilder.

Etter en liten stund kom vi til et område med mange parkerte biler. Vi hadde nådd målet vårt! Gjemt bak mye vegetasjon var det en hunntiger og hennes to unger. De var vanskelige å se tydelig, og det var mange biler til stede som sperret utsikten. Som han hadde gjort med hunntigeren tidligere på dagen, bestemte sjåføren vår seg igjen for å parkere bilen ved siden av et vannhull litt lenger opp i veien, selv om disse tigrene ikke beveget seg. Vi ble sittende der mens vi så et villsvin og en aksishjort komme ned for å drikke. En stund så det ikke ut til å skje noe. Så, plutselig, dukket de to tigerungene opp fra skogen! Først gikk de ned for å drikke, men så bestemte de seg for å leke litt ved vannhullet. Moren holdt seg for det meste ute av syne et sted i vegetasjonen. Det var enda en utrolig observasjon, og fordi sjåføren vår hadde forutsett dette, var vi parkert nærmest vannhullet. Etter hvert som flere biler dukket opp, var det ganske klart at vi hadde den beste utsikten! En stor takk til sjåføren vår som gjorde dette for oss allerede første dagen! Først hunntigeren om morgenen, og nå disse ungene på ettermiddagen! Tracey og jeg, som fortsatt delte bil, kunne nesten ikke tro hvilken første dag vi hadde hatt! Her er en video jeg tok av ungene ved vannhullet:

Vi forlot ungene og moren etter en stund, for så å komme tilbake en times tid senere. Ungene og moren var borte nå, men vi hadde hørt at en stor hanntiger var på farten. Så vi stod stille og ventet ved vannhullet igjen. Det tok ikke lang tid før han også dukket opp fra skogen. Han gikk ned til vannet og drakk litt, før han senket seg ned i vannet. Det var en dag som bare fortsatte å gi! Vi ble hos ham en stund, helt til det var på tide å forlate parken. På vei ut kom vi over en gullsjakal på veien og en brunfiskeugle. Solen var i ferd med å gå ned, men jeg fikk tatt noen bilder av uglen som jeg er ganske fornøyd med!  

Etter en utrolig første dag hadde vi en ny safari allerede neste morgen. Denne gangen dro vi inn i en annen del av parken. Vi gikk inn gjennom den gamle Tala-porten og befant oss i det spektakulære landskapet rundt Bandhavgarh Fort. På grunn av de fantastiske observasjonene dagen før brukte vi nå mer tid på å fotografere andre arter, som aksishjort, sambarhjort og den enorme gauren (verdens største ville storfe). Men så snart sjåføren vår fikk så mye som et lite hint om en mulig tigerobservasjon, dro vi av gårde! I løpet av den andre morgenturen fikk vi se ytterligere to tigre! Observasjonene var ikke like gode som dagen før, og jeg fikk ikke tatt noen gode bilder, men enhver tigerobservasjon er fantastisk! På kveldsturen dro vi tilbake til vannhullet der vi så ungene og hannen kvelden før, og denne gangen var det en annen hanntiger til stede (vi ble fortalt at han var annerledes enn hannen fra dagen før – og at de to sannsynligvis konkurrerte om territorium). Til sammen så vi 9 individuelle tigre i løpet av de to første dagene! Helt utrolig!

Under kjøreturene den andre dagen fikk vi også fokusert mer på fuglene. Og det var én fugl vi så over alt: den vakre indiapåfuglen. Det var hekkesesong, og hannene viste frem halefjærene sine for å tiltrekke seg hunnene. Det var litt av et skue, og det var en utrolig bonus at dette skjedde samtidig som jeg var her for å lete etter tigre. Noen andre høydepunkter fra den andre dagen var bankivahane (stamfaren til dagens tamhøns), orientsnokørn, orientsporegjøk, småadjutant, ullhalsstork, orientdvergskarv, indianattravn, landsbyugle og en enda en brunfiskeugle.  

Om kvelden, mens mørket i den indiske jungelen omsluket TigerGarh for aller siste gang, satt vi sammen på takterrassen og snakket om de to fantastiske dagene våre i Bandhavgarh. Plutselig dukket Saurabh opp i trappen og sa «Det er en leopard et sted i nærheten!» Han hadde hørt den brøle. Vi skyndte oss alle sammen inn i et av safarikjøretøyene som sto parkert utenfor, og med søkelys på satte vi kursen oppover veien for å ta en titt. Det tok ikke lang tid før en av søkelysene fanget to øyne som lyste tilbake mot oss. Det var leoparden! Den gikk i skogen, parallelt med veien, og vi prøvde å følge etter så godt vi kunne, mens vi holdt lommelykten på den. Jeg prøvde å ta bilder, men det var ikke lett, men jeg fikk i hvert fall bevis! For en måte å avslutte oppholdet vårt i Bandhavgarh på!

Kanha

Etter litt obligatorisk fuglekikking rundt TigerGarh om morgenen (for meg selv), forlot vi snart Bandhavgarh og satte kursen mot vårt neste reisemål, Kanha nasjonalpark. Etter noen timers kjøretur sørover nådde vi til slutt Shergarh Tented Camp, som skulle være overnattingsstedet vårt de neste fem dagene (fire netter). Og for et sted det var! Naturen her var rett og slett fantastisk! Midt på campens område lå det en stor, naturlig dam med massevis av frodige trær og vegetasjon rundt. Det var som et lite jungeleventyr. Klikk på lenken over for å se hvor vakkert dette stedet er. Vi fikk hvert vårt romslige luksustelt, og siden jeg var den som var mest opptatt av fotografering på denne turen, hadde Saurabh sørget for at jeg fikk teltet med best utsikt over dammen. For en fyr!

Mange som kjenner meg vet at jeg er håpløs på å fotografere alt annet enn dyr (ikke at jeg er dårlig til det, jeg gjør det bare aldri), så jeg tok ikke bilder av selve området, men jeg gikk mange turer i og rundt leiren for å finne og fotografere fugler når vi hadde ledig tid. På denne måten fikk jeg mange arter, og noen av høydepunktene var buskfluesnapper, orientpirol, smedskjeggfugl, isfugl og svartnakkemonark. En familiegruppe med hulmanlangurer gikk også gjennom leiren innimellom, noe som ga muligheter for noen fine bilder.

Ikke bare var Shergarh en vakker oase, men menneskene som jobbet der, var også utrolig hyggelige og vennlige. Vi ble tatt godt vare på av Catherene, Rajan og hans datter Aaisa. De delte ofte historier, spurte oss om oss selv og viste genuin interesse og glede over det vi fikk se på safariturene våre i Kanha. På kvelden samme dag som vi ankom, tok Catherene oss med på en improvisert spasertur inn i buffersonen til nasjonalparken for å se etter fugler og annet dyreliv. Jeg fikk tatt enda flere bilder av nye arter, som småmønjefugl, storlarveeter og plommehodeparakitt. Det begynte å bli mørkt da vi gikk tilbake til campen, noe som gjorde det hele litt mer spennende (og nesten skummelt), ettersom vi ble fortalt at tigre beveget seg gjennom dette området.  

Morgenen etter var det endelig tid for vår første safari i Kanha nasjonalpark. Naturen her var markant annerledes enn i Bandhavgarh, som for det meste hadde vært brun og tørr åpen skog (det var tross alt tørketid). Kanha føltes mye frodigere på grunn av de eviggrønne Sal-skogene, og jeg følte at dette stedet var det nærmeste jeg kom hvordan jeg forestilte meg at Jungelboken ville se ut i virkeligheten (selv om den historien visstnok er basert på landskapet i Pench – som var vårt neste reisemål). Mellom de store skogsområdene lå det åpne gressletter og våtmarksområder, noe som ga stor variasjon i landskapet under kjøreturene våre.  

Etter at vi hadde sett så mange tigre i Bandhavgarh, kunne vi nå bruke mer tid på å fokusere på andre dyr. Jeg gledet meg til å se og fotografere den sterkt utrydningstruede barasinghaen, også kjent som myrhjort, som nesten ikke finnes noe annet sted i verden. Og akkurat som tigeren i Bandhavgarh, var barasinghaen blant de første artene vi så inne i parken! Vi så ikke så mange av dem, bare noen få på hver kjøretur, og jeg fikk aldri tatt det perfekte bildet, men jeg fikk i hvert fall tatt et par fine bilder.

Den første morgensafarien i Kanha var også den første safarien der vi var alle sammen i samme kjøretøy (fordi disse jeepene var større enn de i Bandhavgarh). Siden Saurabh nå befant seg i en bil med en liten gjeng fuglekikkere (bortsett fra stakkars Tracey, som måtte finne seg i å sitte sammen med resten av oss), tok han på seg oppgaven med å skaffe oss så mange arter som mulig (og prøvde alltid å få oss i best mulig posisjon for å ta gode bilder). Og som han leverte! Det var den mest utrolige fugleopplevelsen i mitt liv (så langt), og da kjøreturen var over, hadde vi registrert rundt 70 arter (eller kanskje til og med 80?). Vi hadde et nøyaktig antall, men jeg husker ikke det lenger (en åpenbar ulempe med å vente for lenge med å skrive om reisen). En ting jeg vet med sikkerhet, er at jeg fikk tatt bilder av 49 forskjellige fuglearter den morgenen (og 60 arter for hele dagen hvis man regner med de artene jeg fotograferte om kvelden også – noe som gjør det til en rekord for meg)! Noen av disse artene var virkelige godbiter, som for eksempel skogerle (dessverre fikk jeg ikke noe godt bilde av den), hinduhornfugl, maurspett, sirkirmalkoha og den ekstremt sjeldne brunbazaen (som ingen hadde sett i Kanha før!). Andre arter som er verdt å merke seg, er (når det gjelder bilder): Indiapåfugl, hyrdestær, arieshama, rødvorteibis, bengaltriel, rødhodegribb, shikrahauk og gåsegribb.

Selv om vår første dag i Kanha handlet om fugler, fikk vi også se vår første tiger på kveldsturen. Den lå ganske langt unna, nede i gresset, og var nærmest umulig å fotografere. Likevel var det nok en tiger til vår stadig voksende liste over tigerobservasjoner!   

På vår andre morgensafari i Kanha kjørte vi mye lenger inn i parken, og endte opp i et enormt område med gressletter. Det føltes nesten som om vi var kommet inn i en helt annen park. Her var det ikke like mange tigre å se, men det var mye dyreliv, og spesielt store flokker med gaur var godt synlige. Saurabh fikk oss til å fokusere på å finne ulike fuglearter på gresslettene, noe som var mer enn greit for meg, og vi var også på utkikk etter et dyr som jeg virkelig hadde håpet å få se på denne turen, den vakre hjorteantilopen, en antilope med praktfulle, skruelignende horn. Da vi kom inn på gresslettene, så vi en flokk hjorteantiloper i det fjerne, men de var for langt unna. Etter å ha brukt litt tid på å observere fugler, og fått med oss arter som guløyesanger, orientpiplerke, brunvarsler, bengalspett og orientsnokørn, kom vi tilfeldigvis over en ny flokk med hjorteantiloper, og denne gangen var de nær nok til å bli fotografert! Jeg fikk tatt et bilde av en vakker hann (hunnene er brune og mangler horn), og enda en art ble krysset av på listen min!

Vi kom også over andre interessante arter denne morgenen, blant annet en annen art jeg hadde håpet å få gode bilder av, indiamuntjaken. Dette er en liten hjorteart, der hannen har et lite gevir og et par skarpe hjørnetenner. For meg lignet den veldig på rødduiker, som jeg så mye av i Sør-Afrika, men de to er ikke nært beslektet og tilhører forskjellige familier (muntjaken tilhører hjortefamilien, og duikeren tilhører kvegfamilien). De utnytter sannsynligvis svært like økologiske nisjer, og likhetene er sannsynligvis en konsekvens av konvergent evolusjon. Bare noen typiske betraktninger fra en biologilærer!

Jeg må også nevne en annen art som var svært fremtredende i Kanha, nemlig gullsjakalen. I løpet av dagene vi var her, så vi minst syv forskjellige sjakaler, og mange av dem ganske nærme bilen. For meg som elsker rovpattedyr mer enn noen andre typer dyr, var dette veldig kult! De ser ut som miniulver og er ganske karismatiske. De er på mange måter den eurasiske varianten av den amerikanske prærieulven.  

Her er noen av pattedyrene vi fikk se på vår andre dag i Kanha, med gullsjakal, hjortenatilope og indiamuntjak på de tre øverste plassene, og gaur, aksishjort og indiapalmeekorn på de nederste:

Og her er noen av fuglene (klikk på dem for å se artsnavn):

Kveldssafarien på vår andre dag i Kanha endte opp med å bli svært annerledes enn noen annen kjøretur vi hadde i India, da klimaendringene skulle vises seg gjeldende også for denne delen av verden. Ifølge vertene våre er det vanligvis varmt og tørt på denne delen av året, med minimalt nedbør. Dette skulle ikke stemme denne ettermiddagen. Da vi kom inn i Kanha for vår kveldssafari, ble vi plutselig rammet av kraftig regn og et intenst tordenvær. Et tegn på klimaendringer, ifølge lokalbefolkningen. Men i stedet for å snu og kjøre ut, fortsatte vi videre (vi fikk med oss tepper for å beskytte oss i det åpne kjøretøyet). Det var en merkelig og trykkende stemning, og det var uhyggelig stille mellom regn- og tordenbygene.  

Etter litt kjøring kom vi til et område med tett skog. Det var flere andre safarikjøretøy i området, og alle kjørte i forskjellige retninger, som om de lette etter noe, men ikke visste hvor de skulle begynne. Det var visstnok en hanntiger i nærheten, og alle prøvde å finne ut hvor han var. Vi sluttet oss til letingen, og gikk fra det ene området til det neste, mens vi stoppet og lyttet på hvert sted. Plutselig hørte vi brøling fra dypt inne i skogen. Tigeren hadde begynt å røre på seg, og han hørtes sint ut. En annen hanntiger befant seg visstnok et sted i nærheten sammen med en hunntiger. De paret seg, og denne hannen var ikke fornøyd. Med hamringen av regn, torden i det fjerne og brølingen fra en sint tiger var stemningen anspent og dramatisk.

Vi kjørte bilen sakte fremover og parkerte nær en sti som gikk inn i skogen. Mange av de andre kjøretøyene gjorde det samme. Et øyeblikk var det helt stille, bortsett fra et og annet tordenskrall, og ingen sa et ord. Så begynte brølingen på ny. Først svakt, men hvert brøl ble nå høyere enn det forrige. Tigeren var på vandring, og han var på vei rett mot oss. Plutselig hørte vi skriket fra en mann bak oss, og vi snudde oss raskt rundt i den tro at tigeren hadde gått til angrep på en person. En turist hadde mistet balansen og falt ut av en safaribil. Guiden hans fikk ham raskt inn igjen. Bare noen øyeblikk senere dukket en massiv hanntiger opp fra skogen foran oss. Han så nonchalant bort på oss mens han krysset veien, og forsvant like raskt som han hadde dukket opp. For en utrolig opplevelse, og en jeg aldri kommer til å glemme. Atmosfæren, spenningen og det korte øyeblikket med jungelens konge. Og… Jeg klarte å få ham på kamera!

Neste morgen var solen tilbake igjen for vår siste safari i Kanha. Ettersom vi hadde sett og opplevd så mye allerede, både når det gjaldt tigre og annet dyreliv, begynte vi kjøreturen med fokus på å finne sjeldne arter som leppebjørn og dhole (også kjent som asiatisk villhund). Begge disse artene er topprovdyr og konkurrerer med tigeren om byttedyr, men de er mer unnvikende og vanskeligere å få øye på (tigeren trenger ikke å gjemme seg, siden den er helt øverst i næringskjeden). Både leppebjørn og dhole var arter jeg virkelig ønsket å se på denne turen, men jeg visste at jeg ville være utrolig heldig hvis jeg fikk se dem.

Vi hadde allerede sett kadaveret av en aksishjort dagen før, som var blitt drept av en flokk dhole, så vi visste at de var i nærheten. Og denne morgenen fikk vi også ferske spor etter en leppebjørn. Det ga oss håp om at dette kunne være dagen for minst én av de to. Utover formiddagen stoppet vi ikke opp for mye. Vi holdt fokus på jakten etter noe spesielt. Etter noen timers kjøring ble håpet om å finne et av disse unnvikende rovdyrene svekket, og vi vendte i stedet fokuset tilbake på hovedkarakterene på denne turen, tigrene. De var i hvert fall ikke sky eller vanskelige å få øye på, i hvert fall ikke for oss.

Det viste seg å være riktig å skifte fokus, for det tok ikke lang tid før vi fikk melding om en hanntiger som lå og sov i veikanten et sted i nærheten. Da vi fant ham, var det som vanlig mange biler i nærheten. Han lå flatt ned og sov med ryggen mot oss, uten å bry seg det minste om folkemengden på veien rett bak ham. Da vi var i ferd med å forlate ham (han var ikke det mest interessante motivet å fotografere), dukket det plutselig opp et par elefanter oppi veien. Det finnes ingen ville elefanter i Kanha, så dette var tamme elefanter med parkvakter ridende oppå dem. Tigeren hadde et sår i siden etter en kamp med en annen tiger, og parkvaktene var kommet for å se nærmere på dette såret.

Da elefantene ankom nede ved tigeren, stelte de seg rett bak oss og fikk oss til å føle oss ganske små. Og vi var ikke de eneste som reagerte på tilstedeværelsen av disse massive skapningene. Hanntigeren, som ikke hadde rørt en muskel så langt, syntes elefantene var en anelse mer interessante enn alle bilene. I hvert fall nok til å løfte hodet og ta en titt på elefantene over skulderen. Etter noen sekunder la han hodet ned igjen og sov videre. Det virket ikke som om han så på elefantene som noen trussel heller. Heldigvis hadde jeg kameraet klart, og fikk et av mine favorittbilder av tigeren i løpet av det korte øyeblikket!

Etter at vi forlot ham, kjørte vi litt rundt for å se hva annet vi kunne finne. Det begynte å bli ganske varmt, og det meste av dyrelivet hadde sluttet å bevege seg. Til slutt bestemte vi oss for å kjøre ut av parken igjen. Da vi nærmet oss porten, møtte vi en annen bil som sa at en hunntiger lå og slappet av ned en av sideveiene. Vi bestemte oss for å ta en titt.

Da vi kom dit, var det ikke så mange biler i nærheten. Hun lå flatt i gresset et stykke fra veien. Ikke mer spennende enn hannen tidligere. Men vi hadde tid før vi måtte ut av parken, og porten var i nærheten, så vi bestemte oss for å bare sitte der litt. Etter en stund reiste hun seg plutselig opp og begynte å gå. Hun var på vei rett mot veien, men ikke i vår retning. Sjåføren vår visste hvor hun ville komme ut, og kjørte fort for å komme dit slik at vi kunne se henne dukke opp. Vi var i perfekt posisjon da vi så henne bevege seg gjennom jungelen mot oss, og jeg fikk tatt noen fine bilder av hvordan hun navigerte gjennom den tette vegetasjonen. Da hun endelig kom ut på veien, var hun rett ved siden av oss. Hun krysset veien, og da hun gjorde det, så hun rett inn i linsen min, noe som ga meg nok et fantastisk bilde! Kanskje var det den bråkete lyden av kameraet mitt som fanget oppmerksomheten hennes? Jeg fikk også et par flotte bilder av henne mens hun gikk blant de tørre bladene på den andre siden av veien. Til slutt fant hun en sti og forsvant inn i skogen. Nok en utrolig observasjon, og nesten på nivå med den første hunnen på vår aller første kjøretur i Bandhavgarh. For en avslutning på safarituren vår i Kanha!  

Selv om vi nå var ferdige med safariene våre i Khana, hadde jeg ett eventyr igjen før vi forlot dette stedet. Da jeg samlet informasjon om denne turen til India, hadde jeg spurt Saurabh i en e-post om vi kunne dra på nattsafari. Dette er spesielle safarier der man leter etter nattaktive dyr som man sjelden ser på dagtid. Jeg elsket å dra på nattsafari da jeg bodde i Sør-Afrika, og jeg håpet å få være med på noen slike også i India. Saurabh hadde spurt Catherene og Raja om de kunne ta en slik tur for oss den aller siste kvelden i Kanha, og det sa de ja til! Det endte med at det bare ble meg som dro, siden de andre var slitne og ville bli inne og slappe av (jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at de andre gikk glipp av dette).  

Vi dro ut etter middagen, og det var meg, Saurabh, Catherene, Raja (tror jeg) og en ansatt til på Shergarh. Ettersom det ikke er tillatt med nattsafarier inne i nasjonalparken, dro vi til et annet område (en del av buffersonen). Da vi kom frem, fant vi frem et par søkelys og begynte å lete etter lysende øyne i mørket. Først fikk vi øye på noen få aksishjorter og en muntjak, men etter en kort stund kom vi over en landsbyugle lavt nede og rett ved veien. Den bare satt der og poserte for oss, og vi fikk tatt massevis av bilder. En fantastisk start på kjøreturen!  

Da vi fortsatte, klarte Saurabh å finne enda en art jeg hadde håpet å få se oppe i et tre; en asiapalmemår! Et lite nattaktivt rovdyr som er fjernt beslektet med katter, og som ligner veldig på genettene som jeg ofte fant på nattsafarier i Sør-Afrika. Jeg rakk til og med å få et godt bilde av den før den forsvant lenger opp i treet. Det var nettopp en slik observasjon jeg hadde håpet på!

Vi fortsatte videre i mørket da en av gutta i bilen ropte «leopard!» med lavmælt stemme. Og jaggu var det ikke en leopard som beveget seg gjennom trærne! Den forsvant raskt inn i den tette skogen. Vi prøvde å følge etter og forutse hvor den ville gå, men vi mistet den av syne. Jeg fikk i det minste tatt et bilde av den som bevis, akkurat som jeg gjorde med leoparden i Bandhvagarh. Men å ha sett to leoparder etter bare noen få dager var helt vilt for meg. Som mange av dere vet, forsket jeg på leoparder i Sør-Afrika i rundt 18 måneder, der jeg for det meste brukte viltkameraer for å samle inn data. I løpet av den tiden fikk jeg aldri se noen av leopardene jeg forsket på, ettersom de var ekstremt sky og unnvikende i disse områdene. Når det gjaldt leoparder, følte jeg at jeg hadde uflaks, og jeg trodde egentlig aldri at jeg kom til å se dem i India. Jeg hadde et lite håp, men med min flaks regnet jeg ikke med det. Så det at jeg hadde fått se to, selv om det var kortvarig og om natten, var veldig spesielt for meg!

Så tilbake til nattsafarien. Mens vi prøvde å finne leoparden, holdt vi på å kjøre over en indiahare, som var enda en ny art for meg (men som jeg skulle få bedre bilder av senere). Til slutt fant vi et åpent område og stoppet for å lytte og se oss rundt. Kanskje vi ville få se leoparden komme ut av skogen igjen. Mens vi satt der, fanget Catherene opp noe lite høyt oppe i et tre med lyset sitt. Det var helt klart et pattedyr av et eller annet slag, men ingen klarte å se nøyaktig hva det var. Og så hoppet det plutselig ut fra treet og fløy! Eller for å være mer presis, det gled! Det var et kjempeflygeekorn! Alle i bilen ble helt gale! Flygeekorn er visstnok blant de mest sjeldne av de sjeldne dyrene i den indiske jungelen, og er kun aktive om natten. Alle bare satt der lamslåtte og så ekornet gli fra tre til tre (noen av oss sa bokstavelig talt «aawww» hver gang det gled). Det ble veldig tydelig for meg hvor sjeldent og spesielt dette øyeblikket var, der jeg satt sammen med erfarne lokale guider og eksperter som var helt oppslukte av dette utrolige dyret. For å understreke magien i øyeblikket var vi også omgitt av ildfluer som lyste opp området rundt oss. Da vi satte kursen hjemover, var det klart for meg at jeg hadde vært med på en helt spesiell nattsafari som selv ekspertene ville huske i lang tid fremover! Nok en fantastisk avslutning på nok et fantastisk opphold. Neste morgen satte vi kursen mot Pench.

Pench

På ettermiddagen den 9. april ankom vi Pench Jungle Camp, hvor vi skulle tilbringe de neste to nettene. Som jeg nevnte innledningsvis, var hvert overnattingssted et steg opp fra det forrige når det gjaldt kvalitet. Dette feriestedet var mye større enn Shergarh i Kanha, hadde flere forskjellige hytter og luksustelt (vi bodde i teltene), og et enormt uteområde som inkluderte store plener, bassenger, sittegrupper og mye mer. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke engang så det meste av det. Det var en stor spisesal, som på et typisk hotell, og et slags konferanserom som viste dokumentarserien «Tiger: Spy in the Jungle» på storskjerm hvis man gikk inn (den ble filmet her i Pench). Alt var i toppklasse, og rommene var veldig eksklusive. Det dette stedet manglet, var imidlertid den intime, varme og uberørte følelsen jeg fikk i Shergarh – og de fantastiske vertene, selvfølgelig. Pench Jungle Camp var litt for stort for meg, og for kommersielt – men selve rommet/teltet var uten tvil det beste så langt. Vi var der mest for å slappe av mellom safariturene, og da fungerte det veldig bra (og maten var også fantastisk).

Som nevnt var vi der for å dra på safari, og den første kvelden hadde Saurabh en spesiell godbit til oss. Han er en mann med mange forbindelser, og så ut til å kjenne mange mennesker de fleste stedene vi dro. Og her i Pench har han en venn som kunne gi oss en opplevelse litt utenom det vanlige. Han skulle ta oss med ut på nok en nattsafari, men ikke en typisk en. Vi skulle faktisk bort fra Pench og villmarken, og i stedet til en landsby like ved motorveien. Det virket litt rart å sitte i et safarikjøretøy mens vi kjørte over den travle motorveien, og deretter gjennom smale veier forbi ulike butikker og restauranter som var stengt for natten. Men vi var på jakt etter noe spesielt denne kvelden, noe som vi bare kunne finne her og ikke i selve parken. Ulver!

Ulvene befant seg selvfølgelig ikke i gatene, men på åkrene like utenfor. Saurabhs venn var ekspert på disse ulvene. Vi kjørte ut på jordene med søkelys påskrudd, og så etter alt som beveget seg. Så snart vi kom inn på jordene bortenfor husene, fant vi en flokk med villsvin som rotet rundt på bakken. Som med mange andre dyr, så de mye skumlere ut om natten. Vi kjørte raskt fordi dem, for vi var på jakt etter noe enda mer spennende.  

Det var tydelig at vi var på vei til et bestemt sted, og på veien dit fant vi et par nattaktive arter som det ikke er så lett å se om dagen. Den første arten var en bengalnattravn som bare satt stille midt på et åpent jorde, noe som ga oss en flott mulighet for gode bilder. Noen indiaharer hoppet også rundt i området. Et av søkelysene fant deretter et par lysende øyne som stirret tilbake på oss lenger borte. Et rovdyr, uten tvil, men for lite til å være en ulv. Da vi så nærmere etter, så vi at det var en katt! En jungelkatt, for å være presis. En av de små ville kattene, men større enn en huskatt. Den finnes vanligvis i nærheten av jordbruksland og landsbyer som denne, men for det meste om natten. De mindre katteartene er mye vanskeligere å finne i enn de store kattene, så jeg var veldig fornøyd med den!

Til slutt nådde vi målet vårt et sted ute på åkrene, men fortsatt i nærheten av hus. Det var et kadaver som var plassert midt i et åpent område. Et kadaver som skulle tiltrekke seg ulvene! For å øke sjansene for å se dem, måtte vi slå av søkelysene våre. Så satt vi i totalt mørke og ventet. Innimellom slo Saurabh eller vennen hans på et søkelys for å se om det var noe der, og slo det straks av igjen hvis det ikke var noe å se. Vi satt der helt stille, og jeg kjente at pulsen min økte av spenning mens vi ventet. Plutselig, da en av søkelysene ble tent, løp noe som så ut som en stor sjakal fra lyset og inn i mørket og forsvant. Det var en ulv! Jeg så den, men bare et kort øyeblikk, og det var ikke tid til å ta et bilde. Vi ventet i håp om at den skulle komme tilbake, men snart dukket det opp en ekte sjakal i stedet. Det var dårlige nyheter, for det betydde at ulven var borte. Ellers ville ikke sjakalen ha våget å vise seg.  

Nå vil jeg bare forklare et par ting. Den indiske ulven er samme art som ulven vi har i Norge, men det er en annen underart, det vil si at det er noen tydelige forskjeller. Indiske ulver er mindre og magrere, og lever ikke i store flokker som våre ulver. De er også mer tilbøyelige til å lete etter åtsler, og derfor er et kadaver en god måte å tiltrekke seg en indisk ulv på. Den indiske ulven er også ganske sjelden i India, og det finnes mye mindre av dem i nasjonalparker enn tigre og andre store rovdyr (som konkurrerer med og dreper ulver). Den er også sterkt utrydningstruet.  

Det var fantastisk å ha sett en ulv, men jeg var likevel litt skuffet over at den ikke ble værende slik at jeg fikk tatt noen bilder. Da vi var på vei tilbake, ville Saurabh avslutte kjøreturen med å ta oss med til et spesielt sted midt i landsbyen. Det var et stort tre rett ved siden av et hus, og i treet satt det hundrevis av hegrer! Det var både bøffelhegre, silkehegre og egretthegre her, og alle hadde slått seg ned i treet for natten. Det var litt av et skue! Og da vi skulle til å gå, fløy plutselig en tårnugle forbi. Vi fulgte etter den og fant den sittende i toppen av et dødt tre i en bakgate. Nok en ny art for meg, og jeg fikk fine bilder i tillegg!  

Neste morgen var vi alle spente på vår første safaritur i Pench nasjonalpark. Vi hadde bare én dag her, noe som betydde at vi bare hadde to safarier. En om morgenen og en om ettermiddagen. Pench er visstnok en del av villmarken som inspirerte Rudyard Kipling da han skrev Jungelboken, og det kom veldig tydelig frem her. Det var referanser til Jungelboken overalt, særlig utenfor parken, men også inne i parken, som for eksempel en litt smårar statue av Mowgli der vi spiste frokost. Tørketiden kan ha hatt en påvirkning her, men for meg føltes det ikke som Jungelboken i det hele tatt (basert på min subjektive opplevelse og visualisering av historien). Parken var ganske åpen, med spredte trær over alt (men ingen tett skog, i hvert fall ikke der vi var). Den var også ganske kupert, med steinete knauser her og der. De brune og gule fargene i tørketiden gjorde heller ikke saken bedre. Som nevnt tidligere, synes jeg Kanha passet mye bedre med sin tettere og frodigere vegetasjon.

Selv om Pench ikke var like attraktiv som Kanha, var den fortsatt veldig annerledes enn de to foregående parkene, og hadde en helt egen atmosfære. Det var også positivt at det var relativt åpent landskap når vi var på utkikk etter dyr, ettersom de blir mye lettere å få øye på. Og her var det dyr overalt! Vi kom sjelden langt uten å se et vilt dyr. De fleste dyrene vi så, var imidlertid aksishjorter, langurer og indiapåfugler, og ofte sammen i større grupper. De nyter godt av hverandres nærvær da de hjelper hverandre med å holde utkikk. Andre arter vi så var gaur, villsvin, sambarhjort, rhesusape, gullsjakal og en ny art som jeg også hadde håpet å få se, den merkelige nilgauen. Nilgauer er store, okseaktige antiloper, nært beslektet med eland og kudu i Afrika. Jeg skulle ønske jeg fikk tatt bedre bilder av den (den var litt langt unna). Kanskje neste gang! Jeg fikk også tatt et bilde av et av de få reptilene vi så, bengalvaran, som jeg synes var ganske kult!

Pench var også et bra sted for fuglekikking. Endelig fikk jeg tatt gode bilder av noen arter jeg hadde sett mye av tidligere, som bengalråke, orientvepsevåk (den rovfuglen vi så mest av på turen), landsbyskriketrost, okerskjære, halsbåndparakitt, svartdrongo og rødgumpbylbyl. Andre arter jeg fikk gode bilder av, men som ikke var så vanlige for oss (eller som var helt nye), var bengalgribb, cistussanger, gråkronelerke og flekknebband.  

10. april 2023 vil alltid være en dato jeg vil huske resten av livet, men ikke på grunn av fuglene, og heller ikke på grunn av det andre dyrelivet jeg nevnte. Alt dette var jeg selvfølgelig fornøyd med, men denne dagen i Pench hadde noe annet i vente som skulle gjøre den helt spesiell. Den første indikasjonen på at denne dagen kom til å by på noe utenom det vanlige, fikk vi allerede i løpet av den første timen i parken. Vi hadde kjørt en liten stund uten å se så mye, da vi kom inn i et mer åpent område. Plutselig dukket det opp et dyr på veien som kom løpende mot oss med hastige skritt. Min første tanke var «er det en hund?». Jeg hadde nesten rett. Det var en dhole! Også kjent som asiatisk villhund. Det er et av de mer sky og sjeldnere rovdyrene i den indiske jungelen. Arten er sterkt utrydningstruet, og en jeg bare hadde et lite håp om å få se! Dholer er flokkdyr, akkurat som ulvene hjemme i Norge, og dette var en liten familie bestående av en hannhund, en hunnhund og deres to valper.  

Disse dholene var ikke sjenerte i det hele tatt, og løp frem og tilbake langs veien. De løp litt fremover, så slo de seg ned i noen minutter, for så å løpe litt lenger igjen før de la seg ned i gresset igjen, og vi fikk følge etter! De var veldig aktive, de lekte med hverandre, rullet seg i gresset og løp rundt. Oppførselen deres minnet meg mye om de afrikanske villhundene jeg var så heldig å få se noen ganger i Sør-Afrika, med masse aktivitet og lekenhet. Hunder forblir vel hunder, antar jeg! Alt skjedde bare noen meter fra bilen vår, og de virket ikke brydd av oss i det hele tatt. Vi var også det eneste kjøretøyet der, noe som gjorde denne observasjonen enda mer spesiell og intim. Jeg kunne ikke tro hvor heldig jeg hadde vært på denne turen, men lite visste jeg at det var enda mer i vente!

Vi svevde litt på en sky etter opplevelsen med dholene, og slappet bare av og nøt Pench den neste halvannen timen. Da vi var på vei tilbake til området vi startet i, fikk sjåføren og Saurabh høre fra en annen bil at en hunnleopard nylig hadde blitt observert på en steinete bakketopp i området. Jeg trodde ikke vi ville finne henne, så heldig som jeg er med leoparder. I hvert fall ikke langt ut på dagen som dette. Men det skader aldri å lete. Det var flere biler i området som lette etter den samme leoparden, og alle kikket opp på den steinete bakketoppen der den angivelig skulle gjemme seg. Så, helt tilfeldig, kikket jeg ned i den løvbelagte grøfta på den andre siden av veien i stedet og så noe som beveget seg langs bunnen opp mot oss. Det var leoparden! Hun var godt kamuflert mot det gule løvet, men bevegelsene hennes avslørte henne. Hun var ganske nær veien, men det tok likevel en stund før alle kjøretøyene hadde oppdaget henne. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så. En leopard som gikk uforstyrret så nær bilen vår, og så langt ut på dagen! For meg var dette nesten uhørt!  

Da hun gikk opp fra grøften, fortsatte hun å gå langs en åsside parallelt med veien, og vi hadde god utsikt til henne mens hun beveget seg i det ulendte terrenget. Basert på mine egne erfaringer visste jeg nøyaktig hvor sjeldent dette var. Jeg måtte bare gjøre det beste ut av det, og tok bilder non-stop! I motsetning til hva mange tror, klarer jeg likevel å være til stede og nyte øyeblikket, selv når jeg tar bilder. For meg er det kombinasjonen av både opplevelsen og det å ta gode bilder som gjør en observasjon spesiell, og jeg hadde ikke tenkt å la denne muligheten gå til spille.  

Leoparden fortsatte opp åssiden, før hun plutselig endret retning for å krysse veien. Deretter gikk hun opp den steinete bakketoppen der vi først hadde sett etter henne. Jeg fikk noen fine bilder da hun krysset veien, og så kjørte vi foran henne for å få en bedre vinkel. Hun gikk opp og ned over steinene, og det var vanskelig å få et godt bilde, helt til hun hoppet opp på en større stein og stoppet for å se seg rundt. Det var et utrolig øyeblikk å se denne hunnleoparden, i all sin majestetiske skjønnhet, bare stå der og posere på steinen slik at alle kunne se henne. Jeg tok noen bilder, men så stoppet jeg bare opp og så på henne der hun sto. Jeg fikk en stor klump i halsen, og tårene trillet (jeg har ikke lett for å gråte). Jeg tilbrakte 18 måneder i Sør-Afrika, forsket på disse fantastiske kattedyrene, var ute hver morgen og håpet og drømte om at et øyeblikk som dette skulle skje, men det gjorde det aldri. Og nå, i India, ni år senere, skjedde det endelig! Jeg tror ikke noen i bilen visste hvor mye dette betydde for meg, for jeg er ikke så flink til å vise slike følelser, men inni meg boblet det over.  

Etter at leoparden forlot steinen og gikk videre opp bakken, så vi plutselig at hun ikke var alene! Tre unger ventet på henne blant steinene! Hvordan kunne denne observasjonen bli enda bedre? Jeg hadde aldri sett leopardunger før! Jeg hadde ikke ord. De fire ble værende der oppe en stund, og ungene beveget seg litt rundt, og jeg fikk tatt flere bilder av dem. Hele observasjonen føltes uvirkelig for meg. Jeg er glad jeg har bildene som bevis på at det faktisk skjedde. Etter en stund reiste moren seg og gikk ned bakken for å krysse veien igjen. Ungene fulgte etter, en etter en, men et par av dem var nervøse på grunn av alle bilene rundt. Vi satt alle stille og prøvde å ikke skremme dem mens de krysset veien. Jeg klarte å få noen fine bilder mens det raskt hoppet over. Deretter så vi dem bevege seg lenger og lenger henne, helt til de var for langt unna for gode bilder. Da forlot vi den lille leopardfamilien for å spise en litt forsinket frokost.   

Etter en fantastisk morgen med en flokk dholer og en leopard med unger, trodde vi ikke at vi skulle få se så mye mer på den safarituren, men like etter frokost fikk vi øye på enda en leopard! Den var ganske langt unna, og man måtte være i riktig vinkel for å se den, men der var faktisk enda en leopard i et tre. To leopardobservasjoner på én kjøretur? Helt utrolig!  

Da vi dro tilbake til Pench for en ettermiddagssafari senere på dagen, håpet vi på vår første tiger her, og på en leppebjørn, siden det var den eneste arten vi ikke hadde sett enda (men dette var likevel svært usannsynlig). I begynnelsen så vi ikke så mye annet enn det vi allerede hadde sett tidligere, med en stor sambarhjort og en nilgau som de mest minnerike observasjonene (begge vist på bilder lenger opp i teksten), men da vi kom til området der vi hadde sett leoparden i et tre langt borte, sto det nå en haug med biler parkert langs veien. Leoparden var her enda! Den lå fortsatt i et tre, men denne gangen i et tre mye nærmere. Nok en drøm gikk i oppfyllelse, da jeg endelig fikk tatt et godt bilde av en leopard i et tre! Etter en stund skjønte vi at den ikke var alene, da vi la merke til hodet til en annen leopard i gresset rett under treet. Det var tydeligvis et par som parret seg. Hunnen var oppe i treet, mens hannen var nede under. Denne dagen var helt vanvittig! Hvordan var dette i det hele tatt mulig?

Vi ble en stund hos disse leopardene (selv om vi nesten ikke så hannen i gresset nedenfor), men da vi var fornøyde med observasjonen og hadde fått tatt bildene vi trengte, begynte vi turen tilbake til porten for å forlate parken. Det begynte å bli sent, så vi måtte kjøre litt fortere enn vanlig. På veien hadde et kjøretøy med turister stoppet under et tre som de kikket opp i. Vi stoppet og kikket opp vi også, og der oppe satt det en hinduugle! Det var en av de kuleste uglene jeg noen gang har sett, men dessverre fikk jeg ikke tatt noe bra bilde. Den var bak en masse greiner, og lyset var ganske dårlig. Vi fortsatte videre, igjen ganske fort. Plutselig bremset sjåføren opp og stoppet, for rett foran oss var det enda en leopard! Hva i all verden var det som foregikk? Det var en ung leopard, og den lå lavt på bakken, delvis skjult av et stykke dødt tre ganske nær veien. Dette var helt vanvittig, og sannsynligvis den sprøeste safaridagen i mitt liv! Fire separate leopardobservasjoner, og syv forskjellige individer! Det var som om universet ga meg alt jeg ikke hadde sett på 18 måneder i Sør-Afrika på én og samme dag! Jeg var fullstendig målløs.

Slik endte oppholdet vårt i Pench, og selv om oppholdet var kort, hadde vi en dag ut av en annen verden! Jeg savnet ikke tigrene i det hele tatt, selv om det hadde vært fint å få sett en til. Å se leopardene, spesielt hunnen med unger, fikk meg til å innse noe. Hele livet har jeg elsket tigre. Jeg tegnet tigre hele tiden da jeg var liten, fra jeg var fire år til tenårene (da jeg endte opp med å glemme alt om tegning). Det er et dyr som har fulgt meg gjennom hele livet (det var mitt første skrevne ord, som jeg nevnte tidligere). Men nå, etter endelig å ha sett tiger i naturen for første gang, er det bare ikke noe som slår det å se en leopard. Det må være skyheten og mystikken leoparden innehar, samt de ekstreme tilfeldighetene når du ser en, og ikke minst dens eleganse og skjønnhet. Det er bare noe med leoparder som griper meg hver gang jeg ser en, og som overgår de fleste andre møter med ville dyr. Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg var desperat etter å se en leopard i 18 måneder, men jeg husker at jeg hadde lignende følelser de få gangene jeg så leoparder før det også.

Satpura

Bortsett fra leppebjørnen følte jeg nå at jeg hadde sett alt jeg trengte å se, og kunne reise hjem som en lykkelig mann. Men vi var ikke ferdige! Vi hadde fortsatt fire dager (tre netter) igjen i Satpura. Dette var den eneste parken jeg aldri hadde hørt om før jeg dro, og på reiseruten vi hadde fått utdelt på forhånd sto det at dette skulle være parken med lavest sjanse for tiger, men økt sjanse for de andre rovdyrene (som for eksempel den nevnte leppebjørnen). Det var veldig smart av Saurabh å legge en slik park som den aller siste, ettersom de fleste turgrupper sannsynligvis har sett mange tigre før de kommer hit, og nå vil være interesserte i å se alle de andre spennende artene. Vi var heldige og hadde sett nesten alt allerede, så alt nytt herfra og ut ville være en bonus! Det var imidlertid to arter jeg virkelig hadde lyst til å se og fotografere her som ikke fantes i noen andre parker, det fargerike indiakjempeekornet og brokadehane, en slektning av bankivahanen som vi hadde sett i de andre parkene. I skogene her er det også mulig å få øye på den ekstremt sjeldne rustflekkkatten, som kan sies å være verdens minste katt. Men å se den er svært usannsynlig, og på grensen til umulig i mine øyne.  

Nå, litt om innkvarteringen. Vi bodde på et sted som heter Reni Pani Jungle Lodge, som ligger dypt inne i skogen (det føltes i hvert fall slik). Og dette var det beste overnattingsstedet av dem alle! Det var like luksuriøst som Pench Jungle Camp (eller kanskje enda litt mer luksuriøst), kombinert med den mer intime og eksklusive følelsen av Shergarh i Kanha. Personalet var veldig hyggelige og imøtekommende, og den daglige lederen (tror jeg i hvert fall – jeg husker ikke hva han het) ble til og med med oss på noen safarier. Rommet mitt var mye mer enn bare et rom! Jeg hadde et lite hus for meg selv, føltes det som. Med et romslig soverom i første etasje, et stort bad i underetasjen og en uteterrasse i overetasjen. Det var definitivt et steg opp fra de andre overnattingsstedene! Maten var også fantastisk her, og kanskje litt bedre enn de andre hvis jeg husker riktig. Det viste seg også at Saurabh jobbet her før han startet sitt eget firma, så han kjente stedet veldig godt.

En ting jeg likte med Satpura, var det varierte safaritilbudet, ettersom vi deltok på tre svært forskjellige safarier. Vi var på den typiske morgen- og kveldssafarien inne i Satpura nasjonalpark, vi hadde sene kvelds- til nattsafarier i en buffersone i nærheten av Reni Pani, og vi var på båtsafari for å se på fugler på Denwa-elven, en elv som grenser til nasjonalparken. Allerede den første dagen, etter ankomst og litt mat, dro vi ut på vår første sene kvelds-/nattsafari i buffersonen. For å komme til dette området måtte vi kjøre forbi et par små landsbyer. Da vi kjørte inn i buffersonen møtte vi også folk fra landsbyen som høstet noe (husker ikke hva), noe som er tillatt i en buffersone, men ikke i selve nasjonalparken.  

Selv om buffersonen ikke er en del av nasjonalparken, føltes det absolutt som om vi var i en nasjonalpark, for dette var et stort villmarksområde med skog, bratte åser, uttørkede elveleier og gressletter. Fordi vi hadde sett så mange arter allerede, stoppet vi egentlig ikke for arter vi hadde sett før, med mindre det var en art jeg ville ta bedre bilder av. Fikk fikk våre første glimt av brokadehane her, men i likhet med sin slektning, bankivahane, var den veldig vanskelig å fotografere. Før det ble mørkt, kom vi også over min aller første og eneste hærfugl, en fugleart jeg trodde jeg skulle få se mye mer av på denne reisen, men jeg fikk i hvert fall sett en, og jeg fikk også et brukbart bilde.

Da det ble mørkt, ble kjøreturen mye mer spennende (jeg elsker å kjøre om natten!). Det fløy nattravner rundt, og jeg fikk endelig tatt et godt bilde av en indiahare. Da vi fortsatte videre innover, dukket plutselig bakenden av en diger, stripete katt opp i frontlyset foran oss. En enorm hanntiger gikk langs veien! Og vi skulle ikke engang se tigre på dette stedet! Vi fulgte ham på kort avstand mens han fortsatte å gå. Han stoppet bare et par ganger for å markere reviret sitt. Det føltes veldig annerledes å se en tiger om natten. Dette var hans tid og domene, og vi var ubudne gjester med dårlige sanser, og et lett bytte hvis han så ville. Han så imidlertid ikke ut til å ha noe imot at vi fulgte etter ham, som var en god ting. Etter at vi hadde fulgt etter ham en stund, bestemte han seg for å følge en sti inn i skogen, og vi forlot ham der og satte kursen mot utgangen av sonen.  

Vi fortsatte nattsafarien med søkelys også etter at vi hadde forlatt buffersonen, for man vet aldri hva man kan finne, eller hvor man finner det. Mellom de to landsbyene på vei tilbake var det et lite skogsområde, og da vi kjørte inn der så vi bevegelse i veikanten lenger fremme. Disse dyrene så veldig rare ut i lyset vårt, da de så ut som store, svarte pelsballer som beveget seg frem og tilbake på bakken. Det kunne bare være ett dyr: leppebjørn! Her var den endelig! Det var en mor og hennes ganske store unge. De bare fortsatte å gå rundt ved siden av veien, mens de gumlet i seg noe på bakken (en slags frukt eller plante). Jeg hadde det store objektivet mitt på, og bjørnene var nesten for store til at jeg kunne fotografere dem på så nært hold, men jeg gjorde mitt beste og fikk i hvert fall noen bilder jeg kunne bruke. Å få se leppebjørner på den aller første kjøreturen i Satpura var fantastisk! Nå hadde vi i grunnen sett alt! I hvert fall alle de store dyrene. Nå kunne vi slappe av og nyte de siste dagene enda mer! Men nattkjøringen var ikke over helt ennå. I en høystakk på en av åkrene i nærheten av den siste landsbyen fant vi enda en jungelkatt! Og denne var nær nok til at vi kunne ta noen gode bilder også! Nok en flott start på en ny destinasjon!

Etter en utmerket kjøretur kvelden før var det tid for vårt første besøk i selve Satpura nasjonalpark. Det var litt av en kjøretur å komme dit, ettersom vi måtte kjøre gjennom et stort område med åpne åkrer og flere hus. Selv om dette var utenfor villmarksområdene, endte denne kjøreturen faktisk opp med å bli en av favorittstrekningene mine. Hovedsakelig fordi det var så mange forskjellige fugler i dette området, og de satt ofte på gjerder, stolper, ledninger og lignende menneskeskapte strukturer. Ofte stoppet vi flere ganger på vei tilbake (og noen ganger også på vei inn) for å fotografere nye arter. Et av høydepunktene var å endelig få et godt bilde av den praktfulle dragedrongoen! Her er en samling av fugler jeg fikk fotografert på denne veistrekningen i løpet av disse dagene (dragedrongoen er på det første bildet):  

Da vi kom til enden av denne veien, måtte vi faktisk krysse Tawa-reservoaret med båt for å komme til Satpura på den andre siden. Det var alltid en fin tur, for da fikk vi se forskjellige vannfugler og sumpkrokodiller (som den nedenfor):

Da vi kom til den andre siden, ventet sjåførene og safaribilene på oss. Vi hoppet inn og satte i gang med safarien!  

Satpura var veldig forskjellig fra de tre andre parkene, og det er nesten vanskelig å beskrive landskapet. Parken er stor og ekstremt variert, med tett skog, åpne gressletter og enger, samt bratte åser og steinete områder. Det var også mye mer frodig og grønt, sammenlignet med de tørrere Bandhvagarh og Pench. Buffersonen fra kvelden før hadde mange likehetstrekk med Satpura nasjonalpark, men der var det tørrere. Nå som jeg hadde sett alle de fire parkene, var Satpura kanskje den med det mest interessante og varierte landskapet, men jeg tror jeg likte følelsen av Kanha en anelse bedre. At jeg foretrekker Kanha, kan også skyldes de fantastiske kjøreturene vi hadde der, ettersom Satpura endte opp med å ikke gi oss de mest spektakulære observasjonene (utenom i buffersonen).  

Vi hadde to turer hit til nasjonalparken, en morgentur den 12. april og en kveldstur den 13. april. Vi så mye av det samme dyrelivet på begge disse kjøreturene, så jeg slår sammen de to her når jeg går gjennom hva vi så og opplevde. Først og fremst så vi ingen store rovdyr her. Vi var nær ved å finne en tiger på den siste turen, da vi og andre safaribiler prøvde å finne den basert på alarmrop fra andre dyr, men den kom aldri ut slik at vi fikk se den. Det plaget meg ikke i det hele tatt, for vi hadde sett så mange allerede, og jeg var mer enn fornøyd med å lete etter andre dyr som vi ikke hadde sett så mye av. Jeg var selvfølgelig også gira på å få tatt noen siste bilder av ulike fugler vi kom over.

For meg ble disse to safariene brukt til å få de siste bildene på plass, og jeg hadde en ønskeliste til Saurabh med dyr jeg fortsatt ville ha bedre bilder av. Og han gjorde sitt beste for å hjelpe meg med å lykkes! Hvis jeg husker riktig, ville jeg ha bedre bilder av en stor gaurokse, en sambarbukk, en nilgauokse, en brokadehane og en leppebjørn i dagslys. Jeg ville også se og forhåpentligvis få bilder av indiakjempeekornet, som bare finnes her. Jeg visste at leppebjørnen ble en vanskelig oppgave, og at det ville være ekstremt flaks om jeg fikk den, men de andre var det mer sannsynlig at jeg ville få til. Det var mye gaur og sambar i denne parken (mer sambar enn aksishjort, for en gangs skyld – aksishjort hadde vært det dominerende hjortedyret i de tre andre parkene). Nilgau var til stede, men vanskeligere å finne. Brokadehane var vanlig, og vi så dem jevnlig, men de var ekstremt sky og var ofte forsvunnet inn i tett vegetasjon før jeg i det hele tatt rakk å få kameraet klart. Og kjempeekornet? Vel, det måtte jeg bare krysse fingrene for!

Så hvordan gikk det egentlig? Som sagt var det mye gaur i området, og på vår andre kjøretur kom vi over en stor flokk i skogen. Det var en enorm okse der, og han gikk gjennom skogen mot et vannhull. Sjåføren vår klarte å få oss i en perfekt posisjon til å se ham nærme seg vannet for å drikke, og jeg klarte å få tatt noen gode bilder! Det var jeg veldig fornøyd med! Vi kom også over sambar flere ganger. Av dem vi så, var det imidlertid ingen bukk med store gevir, så den fikk jeg ikke. Nilgauen? Vi så en nilgauokse litt for langt unna, så heller ikke her ble det noe bilde. Leppebjørn på dagtid? Det ble det selvfølgelig aldri noe av. Brokadehanen var heller ikke spesielt samarbeidsvillig, selv om Saurabh virkelig gjorde sitt beste for å hjelpe meg med den. Da gjenstår indiakjempeekornet. På den første turen klarte vi å finne ett, og jeg fikk tatt noen ok bilder, men det var litt langt unna. På vår andre og siste kjøretur kom vi over et annet mye nærmere, og jeg fikk bildene mine! Ikke det perfekte lyset, men godt nok! Jeg fikk mange forskjellige fugler også, så alt i alt var jeg veldig fornøyd!

Som en hyggelig bonus ville Saurabh ta en omvei på vei tilbake til Reni Pani på vår aller siste kveldstur i Satpura. Det begynte å bli mørkt, noe som passet perfekt for det han hadde planlagt for oss. Siden han hadde jobbet her, kjente han til de hemmelige stedene der man kan finne det som så mange andre kanskje går glipp av. Denne gangen var det en spesiell ugle, bengalhubroen, han ville finne for oss. Det er en av de største og mektigste ugleartene i India, og en svært nær slektning av hubroen vi har hjemme i Norge (lenge trodde man at de var samme art). Med det hellet vi hadde hatt, fant vi den selvfølgelig! Akkurat der han trodde den skulle være også. Det var to stykker, men den andre holdt seg et sted ute av syne, og vi så den aldri. Den vi så satt perfekt på en gren over veien, og jeg fikk tatt noen fine bilder! Takk igjen, Saurabh!

Siden det bare var noen få dager igjen av oppholdet mitt i India, brukte jeg mesteparten av tiden mellom safariene til å gå rundt i leiren og fotografere fugler. Rundt omkring på Reni Pani var det mye blomster og vegetasjon, et basseng, og litt lenger ut fra hovedhuset var det en middels stor dam. Dette trakk mange fuglearter til området, enten for å drikke, spise nektar eller insekter som ble tiltrukket av blomstene. Jeg tilbrakte mye av tiden rundt hovedhuset og bassenget og fikk mange arter der, men jeg gikk også opp til dammen og fikk enda flere arter. Et par kastanjeisfugler holdt til i nærheten av bassenget nesten hele tiden (noe som var en skikkelig godbit), og vakre arter som purpursolfugl og lundbrillefugl besøkte blomstene. Her er noen bilder av disse og andre fugler som jeg tok da jeg utforsket Reni Panis område:  

Om kvelden den 12. april var vi på vei ut i buffersonen igjen for vår siste kvelds- og nattsafari. Med en hanntiger, leppebjørn og jungelkatt kvelden før, hadde vi forhåpninger om noe spesielt i kveld også. Jeg håpet selvfølgelig på flere leppebjørner, og helst før det ble mørkt denne gangen. Vi visste i hvert fall at de var der. Inne i sonen dukket det opp flere brokadehaner, men jeg fikk likevel ikke tatt det bildet jeg ønsket meg. Noen sambarer også, men ikke bukken jeg håpet på. Da vi kom litt lenger inn, hørte vi alarmrop fra en sambar, og ikke lenge etter dukket det opp en hunntiger foran oss! Hun gjorde en skikkelig dårlig jobb med å jakte sambaren. Da hun skjønte at hun var avslørt, satte hun opp tempoet og gikk som normalt. Vi fulgte etter henne mens hun gikk parallelt med veien. Etter en kort stund kom vi til en sving. Her stoppet vi slik at hun fikk krysse veien foran bilen. I dette området var det relativt åpent, og vi hadde god utsikt til henne mens hun gikk langs stien bort fra oss. På et tidspunkt stoppet hun og snudde seg, og jeg fikk noen fine bilder. Deretter fortsatte hun å gå litt lenger før hun la seg ned i gresset. Vi ble hos henne en stund, men hun var nå for langt unna til at vi kunne ta noen gode bilder. Det var nok en fantastisk tigerobservasjon, og en vi ikke hadde forventet i det hele tatt!

Det ble mørkt ikke lenge etter at vi forlot tigeren, og safarien gikk over til å bli en ny nattsafari. Søkelysene var klare, og igjen lette vi etter lysende øyne i mørket. Den første interessante arten vi kom over, var en indiamuntjak, som rotet rundt i skogbunnen. Etter hvert som vi kjørte videre, dukket det også opp noen flere indiaharer. En jungelkatt bestemte seg også for å vise seg, noe som alltid er en kul observasjon. Da vi fortsatte videre, møtte vi en annet safaribil. Vi fikk høre at en hanntiger befant seg nede ved vannet og vi dro for å ta en titt. Da vi kom dit, fikk vi akkurat øye på ham idet han var ferdig med å drikke. Deretter gikk han raskt opp en liten bakke og forsvant ut av syne. Det var den samme hanntigeren som vi hadde sett dagen før, og da jeg så ham igjen, gikk det opp for meg hvilket monster av en katt han var. Han var virkelig enorm!

Det var bekmørkt, og vi kunne ikke se noe annet enn søkelysene og frontlyset fra bilen. Vi visste at tigeren befant seg opp bakken et sted, men vi hadde ingen anelse om hvor han hadde tatt veien derfra. En del av meg var skeptisk til å følge etter ham. Hva om han ble irritert? Likevel tok sjåføren vår sjansen og kjørte opp bakken etter ham. Da vi kom opp, var tigeren plutselig rett foran oss. Han hadde lagt seg ned i gresset for å slappe av. Safaribiler er helt åpne, uten tak eller sider (bare et armlene), noe som er fantastisk for fotografering, men nå som jeg satt på setet lengst fremme på høyre side, følte jeg meg ekstremt eksponert. Jeg har vært i denne situasjonen før med løver i Afrika, og jeg har aldri følt meg redd, selv ikke de få gangene det har skjedd om natten. Men å sitte her midt på natten med en massiv tiger bare noen meter foran meg og ingen barrierer mellom oss, fikk nervene mine til å gå i spinn! Denne tigeren var bare et helt annet beist enn noe jeg hadde opplevd før! I etterkant fikk vi også høre at denne tigeren var grunnen til at vi ikke hadde sett så mange leppebjørner. Denne tigeren hadde visstnok drept og spist dem!

Etter hvert kom det en annen bil inn fra siden, og nå var vi to biler som holdt øye med ham og lyste ham i øynene. Nattaktive dyr, som katter, er egentlig ikke så plaget av lys, og han så ikke ut til å bry seg det minste. Tigeren gjespet av og til, og jeg begynte å ta bilder av ham i håp om å fange ham med åpen munn. Lukkeren på kameraet mitt bråker ganske mye, og hver gang jeg tok en serie med bilder, kunne jeg se at det rykket i ørene hans. Det var litt urovekkende. Så gjespet han igjen, og jeg var klar til å trykke på utløseren for å få bildet jeg var ute etter. Jeg fikk det jeg håpet på, men det virket som om utløseren min var dråpen som fikk begeret til å renne over, og han reiste seg plutselig opp på alle fire. Han så først i min retning, og hjertet mitt hoppet nesten ut av brystet. Så begynte han å gå. Det var en åpning mellom de to bilene, stor nok til at han kunne passere, og den var rett ved siden av meg. Hvis han gikk den veien, ville han være under én meter fra meg! Heldigvis gikk han på utsiden av den andre bilen og inn på veien ved siden av. Sjåføren vår reagerte raskt og klarte å komme seg ut på veien like bak ham. Vi fulgte etter ham en god stund. Jeg var ferdig med å ta bilder, og nå satt jeg bare der og betraktet ham med ærefrykt. Nervene mine hadde ikke roet seg helt ennå, og en del av meg ønsket bare at tigeren skulle gå av veien og forlate oss, slik at jeg kunne slappe av igjen. Til slutt gjorde han det.  

Den store hanntigeren var vår siste tiger denne turen, og for en perfekt måte å avslutte denne tigerreisen på! Jeg endte opp med 15 tigerobservasjoner totalt, og ganske mange av dem var virkelig gode! Det var også fint å få kjenne på litt frykt ved den siste tigeren, ettersom det økte min respekt for disse dyrene enda mer! De er virkelig jungelens konger og dronninger, og ikke til å spøke med! De er imidlertid litt for tilstedeværende og lette å finne, akkurat som løvene i Afrika, til at de overtar leopardens plass som min favorittkatt å se i naturen, men de kommer på en god andreplass!

Men nattsafarien var ikke over enda! Natten skulle by på enda en overraskelse for oss. På veien ut av sonen ba Saurabh sjåføren om å ta en spesiell rute gjennom jungelen. Det var nemlig et område der han tidligere hadde sett en helt annen katt. En som svært få noensinne får se. Da vi kjørte gjennom dette området, traff lyset hans plutselig et par øyne, og han utbrøt «rustflekkatt!». Der var den! Rett etter å ha sett verdens største katt, kom nå den minste! Sjåføren kjørte av veien for å komme nærmere, inn mellom trærne. Han klarte å komme litt foran katten, mens den gikk langs skogbunnen, og jeg fikk den perfekte vinkelen for et fotografi. Og jeg fikk det til! Muligens det mest unike fotografiet fra hele turen! Jeg føler meg veldig heldig som er en av få, vil jeg tro, som har fotografert en vill rustflekkatt. Tusen takk til Saurabh for at han fant den for oss! Hellet vårt varte helt til siste slutt!  

På morgenen etter, som var den aller siste hele dagen min i India, skulle vi gjøre noe jeg hadde gledet meg til helt siden jeg hørte om det. Det var tid for en båtsafari langs elven Denwa! Grunnen til at jeg gledet meg så mye til denne turen, er at man ofte får et utrolig godt utkikkspunkt når man fotograferer fra båt, siden man befinner seg lavt i vannhøyde. Fugler er også mye lettere å få øye på fra båt enn fra land, hvor det kan være vegetasjon og andre hindringer i veien. Og la meg bare si det med en gang, turen skuffet ikke! Vi fikk en hel haug med arter, og jeg følte at jeg fikk gode bilder hele tiden, av nesten alle artene vi så. Når det gjelder fotografering alene, var dette den beste safarien på hele turen! Dette vil du ikke gå glipp av hvis du noen gang kommer hit og vil fotografere fugler. Ok, ikke mer prat, dette er en av de gangene hvor bildene taler mye mer enn ord.  

Nå var vi nesten ferdige med reisen, og jeg skulle snart fly hjem. Men det var ett siste lille eventyr igjen. Før vi forlot Satpura og dro til flyplassen, skulle vi avslutte reisen med en siste morgensafari i buffersonen. Det betydde at jeg hadde en siste sjanse til å få tatt noen av de bildene jeg fortsatt ønsket meg. Det føltes rart å vite at dette var den aller siste turen i en safaribil for denne gang, og at jeg kom til å være hjemme i Norge dagen etter. Men fikk jeg egentlig med meg noe på denne siste turen? Vi så ikke noe nytt, men jeg fikk de beste bildene av noen fugler jeg allerede hadde sett, som orientpiplerke, kragegrønndue og hinduskvett. Jeg fikk også et siste godt bilde av en gaurokse og en hulmanlangur i et tørt elveleie. Men det beste var at jeg endelig fikk et ok bilde av den slitsomme brokadehanen! Det måtte vente til den siste dagen, men jeg fikk det til slutt! Og med det var min reise til India i april 2023 over!

Her er litt statistikk fra denne turen (som varte i 13 dager – fra 2. april til 14. april):

Totalt antall fotograferte arter: 190

Antall fotograferte fuglearter: 154

Antall pattedyrarter fotografert: 25

Antall fotograferte reptiler: 4

Resten var 1 frosk, og 6 insekter fotografert – dette er dyr jeg egentlig ikke fokuserer på.

For meg var det utrolig mange arter, og mer enn jeg noen gang kunne ha drømt om!

Hvis du vil se nærmere på hvilke arter jeg så og vil lese mer om dem, finner du en liste og lenker til faktasider helt nederst.

Hvis du vil se hele artslisten og alle observasjonene, kan du ta en titt på denne iNatrualist-siden.

Før jeg avslutter vil jeg takke alle som var med på å gjøre dette til en så fantastisk tur! Vertene og de ansatte på alle stedene vi bodde, var fantastiske hele veien, med en spesiell takk til alle på Shergarh i Kanha, som gjorde det lille ekstra for å gjøre oppholdet mitt der ekstra spesielt.

Jeg må selvfølgelig takke turkameratene mine for all latteren og de gode samtalene. Jeg var veldig heldig som havnet sammen med dem! Andy og Anna, takk for at dere var like interessert i fuglene som meg! Det gjorde hele forskjellen! Og takk, Andy, for tips om fugleturer! Jeg har ikke vært der ennå, men jeg har allerede fugleguiden til Lesvos som du anbefalte, og jeg kommer definitivt til å besøke øya en gang! En spesiell takk til Tracey, som var min partner in crime under hele denne reisen. Vi delte alltid safarikjøretøy når bilene ikke hadde plass til oss alle (noe som betydde at du måtte finne deg i fuglekikkingen min alene), og vi hadde lange samtaler om alt mulig på de lange kjøreturene mellom parkene. Du var akkurat den typen støttende og forståelsesfull person jeg trengte å ha med meg, med mange kloke råd når det var behov for det.

Sist, men ikke minst, en stor takk til Saurabh for at du tok oss gjennom to utrolige uker! Du gjorde ditt ytterste for å gjøre denne turen til den beste den kunne bli, for hver og en av oss. Med din erfaring, humor og profesjonalitet styrte du oss perfekt gjennom alle de fire parkene, og det hadde vært umulig for meg å finne og fotografere alle disse artene uten din kunnskap og veiledning! Jeg håper å se deg igjen for et nytt eventyr i India en dag (jeg har fortsatt den snøleoparden å fotografere)!

Saurabh, Anna, Tracey, meg selv og Andrew på Reni Pani Jungle Lodge, Satpura

Liste over arter