Trepiplerke

Trepiplerke (Anthus trivialis) er en slank piplerke som hekker over store deler av Europa og Nord-Asia og overvintrer hovedsakelig i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia. Voksne fugler er omtrent 14–15 cm lange og veier rundt 22 g. Som andre piplerker er den brun og stripet, med lys øyenbrynsstripe og tydelig stripet bryst.

Den kan være vanskelig å skille fra heipiplerke (Anthus pratensis), men trepiplerken har gjerne noe kraftigere nebb, lysere bein, mindre kraftige striper på flankene og en kortere og mer buet bakklo. Habitat, lyd og særlig sangflukten er ofte sikrere kjennetegn enn ett enkelt trekk i fjærdrakten.

I Norge hekker trepiplerken vanlig i skogsområder over hele landet, men mer fåtallig og spredt i Finnmark. Den finnes fra varmekjær løvskog til gran- og furuskog, men foretrekker ofte litt åpen skog, skogkanter, hogstflater og andre halvåpne områder med spredte trær.

Åpen mark til næringssøk og høye sangposter er en viktig kombinasjon i hekkesesongen. Arten unngår gjerne både tett, lukket skog og helt treløse områder, selv om den langs kysten også kan opptre der det er svært lite trær.

Små virvelløse dyr dominerer kostholdet, særlig insekter og edderkopper som plukkes fra bakken og lav vegetasjon. I hekkesesongen er slik animalsk føde spesielt viktig for ungene.

Voksne fugler kan også fange insekter i korte flygeturer, og utenom hekkesesongen kan frø og annet plantemateriale inngå i dietten. Mesteparten av næringssøket foregår likevel på eller nær bakken under de spredte trærne og buskene som kjennetegner gode hekkeområder.

Trepiplerken tilbringer mye av den aktive tiden på bakken og går rundt i åpne partier mens den søker etter mat, men den flyr regelmessig opp i trær og høye busker for å holde oversikt og bruke tydelige greiner som sangposter. Vekslingen mellom bakkeaktivitet og høye sitteplasser er typisk for de halvåpne skogmiljøene arten foretrekker.

I hekkesesongen er hannene territorielle og markerer seg særlig med sangflukt. Hannen starter gjerne fra toppen av et tre eller en annen tydelig sangpost, stiger opp i lufta og daler deretter ned med delvis utspilte vinger i en langsom, fallskjermaktig flukt mens den synger. Flukten fungerer både som territoriemarkering og partnertiltrekning og er ofte en av de beste måtene å skille trepiplerke fra heipiplerke. En av de gjentatte frasene i sangen kan minne litt om lyden av en laserpistol.

Trepiplerken er en langdistansetrekkfugl. Norske fugler forlater hekkeområdene hovedsakelig i august og september og overvintrer i Afrika sør for Sahara, før de vender tilbake i april og mai. Fugler som hekker lenger øst i Asia kan overvintre i Sør-Asia.

Trekket knytter dermed norske skogkanter og hogstflater til savanne, skog og kratt flere tusen kilometer lenger sør. Forholdene langs trekkruten og i vinterområdene er derfor en viktig del av artens årssyklus, ikke bare det norske hekkehabitatet.

Reiret bygges på bakken og ligger vanligvis godt skjult i gras eller annen lav vegetasjon. Hunnen bygger et skålformet reir av gras og annet plantemateriale og legger som regel 4–5 egg.

Hunnen ruger i omtrent 13 dager. Ungene klekkes lite utviklet og er avhengige av foreldrene. De forlater normalt reiret etter rundt ytterligere to uker. Begge foreldrene mater dem, hovedsakelig med små virvelløse dyr. Det godt skjulte bakkereiret bidrar til å redusere risikoen for at egg og unger blir oppdaget.

Trepiplerken er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 2 og 3,4 millioner individer. Bestanden gikk i gjennomsnitt tilbake med rundt 1,2 % per år i perioden 1996–2019, men økte i selve vurderingsperioden 2010–2019. Arten ble derfor stående som livskraftig.

Samlet for Europa var det en betydelig langsiktig nedgang fram til 2017, men utviklingen hadde stabilisert seg på kortere sikt. Endringer i skogstruktur kan være viktige lokalt, særlig når åpne og ujevne skogmiljøer gror igjen eller blir tettere.