Shikragjøk

Shikragjøk (Hierococcyx varius) er en mellomstor gjøk fra det indiske subkontinentet og Myanmar. Voksne fugler er omkring 33 cm lange og veier omtrent 104 g. Oversiden er grå, undersiden lys med tydelige brune tverrbånd, stjerten er lang og tverrbåndet, og rundt øyet sitter en markant gul ring. Kroppsformen, den stripete undersiden og flukten kan få fuglen til å ligne overraskende mye på en liten shikrahauk (Tachyspiza badia), som har gitt arten navn.

Shikragjøken lever i løvskog og sekundærskog, skogkanter, plantasjer, lunder og trekledde hager. Den forekommer gjerne nær bosetninger så lenge det finnes modne trær og tett løvverk, og holder seg for det meste i trekronene og de midtre delene av vegetasjonen fremfor på bakken.

Arten kan dermed bruke ganske sterkt menneskepåvirkede landskap, men er fortsatt avhengig av tilstrekkelig tredekke og av at egnede vertsarter finnes i området i hekketiden.

Kostholdet domineres av insekter, særlig larver. Shikragjøken er spesielt kjent for å ta hårete larver som mange andre insektetende fugler unngår. Gresshopper, vandregresshopper og andre leddyr tas også, mens frukt og små virveldyr ser ut til å være mer sporadiske innslag.

Det meste av føden tas fra løvverk og greiner, der fuglen beveger seg rolig gjennom trekronene på leting etter byttedyr.

Shikragjøken er særlig kjent for hannens høye tretonede rop i hekketiden. Frasen stiger i tonehøyde og intensitet når den gjentas, og har gitt opphav til det engelske tilnavnet «brain-fever bird». Ropingen kan fortsette i lange perioder og også etter mørkets frembrudd, slik at stemmen ofte er den enkleste måten å oppdage arten på selv når fuglen sitter skjult i løvverket.

Videoen under viser en ropende hann nær Kanha nasjonalpark, India, 8. april 2023.

Shikragjøken er en obligatorisk reirparasitt og bygger ikke eget reir eller oppfostrer egne unger. Skriketroster er de viktigste vertene, og landsbyskriketrost (Argya striata) er særlig viktig i store deler av utbredelsesområdet. Hunnen legger et egg i vertens reir og overlater både ruging og ungepleie til fosterforeldrene.

En studie publisert i 2016 ved Jahangirnagar University i Bangladesh fant svært god likhet i farge, mønster og størrelse mellom eggene til shikragjøk og landsbyskriketrost. Fem av elleve undersøkte skriketrostreir ble parasittert av shikragjøk. Etter klekking kan gjøkungen fjerne vertens egg eller unger fra reiret, slik at fosterforeldrene konsentrerer ungepleien om gjøkungen.

Shikragjøken bruker også andre skriketroster som verter i deler av utbredelsen. En studie publisert i 2001 ved Kerala Agricultural University i Thrissur, Sør-India, fant at eksponerte reir hos gulnebbskriketrost (Argya affinis) var særlig utsatt for parasittering. Hekketiden er derfor tett knyttet til hekkesyklusen hos de lokale vertsartene.

Shikragjøk er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt på det indiske subkontinentet og bruker både naturlige skogsmiljøer og trekledde menneskepåvirkede landskap.

I State of India's Birds regnes arten som lav bevaringsprioritet. Oppdateringen fra 2025 viser at den langsiktige nasjonale trenden fortsatt er usikker, mens den nyere årlige trenden er tydelig positiv.