Fasan

Fasan (Phasianus colchicus) er en stor bakkelevende hønsefugl som naturlig hører hjemme fra Kaukasus gjennom store deler av tempererte Asia. Arten er introdusert mange andre steder og er i dag en av de mest kjente jaktfuglene i Europa og Nord-Amerika. Hannene er betydelig større og mer fargerike enn hunnene, og kan bli rundt 70–90 cm lange når den lange halen regnes med. Hannene veier i gjennomsnitt omkring 1,3 kg, mens hunnene ligger rundt 0,95 kg.

Fjærdrakten hos hannene varierer svært mye. Mange innførte fugler har en tydelig hvit halsring, men denne mangler hos flere av de naturlige formene. Europeiske jaktbestander består ofte av blandinger av ulike underarter. Grønt hode, rød hud rundt øyet, kobberfarget kropp og lang tverrstripet hale er likevel typiske trekk.

Fasaner er knyttet til varierte lavlandsområder. Jordbrukslandskap, gressmark, våtmarkskanter, hekker, kratt og skogkanter kan alle være gode leveområder når åpne beiteflater ligger nær tett vegetasjon. Fuglene tilbringer mesteparten av tiden på bakken og bruker tett vegetasjon som skjul og hvileplass.

Det er kombinasjonen av ulike landskapselementer som er viktigst. Store åpne åkre kan gi mye mat, men fuglene trenger også åkerkanter, takrør, hekker eller kratt der de kan gjemme seg og der hunnene kan legge reir. Derfor trives arten ofte godt i et variert kulturlandskap, men dårligere både på helt åpne flater og i sammenhengende tett skog.

Fasanen er alteter. Voksne fugler spiser mye frø, korn, skudd, blader, bær og annet plantemateriale, men tar også insekter, edderkopper, snegler og andre smådyr. Næringssøket foregår hovedsakelig på bakken, der fuglene skraper i jord og løvstrø eller plukker mat fra vegetasjonen.

Animalsk føde er særlig viktig for kyllingene. De første ukene trenger de mye proteinrike insekter og andre virvelløse dyr før kosten gradvis blir mer frø- og plantebasert. Insektrike kantsoner og variert lav vegetasjon er derfor spesielt viktige i hekketiden.

Fasaner går og løper det meste av tiden på bakken. Når de skremmes på nært hold kan de eksplodere opp i rask flukt med kraftige vingeslag, men flyr vanligvis bare et kort stykke før de søker dekning igjen. Om natten hviler de ofte over bakken i trær eller høye busker.

Utenom hekketiden kan hunner og ungfugler danne løse grupper, mens hannene oftere holder seg alene.

Hekkingen begynner om våren. Hannene blir sterkt territorielle og bruker kraftige rop, vingeslag og tydelige kroppsstillinger for å vise seg fram; rivaler kan slåss dersom en hann trenger inn i hekkeområdet til en annen. En hann kan pare seg med flere hunner innenfor territoriet sitt, mens hver hunn velger og lager sitt eget reir.

Reiret er en grunn grop på bakken, vanligvis godt skjult i gress, åkervekster, siv eller annen tett vegetasjon. Et vanlig kull består av omkring 10–14 egg, men 2–18 er registrert. Hunnen ruger alene i omtrent 23–28 dager og leder deretter kyllingene uten hjelp fra hannen.

Kyllingene er reirflyktere, altså godt utviklet når de klekkes: de er dekket av dun, kan gå nesten med én gang og forlater reiret kort tid etter klekking. De kan fly korte avstander etter omtrent 11–13 dager, men holder seg vanligvis sammen med hunnen til de blir selvstendige etter rundt 70–80 dager.

Fasanen er blitt flyttet langt utenfor sitt naturlige asiatiske utbredelsesområde, først og fremst som jaktvilt. Etablerte bestander finnes nå i store deler av Europa, Nord-Amerika, New Zealand og flere andre regioner. Mange steder blir bestandene fortsatt supplert med oppdrettsfugler som settes ut før jaktsesongen.

I Storbritannia har svært store jaktutsettinger gitt et tydelig eksempel på at mengden fugler kan ha økologisk betydning. En studie publisert i 2026 ved 20 utsettingsområder i gammel skog i England og Wales fant færre unge trær og lavere planteartsrikdom nær utsettingsområdene, men de direkte effektene som kunne påvises strakte seg ikke utover omtrent 500 meter. Jordas næringsinnhold viste heller ingen tydelig avstandsgradient. Effektene ser dermed først og fremst ut til å være lokale der mange fugler samles tett.

I Norge ble fasan først satt ut i Bærum i 1875–1876, og senere ble arten satt ut mange steder på Sør- og Østlandet. Den er nå etablert rundt Oslofjorden, på Nord-Jæren og rundt Mjøsa, mens kalde og snørike vintre fortsatt begrenser hvor godt bestanden klarer seg. På Fremmedartslista 2023 er fasan vurdert som lav risiko (LO). Den har begrenset potensial for videre spredning og liten dokumentert økologisk effekt i Norge.

Utsetting av fasan ble forbudt i Norge i 2022. Etter at utsettingene opphørte, har både antall observasjoner og registrerte individer gått ned. Mildere vintre kan samtidig gjøre flere områder egnet fordi kulde og snø er blant de viktigste begrensningene for arten.

Globalt er fasan klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021, fordi den er en introdusert art som etablerte seg etter 1800.

Arten er svært tallrik dersom man regner med alle introduserte og forvaltede bestander, men disse sier ikke nødvendigvis mye om utviklingen i de naturlige bestandene i Asia. I deler av det naturlige utbredelsesområdet kan bestandene påvirkes av habitatendringer og jakt, mens antallet i store deler av Europa og Nord-Amerika i betydelig grad styres av menneskelig forvaltning og utsetting.