Shikrahauk

Shikrahauk (Tachyspiza badia) er en liten og smidig rovfugl som finnes over store deler av Afrika og Asia. Voksne fugler er omtrent 26–36 cm lange, og hunnene er tydelig større og tyngre enn hannene. Voksne hanner har blågrå overside, fine rødbrune tverrbånd på undersiden og dypt røde øyne, mens hunnene er brunere og vanligvis har gule til oransje øyne. Ungfuglene er brune på oversiden og stripete under.

De korte avrundede vingene og den lange halen er typiske for hauker som er tilpasset rask manøvrering mellom trær og busker. Shikrahauken kan minne om spurvehauk (Accipiter nisus), men voksne shikrahauker er generelt lysere og har andre mønstre på undersiden og en annen øyenfarge.

Arten var lenge kjent som Accipiter badius. Fylogenetiske studier viste at den tradisjonelle slekten Accipiter rommet flere klart adskilte slektslinjer, og dagens klassifikasjon plasserer shikrahauken i den gjenopprettede slekten Tachyspiza som T. badia. Endringen gjenspeiler slektskapet mellom haukene og innebærer ikke at selve arten er splittet eller slått sammen.

Shikrahauken bruker et bredt spekter av skogkledde og halvåpne miljøer, blant annet tørr og fuktig skog, skogkanter, savanne, kratt, jordbrukslandskap, plantasjer, parker, hager og grønne boligområder. Store trær kan gi både jaktposter og reirplasser.

Tett skog er ikke nødvendig. Mosaikker av trær og åpne områder kan være særlig gode fordi de kombinerer skjul til bakholdsangrep med åpne flater der bytte er lettere å oppdage. Denne fleksibiliteten gjør at arten kan leve i svært ulike landskap, også nær mennesker.

Shikrahauken er en opportunistisk predator på små virveldyr og store insekter. Øgler er ofte særlig viktige, sammen med småfugler, gnagere, frosker, flaggermus og større insekter.

En detaljert hekkestudie fra Ajanta i Maharashtra, publisert i 2021, fant at øgler, særlig agamer, dominerte maten som ble levert til tre unger. En reirstudie fra Gujarat publisert i 2025 fant også at reptiler dominerte matleveransene, noe som viser hvor sterkt lokalt vanlige øgler kan prege kostholdet i hekketiden.

Shikrahauken sitter ofte stille på en skjult eller delvis synlig utkikkspost før den plutselig gjør et raskt utfall. De korte vingene og den lange halen gir svært god kontroll i trange svinger, slik at den kan forfølge fugler og øgler mellom trær og busker og også angripe bytte på bakken.

Utenom hekketiden sees shikrahauken vanligvis alene og kan være vanskelig å oppdage selv i forholdsvis åpne og menneskepåvirkede landskap.

Bevegelsesmønsteret varierer gjennom det store og oppdelte utbredelsesområdet. Mange bestander er hovedsakelig standfugler, mens enkelte bestander lenger nord og øst foretar sesongmessige forflytninger og kan trekke sørover om vinteren. Arten kan derfor ikke beskrives som enten gjennomgående trekkende eller gjennomgående stedbunden over hele utbredelsen.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet og følger lokale sesongforhold. Parene blir mer høylytte og territorielle rundt reiret, med gjentatte skarpe rop og angrep mot andre rovfugler eller mulige reirpredatorer. Reiret er en plattform av kvister høyt i et tre, gjerne med friske grønne blader i reiret. Kullet består ofte av tre eller fire egg, og rugingen varer omkring en måned.

Foreldrene har ulike roller. I Ajanta-studien fra Maharashtra, publisert i 2021, ruget begge voksne, men hannen sto for mindre enn 10 % av rugetiden. Han leverte mesteparten av byttet, mens hunnen voktet reiret, sto for det meste av rugingen og håndterte mye av maten før ungene ble matet. Begge foreldrene deltar altså etter klekking, men på forskjellige måter.

Den samme studien fulgte tre unger fram til de forlot reiret. To fløy ut for første gang 25 dager etter klekking, mens den tredje gjorde det fire dager senere. Ungfuglene holdt seg i trærne rundt reiret etterpå, og kort tid etter utflygingen ble to av dem sett spise sammen med hunnen.

Shikrahauk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika og Asia.

Evnen til å bruke jordbrukslandskap, hager og bymiljøer gir shikrahauken stor motstandskraft mot moderate habitatendringer. Tap av store trær, intensiv bruk av plantevernmidler og direkte forfølgelse kan likevel redusere lokale bestander, særlig der både reirplasser og byttedyr forsvinner.