Himalayagribb

Himalayagribb (Gyps himalayensis) er en av de største ekte gribbene. Voksne fugler blir omtrent 103–110 cm lange, har et vingespenn på rundt 260–290 cm og veier vanligvis omkring 8–12 kg. De enorme, brede vingene, den korte stjerten og den tunge kroppen er godt tilpasset effektiv sveveflukt over fjellandskap.

Voksne fugler er lyst beige til krembrune med tydelig mørkere svingfjær, lyst dun på hode og hals og en markert hvitaktig halskrage. Ungfugler er mørkere og mer stripete. Gåsegribb (Gyps fulvus) ligner, men er vanligvis mindre og mørkere på kroppen og har mindre markant kontrast mellom lyse vingedekkfjær og mørke svingfjær.

Himalayagribb er knyttet til Himalaya, det tibetanske platået og tilstøtende fjellområder i Sentral-Asia. Den bruker høysletter, alpine gressmarker, åpne daler og bratte fjell, der klipper gir hekke- og hvileplasser og husdyr og ville klovdyr gir tilgang på åtsler i det åpne landskapet.

En studie publisert i 2009 fra det tibetanske platået fant at arten hovedsakelig forekom over 3 000 meter, innenfor et samlet høydeintervall på omtrent 600–6 000 meter. Den når høyere opp enn noen annen Gyps-gribb.

Hekkende fugler er sterkt knyttet til klipper, men næringsområdene kan dekke enorme landskap. Ungfugler bruker et langt større høydespenn og kan trekke ned til lavereliggende områder og slettelandskap om vinteren, blant annet i nordlige og sentrale deler av India.

Kostholdet består nesten utelukkende av åtsler fra mellomstore og store pattedyr. Tamme jak, storfe, sau og geit kan være viktige i beitelandskap, sammen med ville klovdyr og andre pattedyr. Den lange halsen og det kraftige nebbet gjør at fuglene kan nå langt inn i store kadavre mens de spiser.

Himalayagribben leter etter kadavre mens den svever over enorme områder og bruker termikk og oppadgående luft langs fjellsider til å holde seg i lufta med svært få vingeslag. Denne energieffektive sveveflukten er avgjørende for en åtseleter som kan finne svært mye mat ved ett kadaver, men må søke over store områder fordi kadavrene er uforutsigbart fordelt i landskapet.

Fuglene finner mat både direkte og ved å følge med på andre åtseletere. Når en annen gribb går ned, kan dette trekke til seg fugler fra et stort område, og mange individer kan raskt samles ved et kadaver. På bakken kan konkurransen være sterk, og større og mer pågående fugler kan fortrenge andre mens flokken fortærer kadaveret på kort tid.

Himalayagribber er svært sosiale på hvileplasser og hekkeklipper og svever ofte sammen. Konkurransen kan være sterk når mange fugler samles, men ved å følge med på bevegelsene til andre gribber kan de også lettere finne mat i landskapet rundt seg.

Himalayagribben er en viktig åtseleter i høyfjells- og høysletteøkosystemer der store døde dyr ellers kan bli liggende lenge i kalde og tynt befolkede landskap. Ved raskt å fortære kadavre av ville klovdyr og husdyr resirkulerer fuglene næringsstoffer og reduserer mengden råtnende vev som blir tilgjengelig for andre åtseletere og sykdomsfremkallende organismer.

Rollen er særlig viktig i beitelandskap der dødelighet blant husdyr kan skape store, men uforutsigbare mengder åtsel. Ved å bevege seg mellom disse spredte matkildene over enorme områder fører fuglene næringsstoffer tilbake i næringsnettet samtidig som de bidrar til naturlig renovasjon i beitelandskapet.

Voksne fugler er hovedsakelig knyttet til fjellområdene der de hekker, mens unge himalayagribber er langt mer mobile. En sporingsstudie publisert i 2017 fulgte 18 ungfugler fra vinterområder i India, Bhutan og Nepal mot sommerområder i Tibet og Mongolia. Fem døde i løpet av det første året, og fuglene som døde hadde ikke trukket mer enn 1 500 km nordover om våren.

Vinterbevegelsene kan føre ungfugler langt sør for det viktigste hekkeområdet, og streifende individer når av og til Sør-India og Sørøst-Asia. Disse forflytningene utsetter uerfarne fugler for helt andre menneskepåvirkede landskap og matkilder enn de møter i høyfjellet.

En satellittsporingsstudie publisert i 2022 fulgte to himalayagribber i Vest-India og langs trekkrutene deres. Den ene brukte leveområder på omtrent 710–1 109 km² i Gujarat og omkring 6 170 km² i Pakistan; den andre brukte omkring 6 348 km² i Gujarat og 4 360 km² i Kirgisistan.

Den samme studien fant gjennomsnittlige daglige forflytninger på omtrent 114 og 116 km for de to fuglene. Tallene viser arealet fuglene brukte i en bestemt periode, ikke hele trekkruten. Individene kan derfor skifte mellom svært ulike sesongområder samtidig som de gjennomfører langt lengre forflytninger mellom dem.

Himalayagribb hekker på utilgjengelige klippehyller, enkeltvis eller i løse kolonier. Hekkesyklusen starter om vinteren og er uvanlig lang. Paret bygger et stort kvistreir og legger normalt ett egg. En feltstudie publisert i 2013 i Xinjiang fant sterk stedstrohet: fuglene vendte tilbake til de samme hekke- og hvileplassene fra år til år og bygget eller reparerte reir fra januar til mars.

Begge foreldrene ruger i omtrent 50–60 dager og mater senere ungen ved å gulpe opp mat. Ungen blir ved reirklippen i flere måneder og blir vanligvis flygedyktig etter omtrent fire til fem måneder.

En studie publisert i 2020 registrerte 78 reir i Upper Mustang i Nepal og fant en hekkesuksess på omkring 41 %. Nesten alle produktive reir lå på bratte, nordvendte klipper, og reirplassene lå nær vannkilder.

Himalayagribben har en særpreget plass i tibetansk kultur gjennom himmelbegravelse, eller jhator. I denne flere hundre år gamle gravskikken blir menneskelige levninger gitt til gribber, og feltstudier fra det tibetanske platået viser at himalayagribb er den viktigste gribben ved mange slike gravplasser.

Forholdet knytter arten direkte til tibetanske buddhistiske ritualer og forestillingen om at kroppen etter døden kan gis tilbake til naturen. Gravplassene gir samtidig en forutsigbar matkilde for gribbene, mens tilbakegang i gribbestandene kan gjøre tradisjonen vanskeligere å opprettholde der egnede åtseletere blir få.

Himalayagribb er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Himalaya og på det tibetanske platået, men tilbakegang er dokumentert i deler av utbredelsesområdet. Den langsomme reproduksjonen gjør at bestandene kan bruke lang tid på å hente seg inn etter vedvarende høy dødelighet blant voksne eller ungfugler.

En studie publisert i 2021 fulgte hekkebestanden i Baitadi i Nepal fra 2010 til 2020. Antallet okkuperte reir og ungeproduksjonen viste ingen tydelig endring gjennom tiåret; trendestimatene var negative, men usikre.

Forgiftning fra veterinære betennelsesdempende legemidler er den best dokumenterte trusselen. Diklofenak er svært giftig for Gyps-gribber og førte til katastrofale bestandsfall i Sør-Asia. Veterinær bruk ble forbudt i India, Nepal og Pakistan i 2006, men eksponeringen fortsatte etter forbudet. En studie publisert i 2018 undersøkte 12 døde himalayagribber samlet inn i India i 2011–2014 og fant diklofenakrester i ni av dem; forskerne vurderte at alle ni kan ha dødd av diklofenakforgiftning.

Himalayagribb kan også rammes av tilsiktet eller utilsiktet forgiftning, endringer i tilgangen på kadavre, forstyrrelse ved hekkeklipper, kollisjoner og elektrisk støt. Ungfugler som sprer seg til tett befolkede lavlandsområder møter mange av disse farene før de vender tilbake til fjellområdene.

Bevaringsarbeidet i Sør-Asia har særlig rettet seg mot å fjerne giftige veterinærmidler fra husdyrkadavre, bruke tryggere alternativer til diklofenak og beskytte viktige nærings- og hekkeområder. Overvåking av veterinærlegemidler og rester av slike stoffer i husdyrkadavre viser om gribbene fortsatt utsettes for giftige forbindelser.

Vulture Safe Zones skal redusere forgiftningsrisiko over hele landskap fremfor bare rundt enkelte reir. Satellittsporing og bestandsovervåking følger også unge himalayagribber når de krysser landegrenser mellom høyfjellsområder og lavlandsområder gjennom året.