Sirkirmalkoha

Sirkirmalkoha (Taccocua leschenaultii) er en stor og langhalet gjøkefugl på det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 42–44 cm lange og veier rundt 140–218 g. Fjærdrakten er hovedsakelig jordbrun til gråbrun, med varmere rødbrune toner på undersiden, mens den trinnformede halen avsluttes med brede lyse spisser.

Det mest karakteristiske kjennetegnet er det kraftig buede røde nebbet med gulaktig spiss, kombinert med et mørkt nakent hudfelt rundt øyet. I motsetning til mange mer trelevende malkohaer tilbringer sirkirmalkoha mye tid nær bakken, noe som gir den et uvanlig bakkenært levesett for en så stor gjøkefugl.

Sirkirmalkoha foretrekker tørre, forholdsvis åpne habitater med tett vegetasjon nær bakken. Den finnes i tørr løvskog, tornekratt, sekundærskog, buskrike skogkanter og halvtørre landskap der tette kratt veksler med mer åpne partier.

Arten er særlig knyttet til undervegetasjonen framfor trekronene. Tette busker gir skjul, mens åpninger og løvstrø gir gode områder for næringssøk. Den er i hovedsak standfugl, selv om lokale bevegelser kan forekomme etter årstid og lokale forhold.

Kostholdet domineres av animalsk føde, særlig store insekter og andre virvelløse dyr. Larver, gresshopper, vandregresshopper, knelere og lignende byttedyr er viktige, og små øgler og andre mindre virveldyr kan også tas. Bær og annen frukt spises av og til.

Sirkirmalkoha opptrer vanligvis alene eller i par og kan være overraskende vanskelig å oppdage til tross for størrelsen. Mye av næringssøket foregår på bakken: fuglen går og løper gjennom tett vegetasjon og løvstrø, undersøker bakken og lave planter og griper byttet med det kraftige, buede nebbet. Den kan også plukke mat fra busker og lave greiner.

Når den forstyrres, løper den ofte raskt langs bakken eller smetter mellom busker i stedet for å ta til vingene med en gang. Flukten går gjerne lavt og virker forholdsvis tung, og fuglen søker ofte raskt inn i nytt skjul. Kombinasjonen av bakkenært næringssøk, tett krattvegetasjon og korte flygeturer gjør arten lett å overse helt til den krysser en åpning eller en vei.

Arten er vanligvis stille. Når den først gir lyd fra seg, høres både dempede summende toner og skarpere, gjentatte rop.

I motsetning til de reirparasittiske gjøkene mange kjenner best, bygger sirkirmalkoha sitt eget reir og fostrer opp sine egne unger. Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet, og hekking er registrert fra mars til august avhengig av lokalitet.

Reiret er en bred og forholdsvis grunn plattform eller skål av kvister, gjerne foret med grønne blader og plassert i et lavt tre, en tornebusk eller annen tett vegetasjon. Et vanlig kull består av to eller tre kritthvite egg. Begge foreldrene deltar i omsorgen for ungene.

Sirkirmalkoha er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Utbredelsen dekker mye av det indiske subkontinentet, men den brede globale kategorien skjuler en kraftig regional tilbakegang.

State of India’s Birds 2025 viser en langsiktig nedgang på omkring 71,33 % i India, sammen med en nåværende årlig nedgang på omkring 3,97 %. Arten er standfugl og knyttet til skog- og krattlandskap i India. Årsakene til tilbakegangen er fortsatt ikke fullt ut avklart, så den kraftige nedgangen kan foreløpig ikke knyttes til én bestemt trussel.