Klatrehauk

Klatrehauk (Polyboroides typus) er en særpreget mellomstor rovfugl som finnes over store deler av Afrika sør for Sahara. Den blir omtrent 51–68 cm lang, har et vingespenn på rundt 118–152 cm og veier omtrent 500–820 g. Hunnene er vanligvis større og tyngre enn hannene. Den eneste andre arten i slekten er blekklatrehauk (Polyboroides radiatus) fra Madagaskar.

Voksne fugler er hovedsakelig grå på oversiden, med fint tverrstripet lys underside, svart hale med et bredt hvitt bånd og mørke vingefjær. Den fjærløse ansiktshuden er vanligvis gul, men kan bli oransjerød under kurtise eller opphisselse. Ungfugler er hovedsakelig brune og går gjennom overgangsdrakter før de får full voksen fjærdrakt omkring treårsalderen.

Klatrehauken bruker skoglandskap, skogkanter, tresavanne, elveskog, palmelunder, plantasjer, jordbruksområder og enkelte bymiljøer. Store trær, palmer, klipper og bygninger gir både reirplasser og hulrom der den spesialiserte jaktteknikken er effektiv.

Arten er mindre vanlig i svært tørre, treløse landskap. I fuktigere skoglandskap kan fuglene holde seg innen det samme større området gjennom året, mens individer i tørrere regioner kan bli mer mobile når lokale forhold og mattilgang endrer seg.

Klatrehauken har et uvanlig variert kosthold til rovfugl å være. Den tar egg, reirunger, småfugler, gnagere, flaggermus, reptiler, amfibier og store insekter. Åtsler, fisk og frukt blir også spist, og frukt fra oljepalmer kan utgjøre en tydelig del av kosten i enkelte områder.

Forholdet mellom ulike matkilder varierer mye med habitat og tilgjengelighet og viser at arten er svært opportunistisk framfor å være avhengig av én bestemt type bytte.

Arten er særlig kjent for å klatre rundt på stammer, greiner, klipper og bygninger mens den leter etter skjulte byttedyr. Den kan henge sidelengs eller opp ned og bruker vingene til å holde balansen mens den undersøker trehull, sprekker og reir som de fleste andre rovfugler ikke kommer til.

Dette er mulig fordi ankelleddet er uvanlig bevegelig. En anatomisk studie viste at foten kan bøyes langt bakover og svinges omtrent 90° fra side til side, noe som gir fuglen en bemerkelsesverdig evne til å nå rundt hjørner og inn i smale åpninger. De lange, fjærløse beina og det forholdsvis lille hodet hjelper også når den undersøker hulrom.

Klatrehauken er ikke begrenset til denne teknikken. Den jakter også fra sitteposter og i lav eller svevende flukt og skifter mellom metodene etter habitat og byttetilgang.

Klatrehauken observeres vanligvis alene utenom hekkingen og kan sitte lenge høyt i trær mellom perioder med søk og klatring. Den kan også sveve godt synlig over skoglandskap og skogkanter.

Bevegelsesmønsteret varierer gjennom utbredelsen. Mange fugler er i hovedsak stedbundne, særlig i fuktigere områder, mens individer i tørrere regioner kan bli mer nomadiske når lokale matforhold endrer seg.

Hekkende par er vanligvis monogame og territorielle rundt reiret. Ved ett reir ble tre voksne fugler observert sammen, et sjeldent unntak fra det vanlige parforholdet. Kurtisen omfatter sveving, rop og oppvisning i luften, og den fjærløse ansiktshuden kan da bli tydeligere oransje eller rød.

Begge voksne bidrar til det store kvistreiret, som kan ta omkring 30 dager å bygge og plasseres høyt i et tre eller en palme, på en klippehylle eller av og til på en menneskeskapt struktur. Forlatte reir etter andre store rovfugler kan også brukes, blant annet etter kampørn (Polemaetus bellicosus) og nonnehauk (Astur melanoleucus).

Ett til tre egg kan legges. Inkubasjonstiden er omtrent 35–36 dager, og begge foreldrene deltar i rugingen. Hannen har samtidig en viktig rolle i å skaffe mat til hunnen og senere ungene.

Ungene blir i reiret i omtrent 45–55 dager. Søskendrap kan forekomme i større kull, der en eldre unge dreper en yngre. Etter utflyging er ungene fortsatt delvis avhengige av foreldrene i minst omkring ti dager.

Klatrehauk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde, finnes i mange verneområder og kan også bruke jordbruks- og bylandskap.

Det finnes ikke noe pålitelig bestandsestimat for hele utbredelsen. Lokale belastninger omfatter forfølgelse nær fjørfehold, fangst, forstyrrelse eller fjerning av reirtrær og forringelse av skogkledde habitater, men en omfattende tilbakegang gjennom hele artens utbredelsesområde er ikke dokumentert.