Skjærpiplerke

Skjærpiplerke (Anthus petrosus) er en kraftig og mørkfarget piplerke som er tett knyttet til kysten i Vest- og Nord-Europa. Voksne fugler er omtrent 16–18 cm lange, har et vingespenn på rundt 23–28 cm og veier vanligvis 20–30 g. Fjærdrakten er gråbrun til olivenbrun med diffuse mørke striper, beina er mørke og nebbet forholdsvis kraftig.

Heipiplerke (Anthus pratensis) er vanligvis mindre, lysere og tydeligere stripet, med langt lysere bein og sterkere tilknytning til åpne områder i innlandet. Skjærpiplerka kan likevel være overraskende vanskelig å oppdage mellom mørke strandberg, steiner og tang, der den dempede fjærdrakten gir god kamuflasje.

I Norge hekker skjærpiplerka vanlig langs hele kysten, fra de ytterste øyene og inn i fjordene. Den er en tydelig kystspesialist og bruker klipper, skjær, strandberg og andre steinete områder, gjerne med sprekker og litt lav vegetasjon til reir og skjul.

Utenom hekketiden bruker arten et noe bredere spekter av kystmiljøer, blant annet steinete tidevannssoner, tangvoller, havner, saltengkanter og fuktig grasmark nær sjøen. Den er særlig godt tilpasset den smale sonen mellom land og sjø, der bølger og tidevann stadig endrer hvilke områder som er tilgjengelige.

Kostholdet består hovedsakelig av små virvelløse dyr, blant annet insekter, edderkopper, mark og marine krepsdyr. Skjærpiplerka leter mellom steiner, i fjærepytter og blant tang og tare, og plukker også bytte fra kort vegetasjon langs kysten. Frø og annet plantemateriale inngår i mindre mengder.

Det meste av næringssøket skjer gående og løpende på bakken, med korte flygninger mellom gode beiteområder. Tidevannet påvirker hvor fuglene finner mat gjennom dagen, fordi nye steiner, pytter og tangbelter blir tilgjengelige når vannet trekker seg tilbake.

Skjærpiplerka er tydelig territoriell, og territorialiteten er ikke begrenset til selve hekketiden. I hekketiden forsvarer hannene kystterritorier og synger fra steiner og gjerdestolper, men også under korte sangflukter. Også vinterterritorier knyttet til næringssøk er dokumentert, og størrelsen kan henge tett sammen med hvor mye mat stranda tilbyr. Der maten konsentreres, kan flere fugler likevel søke næring forholdsvis tett på hverandre.

Forholdet mellom etablerte naboer kan være overraskende fleksibelt. En feltstudie publisert i 1997 viste at kjente nabohanner av og til sluttet å slåss med hverandre når en fremmed hann dukket opp nær den felles grensen, og i stedet samarbeidet om å jage inntrengeren bort. En slik midlertidig «våpenhvile» kan hjelpe begge de etablerte hannene med å unngå å måtte forholde seg til en ny territoriegrense med en ukjent nabo.

De fleste norske skjærpiplerker forlater landet om høsten og overvintrer langs kysten av Nederland, De britiske øyene og videre sørover til Frankrike og Spania. Enkelte fugler kan bli i Norge gjennom vinteren, særlig i milde kystområder.

Arten er bare delvis trekkende i Europa. Bestander i milde områder kan være stedbundne, mens fugler fra Skandinavia og andre nordlige områder trekker betydelig lenger. Ringmerkingsdata viser en tydelig kontrast mellom lokale fugler som knapt flytter seg og trekkfugler som kan tilbakelegge flere tusen kilometer i løpet av en sesong.

Reiret plasseres vanligvis nær sjøen i en bergsprekk, under en stein, under tett vegetasjon eller i et annet beskyttet hulrom. Hull og sprekker i murer og andre menneskeskapte strukturer kan også brukes. Hunnen bygger reiret av gress og annet plantemateriale. Fire til fem egg er vanlig.

Hunnen står for rugingen, som varer omtrent 14–15 dager. Begge foreldrene mater ungene, som normalt blir flygedyktige etter rundt 15–16 dager. Arten kan få ett eller to kull i løpet av en sesong, avhengig av tidspunkt og forhold.

Skjærpiplerke er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 200 000–400 000 individer.

Det finnes ikke gode nok data til å beskrive den norske langtidsutviklingen sikkert, men Artsdatabanken fant ingen tegn til en bestandsnedgang som tilsier rødlisting. Trekktellinger ved Lista og Jomfruland antydet økende observasjonstall i perioden 2010–2019, selv om det ikke er mulig å vite hvor stor andel av disse fuglene som hekket i Norge. Lokale inngrep, forstyrrelser og forurensning kan fortsatt påvirke gode hekke- og beiteområder langs kysten.