Flekkhyene

Flekkhyene (Crocuta crocuta) er den største nålevende hyenearten. Den skrånende ryggen, kraftige forkroppen, runde ørene og uregelmessige mørke flekkene gir den et karakteristisk utseende. Selv om hyener ved første øyekast kan ligne hunder, tilhører de den kattelignende grenen av rovdyrene.

Voksne dyr måler vanligvis omtrent 120–150 cm fra hode til kropp og veier rundt 40–86 kg, med betydelige regionale forskjeller. Hunnene er vanligvis større enn hannene. Hunnens ytre kjønnsorgan danner en forlenget klitoris, ofte kalt en pseudopenis, som brukes ved urinering, paring og fødsel. Denne uvanlige anatomien gjør kjønnene vanskelige å skille i felt og har viktige følger for reproduksjonen.

Flekkhyener lever i mange åpne og halvåpne naturtyper, blant annet savanne, gressland, åpen skog, busklandskap, halvørken og fjellområder. De finnes fra varme lavland til store høyder og kan klare seg i forholdsvis tørre områder så lenge det finnes nok mat og vann. Tett tropisk regnskog og de aller tørreste ørkenområdene er vanligvis mindre egnet.

Mengden byttedyr er ofte viktigere enn selve vegetasjonstypen. En nyere kamerafellestudie fra Sør-Tanzania fant betydelig høyere tetthet av flekkhyener i åpen skogsavanne med mye byttedyr enn i miomboskog, der det var færre byttedyr. Det viser at hyenene i stor grad holder seg i områdene der tilgangen på mat er best. Arten kan også bruke sterkt menneskepåvirkede landskap og til og med utkanten av byer der søppel, husdyrkadavre og andre matkilder er tilgjengelige.

Flekkhyener er opportunistiske rovdyr som hovedsakelig lever av mellomstore og store klovdyr og sebraer, men kostholdet varierer med hvilke byttedyr som er tilgjengelige lokalt. Stripegnu (Connochaetes taurinus), steppesebra (Equus quagga), antiloper og andre klovdyr er viktige i mange økosystemer, mens mindre virveldyr, egg, virvelløse dyr og åtsler også blir spist.

De kraftige kjevene og robuste jekslene kan knuse store knokler, og fordøyelsessystemet gjør dem i stand til å hente næring fra hud, sener og bein som mange andre rovdyr lar ligge. Svært lite kan bli igjen etter at en gruppe hyener har spist, selv om hår, hover og annet ufordøyelig materiale senere gulpes opp.

Til tross for ryktet som åtseletere er flekkhyener svært dyktige jegere, og i mange økosystemer skaffer de en stor del av maten ved å felle byttedyr selv. De er utholdende forfølgelsesjegere og løper byttet ned fremfor å satse på et kort bakholdsangrep. Unge, skadde eller på andre måter sårbare dyr blir ofte valgt ut, men også friske voksne dyr kan bli tatt.

Mange jakter gjennomføres av ett enkelt individ, særlig når byttet er mindre, mens samarbeid blir stadig viktigere mot store eller vanskelige byttedyr. Langtidsstudier i Kenya fant at jaktsuksessen økte når flere hyener sluttet seg til forfølgelsen. Gruppejakt gjør derfor hyenene i stand til å takle byttedyr som ville vært vanskelige for ett individ å felle, selv om store jaktgrupper ikke er nødvendig ved alle jakter.

Flekkhyener er mest aktive fra skumringen og gjennom natten, men aktivitetsmønsteret er fleksibelt. De kan bevege seg og jakte på dagtid der forstyrrelsen er liten, mens dyr som lever tett på mennesker ofte blir tydelig mer nattaktive. Klanmedlemmer kan tilbakelegge lange avstander i løpet av en natt, enten alene eller i små grupper.

Kommunikasjonen kombinerer lyd, lukt og kroppsspråk. Det langtrekkende «whoop»-ropet kan høres over flere kilometer og hjelper spredte klanmedlemmer med å finne hverandre, tilkalle andre klanmedlemmer og markere tilstedeværelse. Ropene inneholder også individuelle kjennetegn. På nært hold bruker hyenene knurring, hyl, skrik, roligere kontaktlyder og den berømte latterlignende lyden, som oftest henger sammen med opphisselse eller sosial spenning og ikke med glede.

Duftmarkering er også viktig. Hyenene avsetter et sterkt luktende sekret fra analkjertlene på gress og bruker felles latriner, noe som gjør at de kan markere territoriet og formidle informasjon om identitet uten å måtte møtes direkte.

Videoen nedenfor viser et enslig individ om natten, når klanmedlemmer ofte deler seg i mindre grupper for å lete etter mat.

Flekkhyener lever i såkalte fisjon–fusjon-samfunn som kalles klaner. Klanen er en stabil sosial enhet, men alle medlemmene er sjelden samlet samtidig. Individene deler seg gjentatte ganger opp i mindre grupper og møtes igjen ved byttedyr, hi, hvileplasser eller territorielle sammenstøt. Klanstørrelsen varierer med mat og habitat og kan gå fra færre enn ti dyr til flere titalls.

Klanene er organisert rundt beslektede hunner. Hunner og ungene deres dominerer innvandrede hanner, og rang arves i stor grad gjennom morslinjen. Døtre blir vanligvis i fødeklanen, mens unge hanner vandrer ut og slutter seg til en annen klan. Nyinnvandrede hanner begynner nær bunnen av hannhierarkiet og kan bruke flere år på å bygge sosiale relasjoner før de får gode paringsmuligheter.

Klanterritoriene varierer enormt med mengden ressurser. I Ngorongoro-krateret, der tettheten av store planteetere er svært høy, målte langtidsstudier territorier på bare omkring 9–40 km². I det langt tørrere og mer ressursfattige Kalahari er territorier på omkring 1 000 km² eller mer dokumentert. Kontrasten viser hvor kraftig mattilgangen kan påvirke hvor stort område en klan må forsvare og bruke.

Territorialiteten hindrer ikke lange næringssøksturer. I vandringssystemer som Serengeti kan hyener pendle langt utenfor klanens territorium for å utnytte midlertidige konsentrasjoner av gnu og andre trekkende planteetere, før de vender tilbake til hi- og territorieområdet. Evnen til å skille et sosialt forsvart territorium fra langt større midlertidige næringssøksturer viser hvor fleksibelt flekkhyenen kan bruke landskapet.

Den sosiale kognisjonen hos flekkhyene er blant de best undersøkte utenfor primatene. Klanmedlemmer kjenner hverandre igjen som individer, husker tidligere møter og forstår rang- og slektskapsforhold mellom andre hyener. De kan derfor reagere forskjellig på det samme individet avhengig av hvem som er til stede og hvilke allierte som sannsynligvis vil gripe inn.

Eksperimenter og langtidsobservasjoner viser at flekkhyener kjenner igjen tredjepartsrelasjoner – for eksempel at to andre klanmedlemmer er i slekt eller at den ene rangerer over den andre – og bruker denne informasjonen når de avgjør om de skal nærme seg, utfordre eller støtte et annet dyr. Denne primatlignende sosiale kunnskapen er spesielt nyttig i en klan der tilgang til mat, allierte og reproduksjon i stor grad avhenger av et komplekst dominansnettverk.

Løver (Panthera leo) er flekkhyenens viktigste konkurrenter. De to rovdyrene overlapper sterkt i byttedyrvalg og tar regelmessig kadavre fra hverandre. Hvem som dominerer avhenger i stor grad av antall dyr og om voksne hannløver er til stede. En stor gruppe hyener kan jage bort løvinner, mens selv én eller to voksne hannløver kan gjøre det svært farlig for hyenene å nærme seg et kadaver.

Forholdet handler ikke bare om at hyener stjeler fra løver. Løver overtar også byttedyr fra hyener, og begge arter kan endre bevegelser og aktivitet for å redusere kostbare møter. Flekkhyener kan på sin side dominere mindre rovdyr og kan stjele fra eller fortrenge geparder (Acinonyx jubatus), afrikanske villhunder (Lycaon pictus) og leoparder (Panthera pardus).

I 2013 så jeg seks flekkhyener konfrontere en løvinne over et bøffelkadaver i Hluhluwe-iMfolozi Park. Den første løvinnen ble angrepet så hardt at hun holdt på å miste halen før en annen løvinne kom til, men hyenene endte likevel med å ta kadaveret. Videoen nedenfor viser møtet.

Hannene nærmer seg hunnene forsiktig og viser ofte tydelig underdanig atferd under kurtisen. Hunnens valg av partner er viktig: hun kan avvise hanner og kan opprettholde langvarige relasjoner til foretrukne partnere. Selve paringen er mekanisk krevende fordi hannen må pare seg gjennom hunnens forlengede klitoris.

Drektigheten varer omkring 110 dager, og kullene består oftest av én eller to unger. Fødselen foregår også gjennom den forlengede klitorisen og kan være særlig krevende for førstegangsfødende hunner. Ungene er uvanlig velutviklede for rovpattedyr når de blir født, med åpne øyne, frembrutte tenner og nok koordinasjon til å kunne opptre aggressivt kort tid etter fødselen.

Ungene begynner livet med mørk pels og flyttes til et felles hi der flere mødre holder ungene sine. Hver hunn dier normalt bare sine egne unger, og melk er viktig i mange måneder. Søskenaggresjon kan være kraftig og noen ganger dødelig, særlig når tilgangen på mat er dårlig eller to unger av samme kjønn konkurrerer sterkt, men søskendrap er ikke noe som skjer i hvert kull.

Etter hvert begynner ungene å følge de voksne bort fra hiet og lærer de sosiale ferdighetene og jaktferdighetene de trenger som voksne. Hunnene blir vanligvis i fødeklanen, mens hannene vandrer ut som unge voksne. Flekkhyener kan leve uvanlig lenge for et stort rovpattedyr; ville individer på opptil 19 år er dokumentert.

Flekkhyener har en særegen kulturell rolle i og rundt Harar øst i Etiopia. I harari-tradisjoner blir de ikke bare sett på som farlige åtseletere. Hyenene er vevd inn i lokale fortellinger og åndelige forestillinger, og ropene deres om natten kan tolkes som et tegn på at de fortærer skadelige djinner og dermed beskytter mennesker.

Langvarige fôringstradisjoner har styrket dette forholdet. Ville hyener går inn i byen om natten, og enkelte blir bevisst matet av mennesker, en tradisjon som også har blitt en kjent opplevelse for besøkende. Forholdet viser hvordan kulturelle forestillinger kan gjøre et stort rovdyr som fryktes eller forfølges andre steder, til en akseptert del av et bysamfunn.

Flekkhyener er uvanlig tilpasningsdyktige i nærheten av mennesker. I flere etiopiske byer går de inn i urbane områder om natten for å spise søppel og rester fra dyr, og i enkelte landskap kan de finnes i høy tetthet selv der det er lite naturlig byttedyr. Denne åtseleteratferden kan bidra til å fjerne organisk avfall samtidig som hyenene får en stabil matkilde.

Den samme fleksibiliteten kan også skape konflikt. Hyener kan ta husdyr, oppsøke avfallsplasser og i sjeldne tilfeller utgjøre en fare for mennesker, og holdningene varierer sterkt mellom ulike lokalsamfunn. Studier fra Etiopia viser at lokale forestillinger, tidligere erfaringer og hyenenes egen atferd alle kan påvirke om forholdet mellom mennesker og hyener blir preget av toleranse eller konflikt.

Flekkhyene er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den gjeldende globale vurderingen ble publisert i 2015 og anslo omtrent 27 000–47 000 dyr, samtidig som den beskrev den samlede bestandstrenden som synkende. Fordi dette er et eldre kontinentalt estimat og ikke en oppdatert telling, bør tallet ses som en indikasjon på størrelsesorden fremfor et presist mål på dagens bestand.

Store bestander finnes fortsatt i flere verneområder i Øst- og Sør-Afrika, men arten har forsvunnet fra deler av sitt historiske utbredelsesområde og mange bestander utenfor godt forvaltede reservater er dårlig overvåket. Nyere tetthetsstudier viser fortsatt store forskjeller mellom landskap, fra høye tettheter i produktive, vernede savanner til langt lavere tettheter i mindre produktive eller sterkt påvirkede områder.

Lokale tilbakeganger skyldes særlig forfølgelse etter tap av husdyr, forgiftning, snarefangst, habitatfragmentering og færre ville byttedyr. Arten er fortsatt ikke globalt truet, men disse faktorene kan raskt fjerne hyener fra menneskepåvirkede landskap. Bedre beskyttelse av husdyr og bedre overvåking kan derfor være viktig selv for en art som fortsatt er vidt utbredt.