Rødhodegribb

Rødhodegribb (Sarcogyps calvus) er en stor og mørk ekte gribb med hovedutbredelse på det indiske subkontinentet og små gjenværende bestander lenger øst i Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 76–86 cm lange og har et vingespenn på litt over 2 m. Kroppen og vingene er hovedsakelig svarte, i sterk kontrast til det nakne dyprøde til oransje hodet og halsen, hvite felt ved lårene og lyse partier som blir tydelige i vingene under flukt.

Hanner og hunner er nokså like i størrelse og fjærdrakt, men kan skilles på øyenfargen: voksne hanner har lys hvitaktig til gulaktig iris, mens hunnene har mørkebrun iris. Ungfuglene har mattere og mørkere hode og brunere fjærdrakt. Arten er eneste nålevende medlem av slekten Sarcogyps.

Rødhodegribben bruker tørr løvskog og andre åpne skogtyper, skogkanter, skogkledd savanne, halvtørre landskap og tilgrensende åpne områder der åtsler kan oppdages fra luften. Den forekommer fra lavlandet til omkring 2 500 moh. I motsetning til de sterkt kolonidannende Gyps-gribbene er den tett knyttet til velbevarte skoglandskap som hekkeområde.

Slike skogområder har blitt særlig viktige etter bestandskollapsen. Indias nasjonale gribbevurdering for 2023–2025 fant samtlige bekreftede aktive reir inne i verneområder, og de fleste nyere hekkesesongfunn kom også fra vernede landskap. Tett skog og stor avstand mellom de enkeltliggende reirene kan gjøre hekkende fugler uvanlig vanskelige å finne.

Arten er en spesialisert åtseleter og lever hovedsakelig av kadavre fra mellomstore og store virveldyr. Kadavre av husdyr inngår i mattilgangen mange steder, sammen med ville klovdyr og andre dyr.

Rødhodegribben bruker mye av dagen på å seile på termikk mens den leter etter åtsler over store områder. I motsetning til de mer flokkdannende Gyps-gribbene ankommer og spiser den vanligvis alene, i par eller i svært små antall.

Det kraftige, brede nebbet kan rive gjennom seig hud og muskulatur og gir tilgang til deler av et kadaver som mindre åtseletere har vanskeligere for å åpne. Ved kadavre der flere gribbearter samles, spiser rødhodegribben vanligvis alene eller i par blant de mer tallrike Gyps-gribbene. Et individ kan likevel opptre bestemt overfor andre åtseletere når det får tilgang til maten.

Rødhodegribben fyller en noe annen rolle ved kadaveret enn de smalere nebbene hos Gyps-gribbene den ofte spiser sammen med. Det kraftige, brede nebbet kan rive gjennom seig hud og muskulatur og gjør at arten kan utnytte deler av kadaveret som er mindre tilgjengelige for svakere nebb.

Som andre gribber fjerner den samtidig råtnende vev, resirkulerer næringsstoffer og forkorter tiden kadavrene blir liggende i landskapet. Den økologiske betydningen ligger derfor både i selve kadaverfjerningen og i den funksjonelle variasjonen den tilfører et åtseletersamfunn der ulike arter har forskjellige måter å utnytte et kadaver på.

Rødhodegribben er sterkt territoriell og observeres oftest alene eller som et par. Den hviler i trær og danner normalt ikke de enorme fellesansamlingene som kjennetegner enkelte andre asiatiske gribber.

Satellittsporing av en stedbunden rødhodegribb i Vest-India ga et årlig leveområde på omtrent 2 779 km², med et kjerneområde på rundt 321 km². Den gjennomsnittlige daglige bevegelsen var omkring 41 km.

I hekkesesongen brukte den sporede fuglen et mindre område fordi den stadig vendte tilbake til reiret, i tråd med artens territorielle hekkesystem. Selv da strakte bevegelsene seg over et landskap langt større enn ett enkelt verneområde, og en hekkende fugl er derfor avhengig av trygge kadavre og lav dødelighetsrisiko langt utenfor selve reirplassen.

Rødhodegribben hekker enkeltvis i trær. Paret bygger en stor plattform av kvister høyt i et modent tre, ofte med blader og tørt gress i midten, og ett egg er normalt. Begge voksne deltar i ruging og ungepleie. Hekkingen er vanligvis konsentrert fra desember til april, men tidspunktet varierer gjennom utbredelsesområdet.

En studie publisert i 2016 fra Nepal fulgte tre aktive reir i hekkesesongen 2013–2014. Rugingen varte i omtrent to måneder, og ungene ble flygedyktige rundt fire måneder etter klekking, mot slutten av juni.

Den nasjonale vurderingen 2023–2025 i India fant bare fem aktive reir: fire i verneområder i Madhya Pradesh og ett i Desert National Park i Rajasthan. Reirene i Madhya Pradesh omfattet store Terminalia bellirica-trær i tørr løvskog, mens reiret i Rajasthan lå i et Prosopis cineraria-tre i et tørt landskap. Reirene lå langt fra hverandre, noe som bidrar til å forklare hvorfor en så fåtallig art som hekker enkeltvis er vanskelig å finne.

Rødhodegribb er klassifisert som kritisk truet på IUCNs rødliste. Gjentatte veitellinger dokumenterte en kollaps på omtrent 91–94 % i India fra tidlig 1990-tall til tidlig 2000-tall. Senere undersøkelser tydet på at tilbakegangen bremset etter det indiske forbudet mot veterinær diklofenak i 2006, men antallet forble ekstremt lavt og sterkt konsentrert til noen få områder.

Den første systematiske nasjonale kartleggingen av hekkende gribber i India, gjennomført i 2023–2025, bekreftet bare fem aktive rødhodegribbreir og fant ingen aktive reir på ti tidligere kjente hekkelokaliteter. Med de fem parene og hekkesesongregistreringer fra 35 andre verneområder som grunnlag anslo kartleggingen minst omkring 80 hekkende voksne i India. Dette er et minimumsanslag for hekkende fugler, ikke en telling av hele den indiske bestanden, men viser hvor sjelden og fragmentert arten har blitt.

Veterinære ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs) er fortsatt en alvorlig trussel. Diklofenak forårsaket den katastrofale kollapsen hos Sør-Asias Gyps-gribber. Rødhodegribb er ikke eksperimentelt testet for følsomhet for diklofenak, så stoffets rolle er mindre sikker enn hos Gyps-gribbene. Tilbakegangen bremset imidlertid etter det indiske veterinærforbudet i 2006, og arten spiser av de samme husdyrkadavrene som utsetter andre gribber for stoffet. Dette tyder på at diklofenak også bidro til kollapsen. Andre gribbegiftige veterinære NSAIDs utgjør fortsatt en regional risiko.

Andre belastninger omfatter tilsiktet og utilsiktet forgiftning, tap og forringelse av moden hekkeskog, forstyrrelser ved reir, redusert eller utrygg tilgang på kadavre, strømskader og andre farer knyttet til infrastruktur. Når så få hekkende par er spredt over et enormt område, kan tap av enkeltindivider eller reir få uforholdsmessig stor betydning.

Bevaringsarbeidet i Sør-Asia retter seg særlig mot å holde gribbegiftige veterinærmedisiner ute av husdyrbehandlingen, fremme tryggere alternativer som meloksikam, sikre trygge kadavre og beskytte hekkeområder. Vulture Safe Zones samler disse tiltakene over store områder som gribbene bruker under næringssøk, blant annet gjennom kontroll av veterinærmedisiner, samarbeid med veterinærer og husdyreiere, bestandsovervåking og habitatvern.

Indias vurdering fra 2023–2025 viser hvor viktige verneområdene har blitt som tilfluktssteder for rødhodegribb. Søk etter reir, langtidsoppfølging av kjente territorier og vern av store reirtrær er fortsatt viktig sammen med arbeidet for å holde husdyrkadavrene frie for giftige veterinærmidler. Avlsprogrammer og regionalt samarbeid gir ekstra støtte til den gjenværende bestanden.