Toppdykker

Toppdykker (Podiceps cristatus) er den største regelmessig hekkende dykkeren i Norge og en av de mest karakteristiske vannfuglene i sommerdrakt. Voksne fugler er 46–61 cm lange og veier omtrent 0,6–1,2 kg. Om våren og sommeren rammes det hvite ansiktet inn av to svarte topper og en utspilbar kastanjebrun og svart halskrage, mens den lange lyse halsen og det smale spisse nebbet gir arten en elegant profil.

I vinterdrakt forsvinner mye av prydfjærdrakten og fuglene blir langt mer anonyme i grått og hvitt. Ungene har karakteristiske svarte og hvite striper på hode og hals. Beina sitter svært langt bak på kroppen, og tærne har brede svømmelapper i stedet for svømmehud. Dette gir kraftig framdrift under vann, men gjør toppdykkeren klossete på land.

I Norge hekker toppdykkeren hovedsakelig i næringsrike innsjøer og større dammer på Sør- og Østlandet, med en særlig sterk bestand rundt Oslofjorden og i tilgrensende lavlandsområder. Arten trenger en kombinasjon av åpent vann til dykking og skjermede kanter med takrør eller annen vegetasjon til reir.

Fiskebestand, vannkvalitet og næringsstatus påvirker habitatkvaliteten sterkt. En 25-årsstudie publisert i 2019 fra Sempachersjøen i Sveits fant at næringsstatusen i innsjøen var den viktigste driveren for hekkebestandens størrelse mens innsjøen hentet seg inn etter kraftig eutrofiering. Studien konkluderte med at mesotrofe til eutrofe forhold kunne opprettholde en stor hekkebestand, mens ekstrem eutrofiering tidligere hadde falt sammen med en kraftig bestandsnedgang. Utenom hekkesesongen bruker fuglene også større innsjøer, fjorder og skjermede kystområder.

Fisk utgjør hoveddelen av kostholdet, men hvilke arter og størrelser som tas varierer mellom innsjøer og gjennom året. Virvelløse vanndyr, krepsdyr, bløtdyr, amfibier og annet lite akvatisk bytte supplerer dietten, særlig for unger og der fisk er mindre tilgjengelig.

Arten svelger også med hensikt egne fjær og gir fjær til ungene. En studie publisert i 1989 av 407 toppdykkere fra IJsselmeer i Nederland fant at bare fire av 8 718 identifiserte magefjær kom fra andre arter. Forskerne foreslo at fjærmassen gir ufordøyelig materiale som gjør det mulig å danne pellets som senere gulpes opp, samtidig som regelmessig tømming av mageinnholdet kan begrense opphopning av mageparasitter.

Toppdykkeren forfølger bytte under vann ved å presse fjærdrakten sammen og gli under overflaten før den svømmer raskt med kraftige spark fra de svømmelappede føttene. Fisken gripes med det lange, spisse nebbet.

En studie publisert i 1988 fra IJsselmeer fant at toppdykkere under vingemytingen konsentrerte nesten all jakt til én–to timer rundt daggry og igjen rundt skumring. Hovedbyttet, krøkle, trakk da opp mot overflaten, samtidig som lysforholdene fortsatt gjorde fisken synlig og dykkedistansen var kortest. Jaktrytmen fulgte dermed tett de daglige vertikale bevegelsene til byttet.

Utenom hekkesesongen kan fuglene samles i løsere flokker. Under den årlige vingemytingen skiftes flygefjærene samtidig, og fuglene mister flygeevnen midlertidig. Store og forholdsvis uforstyrrede vann blir derfor viktige også utenom selve hekketiden.

Norske toppdykkere forlater i stor grad hekkeområdene når innsjøene fryser. Noen individer overvintrer langs norskekysten, men de fleste norske fuglene tilbringer trolig vinteren i Nederland. De vender tilbake til hekkeplassene i løpet av april.

Trekkmønsteret varierer ellers mye gjennom den globale utbredelsen. Bestander i milde områder kan være stedbundne, mens fugler fra kaldere strøk flytter til store isfrie innsjøer, elvemunninger og kystfarvann. Enkelte bestander gjør også egne forflytninger til store innsjøer for vingemyting før vinteren.

Den spektakulære kurtisen er et av de mest kjente fuglespillene i Europa. Partnerne vender seg mot hverandre med toppene og halskragen reist, rister hodet synkront og gjennomfører en serie ritualiserte bevegelser. Under den såkalte plantedansen dykker begge etter vannplanter og reiser seg nesten oppreist bryst mot bryst på vannet med vegetasjon i nebbet. Hekkepar forsvarer også territorier rundt reirplassen.

Reiret er en flytende plattform av vått plantemateriale som forankres i takrør eller annen vegetasjon. Tre eller fire egg er vanlig, og begge foreldrene ruger i omtrent 27–29 dager. Etter klekking klatrer de stripete ungene ofte opp på ryggen til en forelder og skjules mellom vingefjærene mens den andre voksne bringer mat. Ryggbæring er særlig viktig de første omtrent tre ukene, når ungene fortsatt er små og sårbare.

En studie publisert i 1994 fra oppdrettsdammer i det sørøstlige Nederland fant at ungedødeligheten var høyest de første to leveukene, og at overlevelsen var best i kull som fikk mer mat per tidsenhet. Foreldrene fortsetter å mate ungene lenge etter den viktigste ryggbæringen, og ungene blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 10–11 uker.

Toppdykker er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. En studie publisert i 2020 oppjusterte den norske hekkebestanden til 531–634 par, tilsvarende omtrent 1 062–1 268 reproduserende individer. Bestanden er liten nok til at den isolert sett ville ligget på nivå med nær truet, men den svenske bestanden er stor og økende og gir gode muligheter for reetablering dersom lokale norske bestander forsvinner.

Den samme 2020-studien fant 233 par på 34 lokaliteter i Oslo og Akershus i 2018 og en årlig bestandsvekst på 4,2 % i perioden 1995–2018. Økningen skyldtes både vekst på allerede etablerte lokaliteter og kolonisering av nye vann. Vannstandsvariasjoner, forstyrrelser i hekketiden, kraftig eutrofiering og forhold i vinterområdene kan fortsatt påvirke lokale bestander.