Flaggspett

Flaggspett (Dendrocopos major) er en vidt utbredt mellomstor hakkespett som finnes over store deler av Europa og Nord- og Øst-Asia. Voksne fugler er omtrent 20–24 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 79 g. Fjærdrakten er tydelig svart-hvit med sterkt røde undergumpfjær. Voksne hanner har en rød nakkeflekk som hunnene mangler, mens ungfugler har rødt på issen.

Som andre egentlige hakkespetter er flaggspetten sterkt tilpasset livet på trestammer. Kraftige føtter, med to tær framover og to bakover, griper barken, den stive stjerten støtter kroppen, og det meiselformede nebbet brukes til uthakking og næringssøk. Den lange, uttrekkbare tungen hjelper fuglen med å hente insekter og larver fra smale sprekker og ganger i treverket.

Flaggspetten kan forveksles med flere andre svart-hvite spetter der utbredelsen overlapper. Syriaspett (Dendrocopos syriacus) har et mindre sammenhengende svart ansiktsmønster, fordi den svarte skjeggstripen ikke går sammen med nakken, mens hvitryggspett (Dendrocopos leucotos) har langt mer hvitt over ryggen og vingene.

Gjentatt hakking i høy fart er et av de mest karakteristiske trekkene ved hakkespettenes biologi. En studie publisert i 2022 målte nedbremsingen ved slag og brukte biomekaniske modeller for å teste den gamle forestillingen om at skallen fungerer som en støtdemper. Hos flaggspett og de andre undersøkte artene fungerte hodet i stedet i stor grad som en stiv hammer; dersom mye av energien i hvert slag ble dempet i hodet, ville mindre kraft bli overført til treverket.

Modellene i den samme studien viste at størrelsen og formen på hjernekassen holder trykket i hjernen under nivåer som forbindes med hjernerystelse hos primater, uten at det trengs et mykt støtdempende system. Dette gjør det mulig å levere kraftige og effektive slag under næringssøk og uthakking.

Flaggspetten lever i et bredt spekter av skogmiljøer, blant annet løv-, blandings- og barskog, plantasjer, parker og store hager. Tilpasningsevnen gjør at den også kan klare seg godt i sterkt drevne landskap så lenge det finnes nok egnede trær og næringsressurser.

Eldre trær er viktige både til næringssøk og hekking, mens dødt og råtnende treverk ofte gir rikelig med insektføde og mykere materiale til uthakking av reirhull. En studie publisert i 2026 undersøkte 173 reirsteder i nordøstlige Polen og fant osp som det tydelig foretrukne reirtreet. Mer enn 80 % av trærne med reirhull var angrepet av vednedbrytende sopp, og også bjørk og or ble brukt ofte. Valget av reirsted er dermed tett knyttet til mykere, nedbrutt treverk.

Kostholdet skifter mye med årstid og tilgjengelighet. Om våren og sommeren spiser flaggspetten mange insekter og larver, mens frø og nøtter blir viktigere om høsten og vinteren, og bartrefrø kan dominere i gode kongleår. Arten besøker også fuglebrett og kan ta egg eller unger fra andre fuglers reir.

Slik predasjon kan lokalt være betydelig. I en britisk reirkassestudie tok flaggspett unger fra 14 av 57 blåmeiskull i 2005, i noen tilfeller ved å hakke seg gjennom veggen på selve kassen.

Flaggspetten undersøker bark og treverk etter skjulte insekter og larver, bruker nebbet til å åpne overflaten og den lange uttrekkbare tungen til å nå bytte i smale sprekker og ganger. Hvor mye den hakker og undersøker treverket varierer gjennom året når fuglene skifter mellom animalsk føde og planteføde.

Om vinteren bearbeider den ofte kongler og nøtter i en «spettesmie»: maten kiles fast i en barksprekk eller et annet stabilt feste og hakkes opp. Gode smier kan brukes om igjen mange ganger, og store mengder bearbeidede kongler kan hope seg opp under treet. Studier av gran- og furukongler viser også at fuglene delvis velger kongler etter størrelse og struktur.

Tromming er et av artens mest karakteristiske signaler og blir særlig tydelig før og under hekkesesongen. Den brukes til å markere territorium og tiltrekke en partner, ikke til å finne mat. Fuglen lager en rask serie slag mot en resonant stamme, grein eller av og til en konstruksjon av tre eller metall. Lyden ved næringssøk og uthakking er annerledes fordi slagene da er langsommere, kraftigere og mer uregelmessige.

Flaggspetten hakker vanligvis ut sitt eget reirhull, og begge kjønn deltar. Arten kan arbeide i levende treverk, men døde trær, døde partier og treverk som er myknet av råte velges ofte fordi uthakkingen er lettere. En studie publisert i 2010 fant at trær med små prøvehull ofte hadde den samme kombinasjonen av hardere ytre ved og mykere indre ved som reirtrær. Fuglene bruker prøvehullene til å vurdere om stedet er egnet før de fortsetter med et fullt reirhull.

Inngangen leder til et uforet hulrom der hunnen vanligvis legger fire til seks hvite egg. Hunnen står for mesteparten av rugingen, mens hannen også ruger noe, og rugetiden er vanligvis omkring 14–16 dager. Begge foreldrene mater de nakne og hjelpeløse ungene, som vanligvis blir i reirhullet i omtrent 20–23 dager.

Når et spettehull ikke lenger brukes av flaggspetten, blir det en del av skogens tilbud av naturlige hulrom. Slike hull kan senere brukes av andre hulrugende fugler og av pattedyr og virvelløse dyr. Flaggspetten skaper dermed reir- og skjulesteder som fortsatt kan være nyttige for andre arter etter at den selv er ferdig med hullet.

Flaggspetten er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 20 000–70 000 individer. Bestanden var stabil i perioden 2010–2019, selv om antallet varierer betydelig mellom år. Arten hekker vanlig på Sør- og Østlandet og mer spredt på Vestlandet og i Nord-Norge.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en økning på 97 % fra 1980 til 2024 og 19 % i perioden 2015–2024. Norske flaggspetter er som regel standfugler, men svake frøår hos bartrær kan utløse lengre vandringer, og fugler østfra kan enkelte år opptre invasjonsartet i Norge.