Stjertand

Stjertand (Anas acuta) er en uvanlig slank gressand med lang hals, smale vinger og en spiss bakende. Voksne fugler er omtrent 51–76 cm lange og veier rundt 0,5–1,45 kg, der hannene både er større og virker særlig lange på grunn av de sterkt forlengede midtre stjertfjærene.

Hannen i hekkedrakt har sjokoladebrunt hode, hvitt bryst og en smal hvit stripe som går opp på hver side av halsen, sammen med en fint mønstret grå kropp og lang svart stjert. Hunnen er spraglet brun, men beholder den karakteristisk slanke kroppen og lange halsen. Kroppsformen og den spisse stjerten er ofte nok til å kjenne arten igjen på avstand.

Stjertand foretrekker åpne, grunne og ofte sesongpregede våtmarker. Hekkehabitatene omfatter tundradammer, små prærievåtmarker, myrer, våte gressmarker og oversvømte enger, ofte i landskap der vannstanden endrer seg raskt gjennom våren og sommeren.

Utenom hekkingen bruker den også grunne innsjøer, elvemunninger, kystlaguner, salt- og brakkvannsmyrer og oversvømte jordbruksområder. Fordi hekkeutbredelsen reagerer raskt på vannforholdene, kan midlertidige våtmarker og våte gressmarker bli særlig viktige i gode år.

Kostholdet endrer seg tydelig gjennom året. Frø fra gress, starr og vannplanter, sammen med spillkorn og annet plantemateriale, dominerer mye av høsten og vinteren. Om våren og sommeren øker andelen vanninsekter, små krepsdyr, bløtdyr og andre virvelløse dyr.

Animalsk føde er særlig viktig for hunner som forbereder hekkingen og for voksende andunger. Stjertand finner maten ved å duppe i overflaten, beite eller tippe kroppen fram i grunt vann fremfor å dykke dypt, og søker også mye næring på våt mark og oversvømte jorder.

Stjertand er sosial utenom hekkingen og opptrer ofte sammen med andre gressender i flokker som kan bli svært store på vinterområdene. Fuglene er årvåkne og raske i flukt og flyr gjerne mellom trygge hvileplasser og beiteområder ved skumring, om natten eller tidlig om morgenen.

Aktiviteten kan dermed strekke seg langt utover dagslyset, særlig der mattilgang eller forstyrrelse gjør mørket fordelaktig. Etter hekkingen samles hannene ofte separat under den flygeudyktige vingefjærfellingen, mens hunnene fortsatt følger ungene.

De fleste stjertender er sterke langdistansetrekkere. Vårtrekket starter tidlig, og fuglene følger framveksten av isfrie våtmarker nordover. Individene følger ikke én fast rute, og hekkeområdene kan skifte med våtmarksforholdene.

En satellittstudie publisert i 2005 fulgte voksne hunner som forlot vinterområdene i Californias Central Valley. Mellom 77 og 87 % brukte først SONEC-regionen i sørlige Oregon, nordøstlige California og nordvestlige Nevada, før de fulgte ulike ruter mot prærieområdene eller Alaska. Strategiene endret seg med blant annet kulde og våtmarkstilgang lenger øst.

En studie publisert i 2011 merket 198 stjertender på vinterområder i Japan. Omtrent 67 % trakk til Kamtsjatka eller Tsjukotka, mens de fleste av de øvrige brukte andre deler av det russiske fjerne østen. Noen av disse hekkeområdene brukes også av stjertender som kommer fra Nord-Amerika. En studie fra 2009 som kombinerte ringfunn og populasjonsgenetikk fant sjeldne forflytninger i begge retninger mellom fugler som overvintret i Japan og California og liten genetisk forskjell mellom dem; hekkeutbredelsene overlappet særlig rundt Tsjukotka og Kamtsjatka.

Par dannes gjennom høsten og vinteren, og mange stjertender ankommer hekkeområdene ferdig paret. Hunnen velger en reirplass på bakken i lav vegetasjon, noen ganger overraskende langt fra åpent vann, og fôrer den grunne reirgropen med plantemateriale og dun. Kullet består vanligvis av omtrent sju til ni egg.

Hunnen ruger alene i omtrent 22–24 dager, og hannen forlater vanligvis hunnen når rugingen har begynt. Andungene klekkes med dun og forlater reiret kort tid etterpå. De kan gå, svømme og finne mat selv, men følger hunnen og er avhengige av hennes beskyttelse. Ungene blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 40–55 dager.

En treårig studie publisert i 1996 fulgte 795 reir i Yukon–Kuskokwim-deltaet i Alaska. Årlig reirsuksess varierte fra omtrent 10,7 til 43,1 %, og predasjon og tidevannsflom sto for de fleste tapene. Hekkesuksessen kan derfor variere kraftig mellom år og områder; i jordbruksland kan reir i tillegg være utsatt for maskiner.

Ringmerkingsdata viser også at arten kan bli gammel. Den nordamerikanske aldersrekorden er 22 år og 3 måneder for en vill stjertand.

Stjertand er en viktig jaktbar vannfugl i deler av utbredelsesområdet, særlig i Nord-Amerika. Fra jaktsesongen 2025–26 brukes en midlertidig amerikansk høstingsstrategi som kombinerer oppdaterte bestands- og jaktdata med anslag for høstbestanden for å fastsette jakttider og kvoter.

Jakt kan også endre den daglige habitatbruken. En studie publisert i 2012 fulgte 203 radiomerkede hunner i Suisun Marsh i California. Under jaktsesongen flyttet fuglene seg mot permanente vannflater i beskyttede områder på dagtid og brukte foretrukket næringsvegetasjon mer om natten.

Stjertand er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt en av de mest utbredte endene på den nordlige halvkule, men den globale bestandstrenden vurderes som nedadgående og utviklingen varierer mye mellom regioner.

I Norge er stjertand vurdert som sårbar (VU) på Norsk rødliste 2021. Bestandsanslaget fra 2015 var 430–1 100 individer, og den mest sannsynlige størrelsen på den reproduserende bestanden ligger innenfor intervallet 250–1 000 individer som gir VU etter kriteriet D1. Det finnes ingen kvantitativ dokumentasjon på en pågående nasjonal bestandsnedgang, og antallet dokumenterte hekkefunn viste ingen tydelig nedgang i 2006–2020.

Hekkingen er hovedsakelig konsentrert til Nord-Norge og lavereliggende fjellområder i Sør-Norge, med enkelte kystfunn. Arten opptrer langt vanligere under trekk enn som hekkefugl og er særlig knyttet til grunne, vegetasjonsrike våtmarker, tjern og småvann.