Grønnmalmgjøk

Grønnmalmgjøk (Ceuthmochares australis) er en sky afrikansk gjøkefugl. Den er omtrent 33 cm lang og veier rundt 52–79 g. Hodet og undersiden er skifergrå, mens ryggen, vingene og den lange halen har et grønt skjær. Det knallgule nebbet og det dypt røde til kastanjebrune øyet er særlig karakteristiske, og kjønnene ser like ut.

Grønnmalmgjøken ble tidligere regnet som samme art som blåmalmgjøk (Ceuthmochares aereus), og de to ble samlet kalt «yellowbill» på engelsk. Dagens store verdenslister, blant annet AviList v2025b, anerkjenner dem som separate arter.

Grønnmalmgjøken finnes i det østlige og sørøstlige Afrika og er grønnere på oversiden, mens blåmalmgjøken lever lenger vest og nord og har et blåligere skjær. Artsdelingen gjenspeiler dermed både geografisk adskillelse og stabile forskjeller i utseende.

Grønnmalmgjøken lever i tett skog, elveskog, kratt og frodige skogkanter. Den er sterkt knyttet til sammenfiltret vegetasjon, særlig slyngplanter, lianer og tett løvverk oppe i og like under trekronene, og sitter sjelden lenge åpent eksponert.

Kosten domineres av insekter og andre virvelløse dyr, blant annet larver, biller, gresshopper, sirisser og snegler. Frosker og andre små virveldyr, inkludert enkelte småfugler, tas også, sammen med noe frukt, frø og annet plantemateriale.

Maten søkes hovedsakelig inne i tett vegetasjon fremfor fra åpne utkikksposter. Grønnmalmgjøken beveger seg gjennom slyngplanter og sammenfiltret løvverk med korte hopp og klatrende bevegelser og plukker byttedyr fra blader, greiner og andre overflater underveis.

Den kan også følge ekorn, fugler eller andre aktive dyr og ta insekter og andre smådyr som skremmes fram fra skjul når disse beveger seg gjennom vegetasjonen. Denne bruken av andre dyr viser at næringssøket er mer fleksibelt enn den svært sky levemåten først kan gi inntrykk av.

Grønnmalmgjøken er dagaktiv, men svært vanskelig å observere fordi den tilbringer så mye tid skjult i tett vegetasjon. Den opptrer vanligvis alene eller i par og beveger seg helst gjennom dekket ved å klatre, hoppe og krype mellom greiner og slyngplanter fremfor å fly lange strekninger mellom åpne sitteplasser.

Den lange halen brukes tydelig når fuglen manøvrerer gjennom vegetasjonen og inngår også i sosial atferd og kurtise. Store deler av hverdagsaktiviteten foregår derfor ute av syne selv i områder der arten finnes regelmessig.

Grønnmalmgjøken er ikke reirparasittisk, slik mange andre gjøker er: den legger ikke egg i andre fuglers reir, men bygger eget reir og tar vare på egne unger. Parene er monogame, og kurtisen omfatter tydelige halebevegelser og at hannen tilbyr mat til hunnen.

Reiret er en grov plattform eller grunn skål av kvister og planteavfall, skjult i tett vegetasjon, ofte omtrent 2–5 m over bakken. Friske blader kan legges til i reirforet under inkubasjonstiden. Hekketiden varierer geografisk; i det sørlige Afrika stammer de fleste registreringene fra våren og forsommeren, særlig omkring oktober–desember.

Kullene er små, vanligvis to eller tre kremhvite egg, men kull på fire er også registrert. Begge foreldrene tar del i ungeomsorgen.

Grønnmalmgjøken er ofte vanskelig å oppdage fordi den tilbringer så mye tid inne i tett vegetasjon. Få observasjoner må derfor ikke forveksles med at arten faktisk er sjelden. Den er fortsatt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og har et svært stort utbredelsesområde.

BirdLife International vurderer likevel den samlede bestandstrenden som synkende fordi skog går tapt eller forringes i deler av utbredelsesområdet. Vern av elveskog, kystskog og andre tette skoghabitater er derfor den viktigste langsiktige bevaringsutfordringen.