Niland

Niland (Alopochen aegyptiaca) er en stor og karakteristisk afrikansk andefugl, omtrent 63–73 cm lang og 1,5–2,3 kg tung. Begge kjønn har lyst hode med en tydelig mørk øyeflekk, en brun flekk på brystet og en hovedsakelig gråbrun kropp. Store hvite vingefelt blir særlig synlige i flukt og står i kontrast til mørke svingfjær og grønnglinsende armsvingfjær.

Hanner og hunner ligner hverandre, men hannene er i gjennomsnitt litt større og kjønnene har ulike lyder. Til tross for det engelske navnet "Egyptian goose" tilhører arten gravandgruppen og er nærmere beslektet med gravender enn med de typiske gjessene.

Niland bruker åpne og halvåpne landskap nær ferskvann, blant annet innsjøer, elver, magasiner, våtmarker, flomsletter, gressland, jordbruksområder, golfbaner og urbane parker. Arten finnes fra lavlandet til høye fjellområder og er registrert opp mot 4 000 moh. i Etiopias høyland.

Arten er ikke begrenset til selve vannkanten og bruker regelmessig plener, beitemark og annen kort vegetasjon i områdene rundt. En kombinasjon av åpne næringsområder, ferskvann i nærheten og trygge hvile- eller hekkeplasser passer arten særlig godt.

Kostholdet består hovedsakelig av plantemateriale, særlig gress, blader, skudd, frø og avlinger. Små virvelløse dyr og annen animalsk føde tas i mindre mengder.

Ungene spiser en større andel vannlevende virvelløse dyr tidlig i livet før kostholdet gradvis blir mer plantebasert.

Niland søker hovedsakelig næring ved å beite og plukke på land, særlig i kort gress, beitemark, plener og jordbruksområder. Fuglene søker også mat på mudderflater og i grunt vann, der de kan plukke og tippe framkroppen ned mot maten uten den vedvarende dykkingen mange andre andefugler bruker.

En feltstudie publisert i 2021 ved Boyo-våtmarken i Etiopia fant at gressland var det viktigste næringsområdet både i tørke- og regntiden, og at næringssøket var mest intenst tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen. Denne fleksible bruken av både land- og våtmarksområder bidrar til at arten trives i både naturlige og menneskepåvirkede landskap.

Niland er dagaktiv og ses ofte i par eller familiegrupper, mens større ansamlinger kan dannes ved gode nærings- og hvileplasser utenom hekketiden.

Parene blir sterkt territorielle rundt reirplassen og bruker høye rop, truende kroppsstillinger og forfølgelse mot inntrengere. En urban studie publisert i 2021 i Sør-Tyskland fant at aggresjonen særlig var rettet mot andre nilender, mens aggresjon mot andre fuglearter ikke skilte seg ut som spesielt hyppig. Bare 2,4 % av de registrerte aggressive møtene endte i fysisk kamp.

Hekking kan foregå i mange av årets måneder, avhengig av lokale forhold. Niland bruker et uvanlig bredt spekter av reirplasser, blant annet på bakken, på små øyer, i trehull, på hyller og bygninger og i forlatte reir etter andre store fugler.

Kullet består vanligvis av fem til elleve egg, men kull fra ett til 22 egg er registrert. Hunnen ruger i omtrent 28–30 dager, mens hannen holder seg i nærheten og bidrar til å forsvare territoriet. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og finner maten selv, men begge foreldrene vokter og leder kullet. De blir flygedyktige etter omtrent 55–75 dager.

Niland har vært holdt som prydfugl i Europa i flere hundre år, og rømte eller utsatte fugler har etablert hekkebestander. Storbritannia har nå en stor og raskt voksende naturalisert bestand, særlig i East Anglia og rundt Stor-London. Mellom 1995 og 2024 økte den britiske hekkebestanden med 1 964 %.

Arten er også etablert i flere land på det europeiske fastlandet og står fortsatt på EUs liste over invasive fremmede arter av unionsbetydning. Bekymringen gjelder blant annet videre spredning, mulig konkurranse med stedegne fugler og avlingsskader. Hvor store de økologiske og økonomiske effektene er, varierer mellom regioner.

I sitt naturlige afrikanske utbredelsesområde er niland klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og tallrik i mange både naturlige og menneskepåvirkede landskap.

Den globale bestandsutviklingen ser ut til å være synkende, men totalbestanden er svært stor og utbredelsesområdet svært vidt. Lokale konflikter kan oppstå der store mengder fugler beiter på avlinger eller samler seg rundt menneskeskapte vannforekomster. Til tross for nedgangen regnes arten ikke som truet globalt.