Mandarinand

Mandarinand (Aix galericulata) er en mellomstor østasiatisk and, omtrent 41–51 cm lang, med et vingespenn på rundt 65–75 cm, og veier vanligvis rundt 600 g. Hanner i praktdrakt er umiskjennelige, med rødt nebb, bred hvit øyestripe, oransje «seil» over ryggen, forlengede nakkefjær og en sammensatt fjærdrakt i oransje, kastanjebrunt, lilla, grønt og kremhvitt. Hunnene er gråbrune med hvit øyering, en smal hvit stripe bak øyet, flekkete kroppssider og lysere underside.

Til tross for den prangende fjærdrakten er mandarinanda sterkt knyttet til skogkledde våtmarker. Den kompakte kroppen og sterke klørne gjør at den sitter godt på greiner, og begge kjønn flyr smidig gjennom skogkledde elvedaler.

I det naturlige utbredelsesområdet foretrekker mandarinanda skogkledde elver, innsjøer, myrer og dammer med tett kantvegetasjon og gamle trær i nærheten. Vegetasjonen gir skjul, mens eldre trær sørger for hulrom til reir. De introduserte europeiske bestandene bruker også parkdammer, kunstige vann og reservoarer der det finnes egnede trær.

En studie publisert i 2025 av en fastboende bestand ved Wu-elva i Guizhou i Sørvest-Kina registrerte 36 mandarinender på 15 lokaliteter. Fuglene brukte særlig næringsområder nær skogkant med tett kantvegetasjon, mens mangel på gamle trær med egnede reirhulrom og menneskelig forstyrrelse kan begrense kvaliteten på hekkeområdene.

Kostholdet endres gjennom året og omfatter eikenøtter og andre frø fra trær, korn, vannplanter, frø og frukt, sammen med insekter, snegler og andre små virvelløse dyr. Fuglene beiter som regel fra overflaten, strandkanten eller ved å stå med bakenden i været på grunt vann fremfor å dykke lenge. Eikenøtter kan være særlig viktige om høsten og vinteren.

De naturlige bestandene er delvis trekkfugler. Fugler som hekker i kaldere deler av Nordøst-Asia trekker sørover til vinterområder i Kina, Japan og andre mildere områder, mens enkelte bestander lenger sør er mer stedbundne. Trekk og lokale bevegelser påvirkes derfor sterkt av vinteris og mattilgang.

Den store introduserte britiske bestanden er hovedsakelig standfugl. Ringmerkingsfunn viser likevel at enkelte individer kan bevege seg over betydelige avstander, så heller ikke de etablerte europeiske bestandene er helt stasjonære.

Mandarinender hekker i naturlige hulrom i trær og bruker gjerne egnede fuglekasser, ofte flere meter over bakken og av og til et stykke fra vannet. Hunnen velger reirplass og står for rugingen. Et vanlig kull inneholder omtrent 9–12 egg, som ruges i rundt 28–30 dager. Svært store kull kan forekomme når flere hunner legger egg i samme hulrom.

Artsintern reirparasittisme kan være vanlig der reirplassene ligger tett. En seksårig studie publisert i 2011 fra Zuojia i Nordøst-Kina fant egg fra mer enn én hunn i 46,2 % av fullførte kull. I de parasitterte reirene hadde i gjennomsnitt omkring 2,5 hunner lagt egg, noe som viser at et tilsynelatende enkeltreir kan skjule et langt mer komplisert reproduksjonssystem.

Andungene er reirflyktere og forlater hulrommet før de kan fly. De hopper ned til bakken og følger deretter hunnen til nærmeste vann. Fallet kan se dramatisk ut fra et høyt reir, men de små og lette ungene er godt tilpasset dette. De blir flygedyktige etter omtrent 40–45 dager.

Mandarinender har i århundrer vært symboler på kjærlighet, ekteskapelig harmoni og troskap i østasiatisk kultur. Par av fuglene går igjen i kinesiske malerier, keramikk, tekstiler og bryllupsgjenstander, og den samme symbolikken finnes også i japansk og koreansk kunst. Den sterke kjønnsforskjellen i fjærdrakt og fuglenes vane med å opptre i par har gjort dem til et særlig gjenkjennelig bilde på et lykkelig par.

Symbolikken bygger delvis på en gammel forestilling om at mandarinender holder sammen med én partner hele livet. Dette bør forstås som en kulturell tradisjon og ikke som en bokstavelig beskrivelse av hekkebiologien, men forestillingen har vært bemerkelsesverdig varig. Også i nyere bryllupssymbolikk brukes par av mandarinender som uttrykk for kjærlighet, lojalitet og et harmonisk ekteskap.

Mandarinender har vært holdt som prydfugler i århundrer, og rømte og utsatte fugler har etablert frittlevende bestander langt utenfor Øst-Asia. Storbritannia har den største og best dokumenterte introduserte bestanden i Europa. Arten ble naturalisert i løpet av 1900-tallet og finnes nå over store deler av England, med mindre bestander i Skottland og Wales.

Den britiske hekkeindeksen økte med 663 % mellom 1995 og 2024, samtidig som utbredelsen har vokst kraftig over en lengre periode. Det er ikke dokumentert store økologiske skadevirkninger fra den britiske bestanden.

I Norge regnes mandarinand som en fremmed art. I Fremmedartslista 2023 er den vurdert til lav risiko (LO), med begrenset invasjonspotensial og ingen kjent utslagsgivende økologisk effekt. I perioden 2011–2020 ble det i gjennomsnitt registrert omkring 42 individer per år. Bare noen få hekkefunn er kjent, det siste i 2021, og arten har fortsatt ingen permanent hekkebestand i Norge.

Mandarinand er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste, men situasjonen er svært forskjellig mellom naturlige og introduserte bestander. Den ville østasiatiske bestanden har blitt påvirket av tap og fragmentering av skogkledde våtmarker. Studien fra Guizhou i 2025 viser samtidig at sørlige hekkeområder kan ha få gamle trær med egnede reirhulrom og være utsatt for sterkere menneskelig forstyrrelse.

I Norge er arten vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021 fordi den er introdusert. De store europeiske bestandene er også introduserte og erstatter ikke tap av naturlig leveområde i Øst-Asia. Bevaring i Øst-Asia er derfor knyttet til vern av skogkledde elvedaler, våtmarker og gamle hule trær.